Hopp til innhold

H.P. Lovecraft

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «H. P. Lovecraft»)
H.P. Lovecraft
Født20. aug. 1890[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Providence[5]
Død15. mars 1937[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (46 år)
Providence[5]
BeskjeftigelseRomanforfatter, lyriker, journalist, science fiction-forfatter, essayist, skribent[6]
Utdannet vedHope High School
EktefelleSonia Greene (1924–1926)
FarWinfield Scott Lovecraft[7]
MorSarah Susan Phillips Lovecraft[7]
NasjonalitetUSA
GravlagtSwan Point Cemetery[8]
SpråkEngelsk[9][10]
UtmerkelserScience Fiction and Fantasy Hall of Fame (2016)
Retro Hugo Award for Best Series (2020) (sammen med: August Derleth, for verk: Cthulhu-mytologien)[11]
PseudonymWard Phillips
SjangerMysteriefortelling, fantasy, gotisk roman, science fiction, cosmicisme, skrekklitteratur, Lovecraft-horror, body horror-fiksjon, weird fiction
Debuterte1917
Aktive år1917–15. mar. 1937
Viktige verkThe Call of Cthulhu, The Shadow Out of Time, At the Mountains of Madness, The Case of Charles Dexter Ward, The Cats of Ulthar, Beyond the Wall of Sleep, The Dream-Quest of Unknown Kadath, The Shadow Over Innsmouth
Påvirket avRobert W. Chambers, Edgar Allan Poe, Arthur Machen, Lord Dunsany
Nettstedhttps://hplovecraft.com
IMDbIMDb
Signatur
H.P. Lovecrafts signatur
H.P. Lovecraft på Commons

Howard Phillips Lovecraft (født 20. august 1890, død 15. mars 1937) var en amerikansk horror-forfatter.

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]
Howard Phillips Lovecraft, ca. 9 år gammel

Lovecraft ble født 20. august 1890 i familiens hus i Angell Street 194 (nå 454) i Providence, Rhode Island. Han var eneste barn av Winfield Scott Lovecraft, en handelsreisende i smykker og edle metaller, og Sarah Susan Phillips Lovecraft som nedstammet fra George Phillips som ankom Massachusetts i 1630. Foreldrene var i trettiårene da de giftet seg, og det var begges første ekteskap, noe som var uvanlig på den tiden. Da Lovecraft var tre år gammel, ble faren akutt psykotisk på et hotell i Chicago, hvor han var på forretningsreise. Han ble brakt tilbake til Butler sykehus i Providence, hvor han forble resten av livet, til han døde av syfilis i tredje stadium.[12] Han døde da Lovecraft var åtte år gammel.

Lovecraft ble deretter oppdratt av sin mor, to tanter (Lillian Delora Phillips og Annie Emeline Phillips) og morfaren, Whipple Van Buren Phillips, som Lovecraft og hans kvinnelige slektninger bodde sammen med til hans død. Lovecraft var et vidunderbarn som resiterte poesi to år gammel og kunne lese som treåring. Som femåring leste han Tusen og en natt, og tok til å kalle seg Abdul Alhazred, som senere i hans mytiske verden ble forfatteren til Necronomicon. Men året etter kom hans arabiske interesser helt i skyggen av gresk mytologi, som han oppdaget i form av barneversjoner av Iliaden og Odysseen. Det eldste av hans bevarte arbeider er Diktet om Odyssevs fra 1897.[13] Morfaren vekket også unge Lovecrafts interesse for det overnaturlige ved å fortelle ham gotiske historier. Moren var imidlertid bekymret for at disse historiene ville skremme ham.

