Koleraepidemien i København 1853
Koleraepidemien i København 1853 var et epidemisk utbrudd av kolera i København som startet 11. juni 1853 og varte inntil oktober måned samme år. Ansvarlige myndigheter ble i etterkant utsatt for en storm av kritikk for sin fullstendige mangel på forebyggende tiltak[1] før denne delen av den tredje kolerapandemien.
Forløpet
[rediger | rediger kilde]Leger som Emil Hornemann hadde alt på 1840-tallet advart om at hovedstadens sanitære installasjoner var i dårlig stand og helt utilstrekkelige i forhold til byens behov.[2] Samtidig hindret vollene en utvidelse av bygrensen, og innbyggertallet vokste bak vollene til rundt 130.000. Familier var stuet sammen i bak- og sidehus, mange familier delte leilighet. Situasjonen beskrives av Vilhelm Bergsøe slik: «Disse boliger der man bare kjenner mørke, stank og uanstendighet; der hver tomme, helt opp til takbjelkene er opptatt; der barna blir født, ikke enkeltvis, men i hele bylter; der de fattige fører et liv verre enn jødene i ghetto; der krittstreker er de eneste vegger som skiller menn, koner, halvvoksne piker og nakne barn fra hverandre.»[3] I gatene fløt avfall og ekskrementer, siden København hadde åpne kloakkrenner i stedet for et kloakksystem. Renovasjonen i form av «nattmenn» var usystematisk og lemfeldig.[4]
Drikkevannet var urent overflatevann tilført gjennom uthulede trestammer fra Søerne, og inneholdt planterester og smådyr. Blåste det godt, ble bunnsølen virvlet opp, så vannet ble uklart og av københavnerne omtalt som «lunken ålesuppe». Om en fingertykk ål kom seg opp gjennom rørene og inn i pumpen, måtte «vannkikkeren» tilkalles. Han tok pumpen fra hverandre og fjernet ålen før den gikk i forråtnelse og gjorde vannet enda mer udrikkelig. Vannet i København var så dårlig at det ble planlagt å frakte vann i tønner fra Roskilde da jernbanen åpnet i 1847, men dette ble det ikke noe av. Friskt godt vann fantes i København bare i Gothersgades brønn, der tilstrømningen var stor.[5]
Emil Hornemanns rapporter førte omsider til at Københavns borgerrepresentasjon vedtok en kloakkplan 13. juni 1953,[6] men alt dagen før, 12. juni, måtte en 19 år gammel tømrer gå hjem fra arbeid pga oppkast og diaré. Han ble verre, og innlagt på Søetatens hospital i Nyboder. Først tolv dager etter ble det konstatert at han var smittet av kolera. Andre var smittet av ham, og 24. juni 1853 informerte Sundhedskollegiet om at København var ramt av kolera.[7]
Datidens leger sto maktesløse. Man brukte de sedvanlige uttømmende midler (årelating, «lavement» (klystér) og oppkast) som bare forverrer en slik tilstand. En gruppe unge leger tok initiativ til å besøke de hardest rammede kvarterene og yte hygienisk rådgivning. Dessuten ble det opprettet bespisning for de fattigste. Likevel var det nettopp i fattigkvarterene at sykdommen slo hardest til.[8] Lægeforeningen mod Koleraens Udbredelse ble stiftet og startet arbeidet 10. juli 1853 med Emil Hornemann som formann. Flere leger ble selv smittet, Hornemann mistet flere familiemedlemmer. Bortimot 10 000 husstander ble inspisert, og halvparten fikk ulike former for påtaler som ble fulgt opp, slik at bare fem endte i retten. Døde ble hentet, boligene desinfisert, syke ble innlagt og de friske sendt på teltleire utenfor vollene, blant annet på Amager. Men inspeksjonene avdekket helt horrible boligforhold for store deler av Københavns befolkning.[9] At det ble ordnet innkvartering i kaserner, pakkhus og teltleire utenfor vollene[10] viste seg effektivt, siden det ble mindre dråpesmitte når folk hadde lys og luft omkring seg.[11]
Epidemien ebbet ut i oktober 1853. Det var blitt innmeldt 7 219 tilfeller, hvorav 4 737 (56,7 %) med dødelig utgang. Tallet ville i dag tilsvart rundt 17 500 døde. Fra København ble smitten spredd til provinsen, hvor 24 byer ble angrepet med 1 951 døde som resultat.[12]
Etter epidemien
[rediger | rediger kilde]Epidemien var en av de sentrale årsaker som var med på å utløse vollenes fall i 1856. Andre følger var opprettelsen av Lægeforeningens boliger «Brumleby» på Østerfælled[13] og opprettelsen av Københavns vannforsyning i 1859.[14] Og da Kapelvejens skole ble oppført i 1879 i Kapelvej 42, var det diskusjon om dette var helsemessig forsvarlig så nært innpå kolerakirkegården som i dag utgjør Hans Tavsens park. Rundt 1.800 av epidemiens ofre ble gravlagt ved springvannet i dagens park, oftest i stor hast, for det er gravd en bred grøft der kistene ble satt ned, og lesket kalk strødd over.[15]
Mange av de døde ble fraktet i kjerrer fra København opp til Tårbæk, der det ble reist et kapell. De døde ble lagt i en massegrav inne i Jægersborg Dyrehave. For å unngå smittespredning fra gravene, plantet man til med hagtorn. Plantens lange sylspisse torner holdt folk og dyr unna gravene.[16]
Epidemien omtales av Vilhelm Bergsøe i hans hovedverk Fra Piazza del Popolo.[17] Bergsøes far hadde vært lege under kolerautbruddet i Paris.
Kjente ofre
[rediger | rediger kilde]- Christoffer Wilhelm Eckersberg – kunstmaler
- P.C. Hagemann – arkitekt
- Ole Worm
- Michael Smith Arentz
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Koleraepidemien i 1853
- ^ Emil Hornemanns arbeid for sanitære forbedringer
- ^ [1] Arkivert 20. mai 2022 hos Wayback Machine. Vilhelm Bergsøe: Tordenskyen]
- ^ Koleraepidemien i 1853
- ^ Jan Møller: Borger i Christian 4.'s København (s. 46-47), forlaget Sesam, Viborg 1988, ISBN 87-7324-641-7
- ^ Emil Hornemanns arbeid for sanitære forbedringer
- ^ Lars Iversen: Kampen for liv (s. 13), Statens Institut for Folkesundhed, 2017
- ^ Koleraepidemien i 1853
- ^ Lars Iversen: Kampen for liv (s. 15)
- ^ Nick Nyland: Børnenes ø, Thorø (s. 18)
- ^ Emil Hornemanns arbeid for sanitære forbedringer
- ^ Etterhistorien
- ^ «Brumleby», legeforeningens boliger på Østerbro
- ^ «Københavns vannverk». Arkivert fra originalen 16. mai 2021. Besøkt 20. mai 2022.
- ^ [2] Arkivert 19. september 2020 hos Wayback Machine. Nørrebros ukjente kirkegård
- ^ The Death and the hawthorn
- ^ Vilhelm Bergsøe: Fra Piazza del Popolo, 30-39
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]