Dvergpingvin
| Dvergpingvin | |||
|---|---|---|---|
| Nomenklatur | |||
| Eudyptula minor Forster, 1781 | |||
| Populærnavn | |||
| dvergpingvin, liten blå pingvin, eventyrpingvin m.m. | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Pingviner | ||
| Familie | Pingvinfamilien | ||
| Slekt | Eudyptula | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste:[1] | |||
| ver 3.1 LC — Livskraftig | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | marin og terrestrisk, tempererte farvann langs kysten | ||
| Inndelt i | |||
| |||
Dvergpingvinen (Eudyptula minor) er en flygeudyktig, dykkende sjøfugl i pingvinfamilien. Den er eneste nålevende art i slekten Eudyptula (små pingviner). Lokalt kalles den også i noen grad liten blå pingvin og eventyrpingvin, mens den på maorisk heter korora.
Beskrivelse
[rediger | rediger kilde]Dvergpingviner er mørke (blåaktig i nyanser) på oversiden og hvite på undersiden. Hodet er mørket (blått og blågrått), mens strupen, nedre del av kinnene, brystet, buken, baklemmene og undersiden av vingene er hvite (sølvhvit). Nebbet er mørkt (blågrått) og relativt tynt. Føttene er hvite/gråhvite på oversiden med brunsorte såler og svømmehud på undersiden og mørke klør.
Dvergpingvinen har en spesiell proteinstruktur i fjæra som genererer blå farge, gjennom at lyset reflekteres på en måte som aldri tidligere har vært dokumentert for fjær.[2] Fargen endrer seg altså med lyset.
Voksne individer blir omkring 25–35 cm høye og veier cirka 1 000–1 500 g.
Underarter
[rediger | rediger kilde]Det er beskrevet seks underarter. En undersøkelse fra 2006 viser imidlertid at fugler fra Australia (E. m. novaehollandiae) og Otago, New Zealand, (E. m. minor) utgjør en egen klade, mens alle de andre utgjør en annen.[3]
- E. m. novaehollandiae, Australia
- E. m. iredalei, nordre Nordøya, New Zealand
- E. m. variabilis, søndre Nordøya og Cookstredet, New Zealand
- E. m. albosignata (hvitvingepingvin), Bankshalvøya og Motunauøya, New Zealand
- E. m. minor, Otago, Southland og vestkysten av Sørøya, New Zealand
- E. m. chathamensis, Chathamøyene, New Zealand
Atferd
[rediger | rediger kilde]Dvergpingvinen er som andre pingviner en habil dykker. Fuglen bruker vingene som luffer og føttene som ror under dykking. Den kan holde pusten i opp mot 2 minutter og dykke ned til cirka 60 meter. Dykk til 69 m har blitt registrert.[1] Et typisk dykk tar omkring 20–30 sekunder og når til cirka 10 m dyp.
Ansjos (Engraulis australis) er trolig den viktigste fiskearten dvergpingvinen jakter på, men den spiser også en rekke andre fiskeslag, samt ulike blekkspruter og bløtdyr.
Arten bygger rede i huler og hulganger i bakken, under roten på et tre eller en buskvekst, og i naturlige bergsprekker og lignende. Redene kan i noen tilfeller ligge opp mot 1,5 km fra sjøen. De fôres med løv, gress eller lignende. Av og til kan man også finne tre–fire fugler på samme redeplassen, og det har blitt antydet at individer kan assistere hverandre i inkubasjonstiden.
Dvergpingvinen legger typisk 2 egg (1–3) og begge foreldrene ruger. Eggene er svært runde i formen, sammenlignet med andre pingvinegg. Eggleggingen skjer i juli–september og rugetiden tar cirka 35 døgn. Når kyllingene klekkes mater (i 8 uker) og beskytter (i 3 uker) foreldrene dem ungene til de er fullt utvokste etter cirka 8 uker. De siste fem ukene i reiret er begge foreldrene på sjøen, men de returnerer daglig for å mate ungene. Etter ytterligere cirka 2 uker på sjøen forlater foreldrene ungene for godt. Ungene tilbringer da de neste 6–12 månedene på sjøen.
Som de fleste andre pingviner lever også dvergpingvinen relativt lenge. Selv om gjennomsnittsalderen er kun 6,5 år, finnes det eksempler på fugler som har levd til de blir mer enn 20 år gamle.
Dvergpingviner har normalt en oppreist gangart, slik andre pingviner har, men denne arten kan også både stå og forflytte seg sakte med kroppen lent framover, slik at brystkassen nærmer seg bakken. Den beveger seg klosset på land, og tipper lett over om den forsøker å løpe.
Utbredelse
[rediger | rediger kilde]Pingviner er endemiske for den sørlige halvkule. Dvergpingvinene lever naturlig langs kysten av New Zealand og det sørlige og sørøstlige Australia, herunder også langs kysten av Tasmania.
I 1996 (Isla Chañaral) og 1997 (Playa de Santo Domingo, San Antonio) ble det også observert dvergpingviner i Chile, men det er uklart om disse var frivillige omstreifere ute av kurs eller om de var kommet dit på annet vis. I 2005 ble det rapportert en levende dvergpingvin ved Ichaboe Island i Namibia.
Den globale bestanden har ikke blitt kvantifisert, men den australske har blitt anslått til færre enn 1 000 000 dyr.[1]
Annet
[rediger | rediger kilde]Dvergpingvinene på Phillip Island i Australia er en svært populær turistattraksjon.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c BirdLife International 2012. Eudyptula minor. In: IUCN 2012. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2012.1.. Besøkt 2012-07-08
- ^ Jennifer Welsh. 2011. Dapper Blue Penguin: Tux Is a Feathery First. LiveScience. Besøkt 2012-07-08
- ^ Banks, J.C., Mitchell, A.D., Waas, J.R. Paterson, A.M. 2002. An unexpected pattern of molecular divergence within the blue penguin (Eudyptula minor) complex. Notornis 49(1): 29-38. Besøkt 2012-07-08
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) dvergpingvin – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) dvergpingvin i Global Biodiversity Information Facility
- (no) dvergpingvin hos Artsdatabanken
- (en) dvergpingvin hos Fossilworks
- (en) dvergpingvin hos ITIS
- (en) dvergpingvin hos NCBI
- (en) Kategori:Eudyptula minor – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Eudyptula minor – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Eudyptula minor – detaljert informasjon på Wikispecies