Lovecraft var ofte syk som barn, og på grunn av hans helsetilstand og hans udisiplinerte, kranglete væremåte begynte han ikke på skolen før han var åtte og ble tatt ut etter et år. Han leste mye og studerte kjemi i mellomtiden. Han produserte flere hektograferte publikasjoner med begrenset utbredelse, først i 1899 med The Scientific Gazette (= Vitenskapsbladet). Fire år senere vendte han tilbake til den offentlige skolen. Han benyttet seg jevnlig av Providences bibliotek, der Sarah Whitman i sin tid kastet vrak på Poe.[14]

Imidlertid døde morfaren i 1904, og forretningen hans og arven ble så slett ivaretatt at familien på det nærmeste ble ruinert. Lovecraft og hans mor ble tvunget til å flytte nedover gaten til trangere husrom i Angell Street 598. Lovecraft var knust etter tapet av sitt barndomshjem, og skal ha vurdert selvmord en stund.[15] Han fikk et nervøst sammenbrudd i 1908, hvilket også resulterte i at han aldri fikk noen eksamen fra high school. Dette nederlaget var en kilde til skuffelse og skam, delvis fordi han aldri fikk studere ved Brown University. Sammenbruddet ble etterfulgt av letargi (slapphet) som varte i ti år. Han isolerte seg hjemme, snakket bare med moren, og lå til sengs til det ble kveld – da vandret han rundt i slåbrok. I mai 1918 skrev han i et brev: «Jeg er bare halvveis i live – en stor del av kreftene mine går med til å sitte oppreist eller gå rundt.» I et brev to år senere minnes han «paradiset» i oppveksten, dukketeateret han satte opp, den lille hagen han anla med et solur i midten, og skriver: «Å være voksen er helvete. – Adulthood is hell.»[16]

Lovecraft skrev fiksjon som ung, men gikk over til poesi og essays før han returnerte til fiksjonen i 1917 med mer polerte fortellinger som The Tomb og Dagon. Sistnevnte var hans første profesjonelt publiserte verk og ble trykket i Weird Tales i 1923. Omtrent på denne tiden begynte han også å bygge opp et stort nettverk av brevvenner. Hans lange og hyppige brev skulle gjøre ham en av århundrets store brevskrivere. Blant de han korresponderte med var Forrest J. Akerman, Robert Bloch (Psycho) og Robert E. Howard (Conan Barbaren).

Lovecrafts mor ble innlagt på Butler sykehus for sinnssyke, hvor hennes mann hadde dødd, etter å ha lidd lenge av hysteri og depresjon. Likefullt skrev hun ofte brev til Lovecraft, og de stod hverandre nært frem til hennes død 21. mai 1921, på grunn av komplikasjoner etter operasjon på galleblæren. Lovecraft var knust av tapet.

Ekteskap og New York

[rediger | rediger kilde]

Kort tid etter deltok han på en journalistsamling hvor han møtte Sonia Greene. Hun var født i 1883 av ukrainsk-jødiske aner og var syv år eldre enn Lovecraft. De giftet seg i 1924 og flyttet til Brooklyn, New York. Lovecrafts tanter kan ha vært misfornøyde med dette, og selv om han til å begynne med var trollbundet, kom Lovecraft selv til å mislike livet i New York intenst.[17] Noen år senere ble han og Greene, som allerede hadde levd atskilt en stund, enige om en vennskapelig skilsmisse som aldri ble fullstendig gjennomført, og han vendte tilbake til Providence for å bo sammen med tantene sine i deres gjenværende år. På grunn av det mislykte ekteskapet har noen biografer spekulert i om Lovecraft kan ha vært aseksuell, selv om Greene ofte har omtalt ham som «en utmerket elsker».[18]

