Oscar II
Oscar II (fullstendig navn: Oscar Fredrik Bernadotte); født 21. januar 1829 i Stockholm, død 8. desember 1907 i Stockholm) var konge av Sverige (1872–1907), konge av Norge (1872–1905) og hertug av Östergötland. Han giftet seg i 1857 med Sophie av Nassau. Deres barn var Gustav V (1858), prins Oscar (1859), prins Carl (1861) og prins Eugen (1865). (Han selv og moderne skribenter har stavet kongenavnet Oscar, mens det svenske kongehuset benytter Oskar.[6])
I 1873 ble Oscar II kronet som svensk konge i Storkyrkan i Stockholm, og deretter som norsk konge den 18. juli i Nidarosdomen av biskop Andreas Grimelund. Det sies om ham at han var den mest majestetiske av unionskongene. Som ny konge fikk han en vanskelig rolle å fylle. Han etterfulgte sin bror, som hadde oppnådd en umåtelig stor popularitet i begge land. Oscar IIs tid som monark omtales noen ganger som oskariansk.
Han hadde norske lærere og behersket norsk språk fullgodt. Oscar brukte norsk når han var i Norge eller snakket med nordmenn. Han var ikke særlig glad i den demokratiske utviklingen og ønsket å tilbakeføre makt til kongen. Oscar tok det personlig tungt at personalunionen ble oppløst og han ble avsatt som konge av Norge. Christian Michelsen foreslo, for å dempe spenningen, at Oscar kunne velge fra Bernadotte-familien til ny norsk konge.[7]
Politikk
[rediger | rediger kilde]Utenrikspolitikk var en av Oscar IIs store interesser. Han beundret Tyskland og spesielt Otto von Bismarck. Han arbeidet for et «germansk, skandinavisk og italiensk forbund».[trenger referanse] Storbritannia var tenkt å kunne slutte seg til dette forbundet. Kjernen i utenrikspolitikken var faren fra øst. Flere og flere svensker beundret Tyskland. Den tyskvennlige kongen ble derfor påvirket i denne retning, og dessuten var dronning Sofia tyskfødt, fra Hessen-Nassau, så kongefamilien sto mange tyske fyrstehus nær.
Oscar IIs største nederlag som konge var unionsoppløsningen i 1905. Norge hadde i 1814 inngått en personalunion med Sverige; landene hadde felles konge og utenrikstjeneste, men for øvrig egne institusjoner. Selv om de to statene formelt var likestilt, var Norge tvunget inn i unionen som dens underlegne part. Mange svensker oppfattet Norge som erobret land og erstatning for tapet av Finland i 1809. De ulike oppfatningene av unionen førte til mange konflikter, særlig i Karl III Johans regjeringstid og under Oscar II. Tiårene omkring 1850 var unionens beste tid. Skandinavismen sto sterkt, og Oscar I hadde imøtekommet mange norske krav i viktige symbolsaker, blant annet med innføringen av unionsflagg og unionsvåpen som markerte likestilling mellom kongerikene.
I 1880-årene ble motsetningene skjerpet da venstresiden[trenger referanse] i norsk politikk søkte å begrense kongemakten til fordel for den lovgivende makt. Innføringen av parlamentarisme i 1884 ble et nederlag for kongen. Flere og flere norske politikere ønsket unionen oppløst hvis det ikke skulle lykkes å oppnå full likestilling innenfor den. Utenriksstyret under rent svensk kontroll var det største norske ankepunktet. Som et første skritt ble det arbeidet for egne norske konsuler i utlandet.
Unionsoppløsning
[rediger | rediger kilde]Mens den norske motstanden mot unionen vokste, ble også unionsflagget mindre populært, og det ble en merkesak for Venstre å fjerne unionsmerket i flagget. I 1898 vedtok Stortinget for tredje gang loven om det «rene flagg». Kongen hadde vegret seg for å sanksjonere loven, men måtte bøye seg for Grunnlovens bestemmelse om utsettende veto. Det rene handelsflagget ble heist i 1899, mens orlogsflagget, som etter Grunnloven skulle være et unionsflagg, beholdt unionsmerket frem til 1905.
I 1895 måtte Stortinget under militære trusler fra Sverige gjøre retrett i konsulatsaken. Nye forhandlinger om konsulatsaken førte partene nærmere hverandre, og i 1903 ble det oppnådd enighet om å utarbeide likelydende lover om konsulatvesen for begge land.
