Kalmarkrigen
Kalmarkrigen var en krig som ble utkjempet mellom Danmark-Norge og Sverige i årene 1611–1613 på grunn av Sveriges forsøk på å bryte Danmarks monopol på handelen med Russland samt uenigheter om Finnmarks fremtidige statlige tilhørsforhold.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Siden Sveriges uttreden av Kalmarunionen i 1523, hadde landet ligget klemt av Danmark-Norge og hadde kun adgang til Nordsjøen via munningen av Göta älv. Her lå Älvsborg festning (i nærheten av det nåværende Göteborg), hvor Danmark, Norge og Sverige støtte sammen. Sverige hadde derfor bruk for adgang til havet via det nordlige Norge.
Sverige og Russland hadde ligget i krig siden 1590, og ved freden i 1595 ble landene enige om at Sverige skulle ha adgang til kysten og havet mellom Titisfjord (Tysfjorden) og Varangerfjorden, selv om området var en del av Danmark-Norge. Christian IV avviste de svenske kravene og forbød samene i området å betale skatt til de svenske fogder.
En annen konflikt som bidro til Kalmarkrigen, var handelen i Østersjøen. Ved anleggingen av Älvsborg, mistet den danske kongen plutselig store tollinntekter ved at handelen gikk utenom Øresund.
Stormaktenes geostrategiske planer
[rediger | rediger kilde]På 1500-tallet var det tre stater som hadde interesser i nordområdene der for det meste samer hold til; Danmark-Norge, Sverige og Russland. I senmiddelalderen gikk de dansk-norske interessene mer og mer over til å dreie seg om kystfiske, mens pelshandel som siden vikingtiden var av interesse i nordøst, gradvis ble et russisk og svensk anliggende. Samtidig hadde det også skjedd en fremrykning av svenske og russiske bosetninger i nordområdene.[1] Der det tidligere var tre stater som krevde skatter fra samene, var det fra midten av 1500-tallet Danmark-Norge og Sverige som krevde skatt fra samer fra Varanger og ned til Tysfjord.[2]
I 1584 erobret svenskene havnebyen Narva i Estland slik at russiske skip ble utestengt fra Østersjøen. Dermed var det bare skipsruten nord for Finnmark som ga russerne tilgang til handel med omverden. At svenskenes gamle arvefiende etablerte en ny sjøvei i nord ga nye bekymringer for svenskene. En annen ting var at Danmark-Norge behersket skipsleden ut fra Bottenviken mot Nordsjøen,[1] dette ble et problem da Sverige gikk ut av Kalmarunionen i 1523.[2] Dermed ble svenskenes tilgang til verdenshavene kontrollert av mektige naboland. Svenskenes sikkerhetspolitiske vurderinger førte til at de så seg om etter nye støttepunkter i Nord-Norge. Svenskekongene gjennom både 1500- og 1600-tallet forsøkte å etablerer havner i de isfrie fjordene i Nord-Norge. Dette for at varer skulle kunne transporteres videre over land til Bottenviken. Dermed ble skatteinnkreving fra samene ikke lenger målet, men et middel for rivaliserende land til å skaffe seg legalt fotfeste i kystområdene.[1]
Andre årsaker for svenske konger for å få kontroll over Finnmarks kyster var handelsruten som gikk forbi til Arkhangelsk. Denne sjøruten var etablert av engelskmennene i 1550-årene. Både fra denne og eventuell skip gjennom Nordøstpassasjen så svenskene mulighet for tollinntekter. Enda en mulighet for inntekter for svenske konger var utvikling av gruvedrift i nordområdene.[1]
I 1595 ble en krig mellom Sverige og Russland avsluttet med freden i Teusina. Etter dette gav Sverige opp sine krav på Kolahalvøya og Russerne frasa seg krav i Finnmark.[2]
Danmark-Norges svar på andre lands interesse for Nord-Norge var i form av diplomati og et økt sjømilitært oppsyn. Kong Christian IV reise til Finnmark og Kolahalvøya i 1599 skulle demonstrere at Danmark-Norge hadde suverenitet over Nordkalotten og havområdene utenfor.[1]
Stormaktenes kamp om Nordkalotten
[rediger | rediger kilde]Da Kong Karl IX av Sverige ble kronet i 1607 tok han tittelen De lappars i Nordlanden Konung. Han arbeidet energisk for å få Nord-Norge som del av Sverige. Det ble samme år innsatt en spesiell stattholder i Lappmarken, som også inkluderte Finnmark len.[3] Med utgangspunkt i gamle skattekrav til samene forsøkte den svenske kongen å få overhøyhet over Finnmarksfjordene.[2] Et svensk orlogsskip ble utplassert i Finnmark for å kreve skatt fra skip som fisket i Varanger. Fra 1608 fikk Göteborg privilegier for fiske langs kysten fra Tysfjord til Neiden. I tillegg fikk Lübeck lisens for fiske i fjordene i dagens Nordland, samt at Hamburg og andre handelsbyer fikk rettigheter til å fiske i fjordene i Finnmark. Alt dette mot at det skulle betales skatter til Sverige.[3]
Stattholderen som Karl IX utnevnte dro med bevæpnede styrker ut til kystene for å kreve inn skatter fra sjøsamene. Dette skjedde under trusler og vold. Andre tiltak var forsøk på å føre opp forsvarsverker i Vadsø og Alta, samt at det ble gjort forsøk på å bygge en svensk kirke i Tysfjord. Alle disse utfallene ble forsøkt hindret av lokale norske myndigheter.[3]