I 1920 var amateur journalism-bevegelsen svært aktiv i USA, og brakte mange isolerte skribenter i kontakt med hverandre. Deltakelse i dette var Lovecrafts eneste sosiale aktivitet, og da han var 31, førte den til at han møtte den 38-årige Sonia Haft Greene, som var skilt med en sekstenårig datter hun forsørget som ekspeditrise i en forretning i New York. Greene måtte ta initiativet overfor Lovecraft, som rødmet og bleknet da hun kysset ham første gang i småbyen Magnolia i Rhode Island. Det var i 1922, og han var ikke blitt kysset siden han var liten. 3. mars 1924 giftet de seg, og han flyttet inn i hennes leilighet i Brooklyn. Den konservative antisemitten Lovecraft giftet seg altså med en skilt jødinne, og skrev betatt om New Yorks skjønnhet ved natt. Brevene hans antok en optimistisk tone, og nå som han var flyttet fra provinsen, kunne brevvennene hans også besøke ham. Lovecraft'enes leilighet ble et samlingspunkt, og brevvennene var overrasket over at den eldre mannen de mente å kjenne gjennom brevene, viste seg å være en yngre, utadvendt mann på 34.

Lovecrafts siste hjem, fra mai 1933 til mars 1937.[19]

Lovecrafts liv kunne blitt ganske annerledes lykkelig hvis han havde fått et arbeid ekteparet kunne leve av. I stedet mistet Sonia sin stilling. Hun forsøkte å åpne sin egen forretning, men mislyktes. Lovecraft på sin side søkte på hundrevis av jobber uten å lykkes, og solgte ut av møblene sine. Nyttårsaften 1924 flyttet Sonia til sitt nye arbeid i Cincinnati. Lovecraft kunne ikke tenke seg å bo der, og ble i New York. Sonia ble igjen arbeidsledig, men fikk så jobb i Cleveland. Hver 14. dag kom hun til New York med penger som Lovecraft kunne leve av. Han fant situasjonen så pinlig at han i april 1926 gav opp og fortvilt flyttet tilbake til sin tante Lillian, som han kunne bo hos. Tre år senere skilte han seg fra Sonia.[20]

Tilbake til Providence

[rediger | rediger kilde]
H.P. Lovecrafts gravstein

Tilbake i Providence levde Lovecraft i et «romslig brunt viktoriansk trehus» i Barnes Street 10 til 1933. (Dette er adressen som i The Case of Charles Dexter Ward («Tilfellet Charles Dexter Ward») blir oppgitt for dr. Willett.) Perioden etter returen til Providence – det siste tiåret i livet hans – var Lovecrafts mest produktive. I løpet av denne perioden skrev han nesten alle sine mest kjente noveller for tidens ledende billigblader (særlig Weird Tales) og lengre arbeider som The Case of Charles Dexter Ward og At the Mountains of Madness (På galskapens fjell). Han gjennomleste arbeider for andre forfatter og bedrev store mengder ghost-writing, inkludert The Mound, Winged Death og The Diary of Alonzo Typer.

Til tross for sine beste prestasjoner ble han stadig fattigere. Han ble tvunget til å flytte til mindre og dårligere bosteder med sin gjenlevende tante. Han ble også dypt berørt av Robert E. Howards selvmord. Mot slutten av sitt liv gav han uttrykk for at det gjorde ham vondt å ha levd i så mye ensomhet, men han forsonte seg med at slik var livet blitt for ham. Han tok det med fatning da han i 1936 ble diagnostisert med tykktarmskreft. 10. mars 1937 ble han innlagt på Jane Brown Memorial Hospital. Han tok også de intense smertene med fatning, noe som imponerte sykepleierne. Morfin ble brukt som lindring.[21]

Lovecraft ble oppført sammen med sine foreldre på Phillips-familiens gravmonument. Dette var ikke nok for hans tilhengere, derfor samlet en gruppe penger til å kjøpe en egen gravsten til ham i 1977. På denne hadde de skrevet Lovecrafts navn, hans fødsels- og dødsdato og setningen «I AM PROVIDENCE» (= Jeg er Providence/skjebnen), et sitat fra et av hans egne brev. Lovecrafts grav i Swan Point gravlund i Providence er iblant påført graffiti som siterer hans berømte vers fra The Call of Cthulhu (opprinnelig fra «The Nameless City»):

«That is not dead which can eternal lie,
And with strange aeons even death may die.»
(«Det er ei dødt som evig kan hvile,
og med andre tider kan selv døden dø.»)