Men forhandlingene brøt sammen da den svenske statsminister Boström presenterte «lydrikepunktene» i november 1904; seks betingelser som fra norsk side var uantakelige og provoserende. I februar 1905 ble forhandlingslinjen definitivt oppgitt i felles statsråd, statsminister Hagerups samlingsregjering måtte gå av, og Michelsen dannet en ny regjering med ensidig norsk aksjon i konsulatsaken som en eneste programpost. Den 27. mai nektet kong Oscar II å sanksjonere Stortingets enstemmige vedtak om eget norsk konsulatvesen, regjeringen nektet å kontrasignere beslutningen, og kongen nektet å godta statsrådenes avskjedssøknader, siden han da ikke var i stand til å danne ny regjering mot en samlet norsk opinion. Dette ga Stortinget og regjeringen påskuddet til beslutningen den 7. juni om å overdra kongens myndighet til regjeringen. Vedtaket sluttet slik, med unionsoppløsningen innarbeidet i en bisetning:
«Da Statsraadets samtlige Medlemmer har nedlagt sine Embeter, da Hans Majestæt Kongen har erklært sig ude af Stand til at skaffe Landet en ny Regjering, og da den konstitutionelle Kongemagt saaledes er traadt ud af Virksomhed, bemyndiger Stortinget Medlemmerne af det idag aftraadte Statsraad til indtil videre som Den norske Regjering at udøve den kongen tillagte Myndighed i Overensstemmelse med Norges Riges Grundlov og gjældende Love – med de Ændringer, som nødvendiggjøres derved, at Foreningen med Sverige under én Konge er opløst som Følge af, at Kongen har ophørt at fungere som norsk Konge.» [8]
Oscar II skrev siden i sine memoarer at unionsoppløsningen «har gifvit mitt hjärta ett djupt, ja, oläkligt sår». Han ble kort tid etter dette svakere, og den 8. desember 1907 døde han, 78 år gammel.
Rikt dødsbo
[rediger | rediger kilde]Bofortegnelsen etter avdøde kong Oscar II viser midler på, i runde tall, 10 500 000 svenske kroner. Av denne summen arvet enkedronningen halvparten. Den andre halvparten ble delt mellom kong Gustav og hans brødre.
Stamtavle
[rediger | rediger kilde]| Oscar II – stamtavle i tre generasjoner | |||
|---|---|---|---|
| Oscar II | Far: Oscar I |
Farfar: Karl III Johan |
Farfars far: Henri Bernadotte |
| Farfars mor: Jeanne St. Jean | |||
| Farmor: Desideria |
Farmors far: François Clary | ||
| Farmors mor: Françoise Rose Somis | |||
| Mor: Josefine av Leuchtenberg |
Morfar: Eugène de Beauharnais |
Morfars far: Alexandre de Beauharnais | |
| Morfars mor: Josephine de Beauharnais | |||
| Mormor: Augusta av Bayern |
Mormors far: Maximilian I av Bayern | ||
| Mormors mor: Auguste Wilhelmine Maria av Hessen-Darmstadt | |||
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Bernadotteska gravkoret», besøkt 3. mars 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Riddarholmskyrkan - inventories and graves, side(r) 460, besøkt 21. februar 2019, «Kista för Oskar II, d. 1907.»[Hentet fra Wikidata]
- ^ geschichte.univie.ac.at[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.defensie.nl[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.universiteitleiden.nl[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Från Gustaf till Gustav, Språk 2011». Arkivert fra originalen 11. januar 2015. Besøkt 9. september 2012.
- ^ NRK (24. august 2005). «Oscar 2». NRK. Besøkt 23. februar 2024.
- ^ Nielsen:336
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Nielsen, Yngvar 1906. Norge i 1905. C. Andersens Forlag, Horten
- Isaksen, Trond Norén: Minner om et kongehus - Oscar IIs dynastiske utsmykkingsprogram. I Byminner nr.2-2011, s.2-15
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Oscar II of Sweden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Oscar II av Sverige – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Kong Oscar II (1829-1907) Biografi på kongehuset.no.
Wikiquote: Oscar II – sitater
| Forgjenger: Karl IV/XV |
Konge av Sverige 1872–1907 |
Etterfølger: Gustav V |
| Forgjenger: Karl IV/XV |
Konge av Norge 1872–1905 |
Etterfølger: Haakon VII |