Sjøsamene ble påvirket av krigstilstanden selv om det ikke kom til direkte kamphandlinger i Norge. Blant annet ble de pålagt å flytte fra fjordene og ut på øyene. Dessuten at de måtte ta med seg alle båter for å vanskeliggjøre mulige svenske fremstøt. Dette var blant annet noe av de tiltak som lensherren Hartvig Knudssøn Bille iverksatte i Tysfjord, men også i Altafjorden og Varangerfjorden ble samene flyttet. Det var svenske skatteoppkrevere som dro rundt i fjordstrøkene som førte til denne flyttingen.[3][2][4]
Christian IV ville ikke tillate at svenskene skulle få kontroll over både kyst og innland fra Tysfjord til Varanger. Danmark-Norge erklærte Sverige krig, men kamphandlingene foregikk langt unna Nord-Norge. De avgjørende krigshandlinger fant sted ved Kalmar i sør-Sverige, derfor kalt «Kalmarkrigen». I Norge var den eneste krigslignende handlingen i Gudbrandsdalen i 1612 da en skotsk leietropp, kjent som skottetoget, ble drept av en norsk bondehær. Disse leiesoldatene skulle slutte seg til svenskene i kamphandlingene om Sverige.[3]
Forløp
[rediger | rediger kilde]Det eneste store slaget ble utkjempet i juni 1611, og der ble den svenske hæren beseiret ved Kalmar av kong Christian IV. I 1612 kom Älvsborg i dansk besittelse. Det kom også til kamper i den danske provinsen Halland, hvor svenskene angrep og brente Varberg.
Samme år satte den svenske kong Gustav II Adolf i gang et fryktelig hærtog i Skåne, som gjengjeld for danske troppers herging i Småland og Västergotland. Ikke mindre enn 24 kirkesogn ble plyndret og brent ned. Kong Christian oppfordret de overlevende fra byen Væ til å bosette seg i den planlagte festningsbyen Christianstad, som skulle bli en «lås for Skåne».
I august 1612 gikk omkring 300 skotske leiesoldater i land i Romsdal og la på marsj østover. Skotten ble overrumplet av en milits ved Otta og de fleste drept.[5]
I januar 1613 underskrev Danmark-Norge og Sverige en fredsavtale ved Knærød. Resultatet av krigen ble at Danmarks stilling som den førende nasjon i Norden ble slått fast, og svenskene måtte betale en stor krigsskadeerstatning til Danmark-Norge. Til gjengjeld slapp de for å betale Øresundstoll. Krigens mest varige politiske konsekvens var at Nord-Norge ble anerkjent som den dansk-norske konges arveland, noe som inntil da hadde vært bestridt av den svenske kongemakten.
Konsekvenser for Nord-Norge
[rediger | rediger kilde]Da det kom til fredsslutning måtte Sverige oppgi alle sine krav om skatter fra sjøsamene. Dermed kunne de heller ikke kreve noen overhøyhet til kysten i Nord-Norge. Imidlertid ble det ikke trukket opp noen riksgrense mellom landene på Nordkalotten. Noen områder i nord hadde én stat med overhøyhet som krevde inn skatt, mens andre fellesområder i innlandet hadde to eller tre stater som krevde inn skatter fra samene.[3]
Etter 1600 avtar stormaktenes interessen for Nordkalotten.[2] Russerne kjempet og fikk tilbake adgangen til Østersjøen. Troen på at Nordøstpassasjen kunne være en farbar handelsrute forsvant. De spredte forsøkene på internasjonalt fiske og hvalfangst utenfor Finnmark ble også avsluttet. Danmark-Norge fikk dessuten anerkjent rett til havområdene utenfor Norge, og disse skulle være forbeholdt landets innbyggere. De gjenstående uenighetene dreie seg om grenseoppgangen i innlandet.[6]
Ved Grensetraktaten av 1751 ble grensen mellom Norge og Sverige (og senere Finland) trukket opp til Nesseby i Finnmark.
Ved Grensekonvensjonen av 1826 ble grensen mellom Norge og Russland (som Finland lå under) fra Nesseby til Grense Jakobselv endelig trukket opp.[6]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e Aarseth: Rikspolitisk sammenheng side 16–20.
- ^ a b c d e f Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 395–397.
- ^ a b c d e f Årseth: Rikspolitisk sammenheng side 20–23.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 439–444.
- ^ Olsen, P. E., Arstad, K., & Myhr, E. (red.). (2011). Norges kriger: fra Hafrsfjord til Afghanistan. Oslo: Vega.
- ^ a b Årseth: Rikspolitisk sammenheng’' side 24–26.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Holberg, Eirin og Røskaft, Merete (2015). Nordlands historie. 1 Håløygriket: Nordland historie - før 1600. Fagbokforlaget. ISBN 9788245018301.
- Nielssen, Alf Ragnar, Berck, Hein B. Hutchinson, Alan, Kolle, Nils og Larsen, Marion Fjelde (2014). Kolle, Nils, red. Norges fiskeri- og kysthistorie. 1 Fangstmenn, fiskerbønder og værfolk – Fram til 1720. Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 978-82-321-0424-6.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Nye Bidrag til Kalmar-Krigens Historie (fra Norske Samlinger, bd. 2)