Forfatterskap

[rediger | rediger kilde]
The Call of Cthulhu.

Før Poe hadde grøssersjangeren vært preget av mer velkjente og gotiske tradisjoner som djeveldyrkelse, gjengangere, svart magi o.l. Lovecraft, som hadde Poe som et av sine store forbilder, var den som i størst grad fortsatte denne utviklingen mot den moderne skrekklitteraturen. Ved å la seg inspirere av andre horrorforfattere og å videreutvikle og kombinere de elementene som han fant mest inspirerende og nyskapende hos dem han anså som de mest begavede innen faget, skapte han gradvis sin egen unike stil. En egen mytologi med et galleri av overnaturlige skapninger og monstre oppstod etterhvert. Disse hadde tilholdssted i alt fra havet, skogkledde åser og menneskelige bosettinger. Senere i forfatterkskapet utvidet han genren betraktelig ved å tilføre trekk fra science fiction, en retning som omtales som såkalt «kosmisk horror», hvor mennesker kommer i konflikt med livsformer fra hinsides jorden, f.eks. The Call of Cthulhu, The Whisperer in Darkness, The Colour out of Space og At the Mountains of Madness. Ofte har de hatt tilhold på jorden lenge før mennesket oppstod, og blir iblant tilbedt av sekter og hemmelige samfunn. Den første av disse titlene som tar for seg kosmisk horror, var The Call of Cthulhu, hvilket er grunnen til at August Derleth døpte samlingen for Cthulhu-mytologien. I disse fortellingene har alternative naturlover og pseudovitenskap i stor grad overtatt for det overnaturlige som forklaringsmodell for de hendelser og fenomener som finner sted.

Hans historier ble først og fremst utgitt av magasinet Weird Tales, og han utgjorde sammen med sine to venner Clark Ashton Smith og Robert E. Howard en produktiv trio, hvis arbeider regnes blant bladets mest betydningsfulle og innflytelsesrike noveller.

Lovecraft fokuserte først og fremst på atmosfære og stemning i fortellingene sine, som han anså som det viktigste for en god historie. Ofte kan man lang tid i forveien gjette seg til hva som skjer senere, og slutten blir dermed ofte en bekreftelse snarere enn en avsløring eller overraskelse. Videre er han kjent for sin språkbruk, som har alderdommelige og arkaiske preg. Også indirekte hadde Lovecraft stor innflytelse på skrekklitteraturen via brevkorrespondanse med andre spirende forfattere som mottok råd, oppmuntring og veiledning.

Det er ofte blitt bemerket at Lovecrafts personer, særlig de i de «store tekstene», knapt kan skjelnes fra hverandre, og er basert på Lovecraft selv. Typisk er de studenter eller professorer ved et universitet i New England (helst Miskatonic University), tilbakeholdne og diskret av natur - og mer får vi sjelden vite om dem. Hovedoppgaven til personene hans er «å fornemme».[22] I sin korrespondanse med andre skribenter fraråder Lovecraft stadig, at man griper til uttrykk som «avskyelig» eller «unevneligt» - ganske overraskende, når man ser hvor hyppig han selv benytter dem. I et brev til Frank Belknap Long forteller han, at han aldri satte seg ned i den bestemte hensikten å skrive en historie: «De eneste historiene jeg skriver, er slike hvor sentrale idéer, bilder og stemninger dukker spontant opp.»[23] To emner beskjeftiger han seg overhodet ikke med: Penger og sex. Ingen av delene tilhørte hans univers, hvor kvinnelige personer bare dukker opp ved to anledninger.[24] På spørsmål fra yngre brevvenner om erotiske beskrivelser ikke var av litterær interesse, forklarte han at han som åtteåring hadde studert kjønnslivet da han leste i sin onkels medisinske lærebøker, «hvoretter det naturligvis var umulig å føle noen nysgjerrighet». Hele emnet var «uten interesse for noen med en smak som førte ham til feenes hager og gylne byer, strålende i eksotiske solnedganger».[25]

