Gresk arkitektur

Klassisk gresk arkitektur er den arkitekturen som stod på det greske fastlandet i arkaisk tid ca. 900–500 f.Kr. og i antikken fra ca. 500 f.Kr. til 500 e.Kr. En forbinder betegnelsen mest med templer. De har tre vanlige søyleordener: dorisk, jonisk og korintisk.

Et prinsipp er kontrasten mellom det bærende, søyle og det bårne, bjelke. Viktig er at byggverkene står som selvstendige plastiske legemer i rommet. Elementer som understreker dette er for eksempel søylerader.

Elementer fra gresk arkitektur brukes i senere perioder gjennom middelalderen og frem til idag for eksempel postmodernisme.

Bakgrunn

Gresk religion var en kultreligion. Dette innebar at man ikke la så stor vekt på hva man trodde på – grekerne hadde ingen trosbekjennelse. Det var handlingen som var viktig, ikke hvilken som helst handling, men offerhandlingen rettet mot gudene. Det var avgjørende at gudene fikk sine offergaver i rett tid, ellers kunne man bli utsatt for ulykker som uår og krig. Grekerne bygde få monumentale bygninger, men templene som gjenstår er representative for den greske arkitekturen.

Templene ble, dersom plassen tillot det plassert på vestsiden av alteret. Bygningen fungerte som oppholdssted for gudebildet. De greske gudene var til forveksling lik mennesker, og fulgte fra sin bolig på fjellet Olympos med på hva halvguder og mennesker foretok seg. Gudene grep inn i begivenhetenes gang når det passet dem.

Tempeltyper

Vi kjenner ikke til templer fra tiden før 700 f.Kr., sannsynligvis fordi man før denne tid bygget i tre. De eldste sten-templene finner man i Korint. De første templene besto av ett rom, cellaen (også kalt naos), hvor gudebildet ble plassert. Rommet var bygget opp av solide stenblokker. De enkleste tempeltypene hadde en liten forhall-pronaos, og to søyler i fronten.

Templene var hevet opp fra bakken med trapper, stereobat og sto på en plattform, stylobat. Cellaen hadde i mindre templer bare søyler i fronten, etterhvert fikk man også søyler på baksiden, dette fordi man ville oppnå symmetri. De større templene kunne ha søylerekker rundt hele cellaen. Enkelte ganger var denne søylerekken dobbel, men det forekom kun når særlig rike poleis (bystater) skulle imponere omverdenen. Søylerekken støttet oppe arkitraven (bjelke), frisen, pedimentet (gavlfeltet) og det terrakottadekte saltaket. Betoning av bærende og hvilende bygningselementer er sentral i det greske tempelet.

Dorisk

Arkitektene utviklet to ordener, den doriske og den joniske. Den doriske bygningsstilen er den eldste og hadde sitt utspring på fastlandet. Utformingen av stereobat, stylobaten, søylene, kapitelene, frisen, med metoper og triglyfer, og pedimentet utgjør et bygningsmessig formspråk som kalles dorisk. Det doriske tempelet ble bygd omtrent på samme måte over hele det vestlige greske området, i Hellas, i Sør-Italia og på Sicilia.

De doriske søylene har ingen base og er plassert direkte på stylobaten. De er ganske korte og er tykkest på midten. Søylene er utstyrt med vertikale skarpe riller, som regel 20 stk. Øverst på søylen finner vi kapitelet som består av en pute, echinus og en kvadratisk stenhelle kalt abakus. Over søylene finnes området som med en fellesbetegnelse kalles entablaturet, arkitrav, frise og karniss. Frisen i de doriske templene er delt inn i metoper og triglyfer. Triglyfer er et rilleformet felt, og metopene er billedfelt.

Jonisk

I det østlige Hellas, langs den lilleasiatiske kysten og på øyene i Egeerhavet, finner vi templer med et litt annet formspråk – såkalt jonisk.

Det er utformingen av stylobaten, søylene, kapitelet og frisen som er forskjellig fra det doriske tempelet. Søylene har en base nederst, og er høyere og slankere enn de doriske. Kapitelet har spiralformede volutter og frisen består av et sammenhengende billedfelt.

Det finnes også en tredje orden kalt den korintiske. Dette er egentlig bare en variant av den joniske, og den eneste forskjellen er utformingen av kapitelet. Grekerne brukte den korintiske varianten forsiktig, og da i mindre betydningfulle bygg.

Dekorering av templene

Grekerne dekorerte templene til ære for gudene. De trekantede gavlfeltene foran og bak på tempelet (pedimentene) ble fylt med fantastiske relieffer, særlig i doriske templer. Også frisen hadde billedmotiver. Noen ganger ble relieffskulpturene malt slik som de frittstående skulpturene. Grekerne ønsket å vise mennesker, guder og monstre i disse billedfeltene og det var også viktig at de fortalte en historie. Et pediment er et langt og lavt triangel, det er ikke lett å fylle den med en meningsfull historie. Parthenon tempelet er usedvanlig bredt, og det måtte mer enn 20 figurer til for å fylle pedimentet. Fordi pedimentet var plassert så høyt over bakken ble figurene hugget svært dypt slik at de skulle være lesbare på avstand. Vestpedimentet skildrer striden mellom Athene og Poseidon angående hvem som skulle være byen beskytter. Det østlige forteller hvem Athene er datter av Zevs, og hvordan hun kom til verden. Det er kun fragmenter igjen av disse pedimentskulpturene.

Billedhuggerne på denne tiden var spesielt opptatt av forholdet mellom kropp og draperi. Florlette, nesten våte draperier klistrer seg til kroppen og avslører de kvinnelige formene under. Denne behandlingen av draperier kalles ofte den “våte” stilen. Metopene på Parthenon er uvanlig rikt dekorert og de som er bevart på sydsiden viser lapiterenes kamp mot kentaurene.

Viktige bygningstyper

Se også

Litteratur

Burns, Lucilla (1991): Greek and Roman art, London, ISBN 0-7141-1297-6
Lawrence, A.W. (1957): Greek Architecture, Harmondsworth
Richter, Gisels M.A. (1959): A handbook of Greek art, a survey of the visual arts of anicient Greece, Oxford, 9. utgave 1987, ISBN 0-7148-2496-8

Eksterne lenker

(en) Ancient Greek architecture – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Arkitekturtermer
Greek Architecture
Architecture in Anicent Greece
History of Greek Architecture
Architecture in ancient Greece (Great buildings)
Greek Architecture