Verden for ham hadde en iboende ondskap, og den overbevisningen lå til grunn for hans beundring av puritanerne, fordi de «hatet livet og hånet den plattheten at det er verd å leve».[26] Men selv om Lovecraft avskydde verden, holdt vennene hans av ham. August Derleth viet resten av livet sitt til å samle, redigere og utgi Lovecrafts verker, og det er hovedsakelig takket være innsatsen hans at Lovecraft er blitt berømt.[27] Dessuten viet Derleth og en rekke andre skribenter, som Robert Bloch, Lin Carter og Frank Belknap Long, deler av forfattervirksomheten sin til å videreutvikle og utdype mytene Lovecraft hadde skapt,[28] som om de var flyttet inn i hans verden.

Hans mest kjente skrekkfortelling er Call of Cthulhu. Den har gjennom sin mytologi rundt the Old Ones og andre vesener skapt en hel sjanger, som etter Lovecrafts død har holdt seg levende gjennom nyere forfatteres bidrag. Som hans store verker regnes:

  • The Call of Cthulhu (1926)
  • The Colour Out of Space (1927)
  • The Dunwich Horror (1928)
  • The Whisperer in Darkness (1930)
  • At the Mountains of Madness (1931)
  • The Dreams in the Witch House (1932)
  • The Shadow Over Innsmouth (1932)
  • The Shadow Out of Time (1934)

Han etterlot seg også en utstrakt korrespondanse – nærmere ett hundre tusen brev, hvorav en del var på tretti til førti sider.[29]

Økonomisk var det en balansegang å leve av den lille formuen han arvet, og de beskjedne inntektene fra korrekturlesingen hans. For venner gjorde han arbeidet nærmest gratis. Det er påfallende at da han døde, var det på det nærmeste slutt på arven hans – nesten som om han hadde levd den tiden som var ham tilmålt av den beskjedne arven og hans egen sparsomhet. Som gentleman følte han en forpliktelse til å heve sig over pengesaker. Derfor fikk han seg heller ikke til å kreve inn ubetalte regninger, eller forlange betaling av venner. Brevene hans avspeiler hvor sterkt den beskjedne økonomien hans hele tiden begrenset hans liv og muligheter.[30]

Reisene hans foregikk på billigste måte, og var motivert av hans interesse for historie. Lovecraft var spesielt interessert i perioden da USA var en del av det britiske imperium – særlig 1700-tallet. Han oppsøkte bygninger fra perioden, og beskrev dem i sine tallrike (bevarte) brev. Han håpet å komme til England, men rakk aldri lenger enn til Canada og Florida. [31] Det nærmeste han kom Skandinavia, er nok det han skrev i Call of Cthulhu, der protagonisten drar til Oslo for å oppspore sjømannen Gustaf Johansen: «Sailing for London, I reembarked at once for the Norwegian capital; and one autumn day landed at the trim wharves in the shadow of Egeberg. Johansen's address, I discovered, lay in the Old Town of King Harold Haardrada, which kept alive the name of Oslo during all the centuries that the greater city masqueraded as «Christiania».»

I 1926 hadde tryllekunstneren Houdini bedt Lovecraft om å ghostwrite en gjennomgang av overtro gjennom tidene. Begge anså overtro som rester av en felles «forhistorisk uvitenhet» hos mennesker. Men så døde Houdini, og manuskriptet ble først gjenfunnet i 2016.[32]

Rasisme

[rediger | rediger kilde]
Folk fra Lower East Sides overfylte leiekaserner fylte Lovecraft med skrekk.

Lovecrafts bakgrunn gjorde ham tilbakeholdende overfor fremmede folkeslag og andre raser, som han for øvrig så lite til hjemme i provinsen. Året 1925 kom imidlertid til å merke ham for alltid. Det var året da han gikk rundt i New York på fortvilt og forgjeves jakt på et levebrød, så han kunne få tilbake sin lykkelige tilværelse med Sonia. Jo lenger Lovecraft bodde i New York, jo dypere ble hans avsky for utlendinger, og han skrev til Frank Belknap Long: «I hope the end will be warfare...», og i et annet brev tar han til orde for bruk av blåsyregass.[33] Til Belknap Long skrev han også om et besøk i innvandrerbydelen Lower East Side i New York: «Disse organiske tingene – italiensk-semittisk-mongoloide – som bebor denne fæle kloakken, kan ikke ved noe misbruk av fantasien kalles menneskelige. De var vanskapte, tåkede utkast til noe apeaktig og amøbelignende; uklart dannet av noe stinkende, klebrig slim fra jordens forråtnelse, som gled og sivet i og på de skitne gatene, eller inn og ut av vinduer og døråpninger på en måte som minnet om makk eller undersjøiske unevneligheter. De – eller den degenererte, geléaktige gjæringsprosessen de var dannet av – så ut til å sive og dryppe gjennom de gapende sprekkene i de fryktelige husene...og jeg tenkte på en eller annen aveny i kyklopiske, usunne beholdere, fylt til bristepunktet med forråtnelse fra koldbrann, og i ferd med å briste og oversvømme verden med en spedalsk kataklysme av seigtflytende råttenskap. Fra dette marerittet av pervers besmittelse har jeg ingen erindring om noe levende ansikt. Det individuelt groteske gikk tapt i det kollektivt ødeleggende, som etterlot synsinntrykket bare av den morbide støpeformen for oppløsning og forråtnelse...en gul, flirende maske som det siver sure, klebrige, syreholdige væsker fra øyne, ører, nese og munn, og en abnorm bobling fra uhyrlige, utrolige sår overalt...»[34]

I sitt dikt fra 1912, On the Creation of Niggers, skildrer han hvordan gudene, etter å ha skapt dyr og mennesker, skaper afrikanerne i halvmenneskelig form for å befolke det mellomliggende området. Når det gjaldt hvites undertrykkelse av den fargete befolkningen i sørstatene, undskyldte han lynsjing og andre overgrep med at de var nødt til å verge seg, fordi rettsvesenet ikke gjorde det. Om Hitler skrev han etter maktovertakelsen i 1933 at Hitlers visjon «er romantisk og umoden. Jeg vet at han er en klovn, men jammen liker jeg fyren!»[35]

Utgivelser på norsk

[rediger | rediger kilde]
  • Tingen på terskelen og andre hårreisende historier, oversatt av Øyvind Myhre og Einar Engstad, Uglebøkene (Cappelen, Oslo 1973), ISBN 82-02-02712-8 (novellene «Tingen på terskelen», «Pickmans modell», «Ulthars katter», «De andre gudene» og «Hvisk i mørket»)
  • Skrekken fra Dunwich og andre historier, oversatt av Jens E. Røsåsen og Ragnar Askeland (Semic, Oslo 1994), ISBN 82-535-1644-4 (inneholder novellene «Kallet fra Cthulhu», «Skrekken fra Dunwich» og «Tingen på terskelen»)
  • Vanviddets fjell & Fargen bortenfor tid og rom, oversatt av Cato Pellegrini (Semic, Oslo 1995), ISBN 82-535-1726-2 (inneholder kortromanen «Vanviddets fjell» og novellen «Fargen bortenfor tid og rom»)

Noveller i antologier

[rediger | rediger kilde]

I antologien «Det onde folket» i bokserien Midnattsgrøsseren fra Fredhøis Forlag er dessuten Lovecraft oppført som forfatter av novellen «Peabody-arven». Novellen er imidlertid skrevet av August Derleth og først utgitt i 1957. Den er en av 16 noveller skrevet av Derleth basert på Lovecrafts fragmenter og ideer til historier, og oppgis som regel som et posthumt samarbeid mellom Lovecraft og Derleth.[36]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118729241, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Archive of Fine Arts, abART person-ID 117639, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Babelio, oppført som Howard Phillips Lovecraft, Babelio forfatter-ID 29885[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=howard+phillips;n=lovecraft, oppført som Howard Phillips Lovecraft[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Find a Grave, besøkt 4. juli 2024[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Archive of Fine Arts, abART person-ID 117639, Wikidata Q10855166, http://www.artarchiv.cz/ 
  7. ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 1188, besøkt 27. november 2018[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Bibliothèque nationale de France (på fr), Autorités BnF, BNF-ID 11913507k, Wikidata Q19938912, https://data.bnf.fr/ 
  10. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 13003107, Wikidata Q16744133 
  11. ^ www.thehugoawards.org[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Luc Sante, «The Heroic Nerd», i The New York Review of Books, 10. oktober 2006
  13. ^ http://www.hplovecraft.com/life/biograph.aspx
  14. ^ https://www.atlasobscura.com/places/providence-athenaeum
  15. ^ http://www.hplovecraft.com/life/biograph.aspx
  16. ^ Michel Houellebecq: H.P.Lovecraft – against the world, against life (s. 30-1), forlaget Weidenfeld & Nicolson, London 2005, ISBN 0-297-85138-1
  17. ^ Denne situasjon har en klar parallell i den delvis selvbiografiske «He», slik Michel Houellebecq har bemerket i H.P. Lovecraft: Contre le monde, contre la vie (Mot verden, mot livet).
  18. ^ hplovecraft.com
  19. ^ https://www.atlasobscura.com/places/hp-lovecraft-house
  20. ^ Michel Houellebecq: H.P. Lovecraft – against the world, against life (s. 95-103)
  21. ^ Michel Houellebecq: H.P. Lovecraft – against the world, against life (s. 117-8)
  22. ^ Michel Houellebecq: H.P. Lovecraft - against the world, against life (s. 68)
  23. ^ Michel Houellebecq: H.P. Lovecraft - against the world, against life (s. 47)
  24. ^ Michel Houellebecq: H.P. Lovecraft - against the world, against life (s. 57)
  25. ^ Michel Houellebecq: H.P. Lovecraft - against the world, against life (s. 58-9)
  26. ^ Michel Houellebecq: H.P. Lovecraft – against the world, against life (s. 117)
  27. ^ Michel Houellebecq: H.P. Lovecraft – against the world, against life (s. 39-40)
  28. ^ Michel Houellebecq: H.P. Lovecraft – against the world, against life (s. 34)
  29. ^ Michel Houellebecq: H.P. Lovecraft – against the world, against life (s. 40-1)
  30. ^ Michel Houellebecq: H.P. Lovecraft – against the world, against life (s. 91-2)
  31. ^ Collected Essays of H.P. Lovecraft 1-5, ed. S.T. Joshi, Hippocampus Press, 2004-06
  32. ^ https://www.theguardian.com/books/2016/mar/16/hp-lovecraft-harry-houdini-manuscript-cancer-superstition-memorabilia
  33. ^ Michel Houellebecq: H.P. Lovecraft – against the world, against life (s. 107)
  34. ^ Michel Houellebecq: H.P. Lovecraft – against the world, against life (s. 106-7)
  35. ^ I know he’s a clown but god I like the boy! fra: https://lithub.com/we-cant-ignore-h-p-lovecrafts-white-supremacy/
  36. ^ August Derleth's "Posthumous Collaborations"

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Wikisource (en) Author:H. P. Lovecraft – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=H.P._Lovecraft&oldid=24741385»