Harald Maddadsson

De norrøne sjakkbrikkene fra Lewis på Hebridene, formet som ikoniske bilder av det norrøne samfunnet på Harald Maddadssons tid.

Harald Maddadsson (norrønt: Haraldr Maddaðarson, gælisk: Aralt mac Mataid; født ca. 1134, død 1206) var jarl på Orknøyene og jarl eller mormaer på Katanes (Caithness i Skottland) fra 1139 og til 1206. Harald var den siste av de store orknøyjarlene som styrte øyene og deler av det skotske fastlandet på slutten av 1100-tallet, fra 1139 og fram til sin død i 1206.

Bakgrunn

Skotske historikere framhever at Harald Maddadsson var halvt skotsk, mens norske historikere slår fast at han var halvt norsk. Begge deler er riktig, men likevel var han først og fremst en selvstendig norrøn-gælisk småkonge med kulturelle og etniske røtter i både Norge og Skottland. Samtidig la han seg ut med begge lands konger; kong Sverre Sigurdsson i Norge og kong Vilhelm I av Skottland. I det lange løp måtte Harald Maddadsson gi tapt for begge, men selv om han tapte slagene og deler av jarldømmet og til slutt ble en skygge av sin tidligere storhet, satt Harald Maddadsson fast på Orknøyene til tross for sine mektige naboer.

Harald var sønn av Maddad, eller Matad, mormaer av Atholl og Margaret Håkonsdatter, datter av Håkon Pålsson jarl (1103–1122). Med røtter i begge leirer, og i slekt med de skotske konger var Harald en betydelig skikkelse i det nordlige Skottland Orknøyingenes saga navngir Harald som en av de tre mest mektige jarlene på Orknøyene sammen med Sigurd Øysteinsson og Torfinn Sigurdsson. I skotske annaler nevnes Harald Maddadsson som Arailt mac Matada.

Jarldømmet på Orknøyene, skjønt svekket siden Torfinns tid, styrte fortsatt Caithness i det nordlige Skottland og dominerte deler av Sutherland og deler av De ytre Hebridene. Arvefølgen på Orknøyene var derfor av betydning for skottenes konge David I. Ekteskapet mellom Maddad og Margaret ble inngått antagelig ikke lenge før 1134. Det etterfulgte kong Davids seier over et betydelig opprør som involverte mormaer Óengus av Moray, en slektning av kongehuset, og den påfølgende etablering av kongelig makt i provinsene Moray og Ross.

Kong Davids nevø William fitz Duncan ble utpekt til å styre over Moray. Det har blitt foreslått at Maddad, som hadde makten sin i det skotske kongedømmets kjerneområde Atholl, også kan ha fått autoritet i de nye landområdene nord for elven Mounth og at ekteskapet med Margaret Håkonsdatter ble inngått nettopp med dette for øye.

Haralds unge år

Harald ble født kort tid før Ragnvald Kale Kollsson tok kontroll over jarldømmet Orknøyene da jarl Pål Håkonsson på mistenkelig vis forvant. Orknøyingenes saga forteller den offisielle historien at Pål hadde abdisert, og ryktene fortalte at han ble drept på ordre av Haralds mor Margaret. Pål var øyensynlig ikke godt likt av sine kvinnelige slektninger. Påls mor og hennes søster Frakokk hadde tidligere forsøkt å få ham myrdet med en forgiftet skjorte, men som isteden tok livet av broren Harald Håkonsson. Ragnvald representerte den store pro-norske andelen i jarldømmet. Det er blitt sagt at Frakokk, og de som støttet henne, hadde opprinnelig til hensikt å fremme kravene til Harald Håkonssons sønn Erlend da Pål døde. Isteden fikk Maddad og Margaret, kanskje med kong David i ryggen, fremmet kravet om at barnet, Harald Maddadsson, skulle bli felles hersker sammen med Ragnvald.

Hovedtrusselen mot Harald Maddadsson og Ragnvald Orknøyjarl kom fra Erlend Haraldsson, spesielt fra Erlands støttespiller Frakokk. Den gamle konspirator Frakokk ble snart fjernet ved at huset hennes ble brent ned ved dagens Helmsdale. Orknøyingenes saga nevner en Svein Asleivsson som drapsmannen, og forteller at han kom til Caithness fra sør, fra Atholl, med Ragnvalds velsignelse og med Maddads hjelp. Det var den samme Svein Asleivsson som hadde hatt Pål jarl i varetekt da han «forsvant».

I Haralds tidligste år da makten ble utøvet på hans vegne av rådgivere sammen med Ragnvald, kunne Orknøyene nyte relativ stabilitet, skjønt sagaen fortsetter å fortelle om drap og innebrenning, inkludert drapet på Valthjov jarl som ellers er ukjent. I 1150 eller året etter besøkte Harald Norge sammen med Ragnvald jarl, og møtte sannsynligvis kong Inge Krokrygg. Harald var på denne tiden en ung mann på rundt 16 år og så vidt begynt å bli voksen. I løpet av dette besøket besluttet Ragnvald å dra på korstog, noe som blir omfattende opptegnet i Orknøyingenes saga.

Harald blir jarl alene

Etter at Ragnvald Orknøyjarl hadde dratt på korstog sammen med biskop Vilhelm den gamle, Erling Skakke og andre i årene 1151–1155 var Harald kommet tilbake til Orknøyene og blitt jarl alene. I Ragnvalds fravær kom kong Øystein Haraldsson, den eldre broren til kong Inge, til Orknøyene. Han kom over Harald og hans følge i nærheten av Torså, dagens Thurso på nordkysten av Caithness, tok Harald til fange og slapp ham først løs mot løslatelsessum på tre merker gull og hans påtvungne troskapsed. Øystein herjet deretter kysten av Skottland, inkludert Aberdeen, og deretter England hvor han kjempet flere slag mot kong Stefan av Englands styrker.

Kanskje som et resultat av Øysteins herjinger ga kong David halvparten av Caithness til Harald Maddadssons fetter Erlend Haraldsson. Resultatet, som er gjengitt i Orknøyingenes saga, var strid og rivalisering, og i september 1152 tok Harald Maddadsson tilflukt for sin fetter Erlend og Svein Asleivsson i festningen Castle Cairston ved Straumnes (dagens Stromsness). I tiden etter fikk Harald overtaket og det endte med at Erlend ble drept i 1154.

Da Ragnvald i 1155 kom tilbake til Orknøyene hadde det i hans fravær oppstått en maktstrid som han ikke klarte å dempe eller ta kontroll over. Den ambisiøse Harald Maddadsson fikk ham drept i 1158 i Caithness. Etter Ragnvalds død oppsto det ry om hans hellighet, og det ble fortalt om mirakler ved hans grav i St. Magnuskatedralen i Kirkwall.

Kong David døde i 1153 og ble etterfulgt av sin unge sønnesønn, Malcolm IV. Borgerkrigen mellom Harald Gilles sønner Øystein, Inge og Sigurd, endte i 1157 med den svakelige Inge som eneste overlevende. Med så mange mektige menn døde ble Harald Maddadsson den udiskutable jarlen av Orknøyene i 1158 da verken den norske eller skotske kongen var i stand til å utfordre hans makt.

Strid med Norge

I 1194 da kong Sverre Sigurdsson (ca. 1145–1202) var konge i Norge, samlet lendmannen Hallkjell Jonsson og jarlens svoger Olav en hærstyrke som ble kalt for øyskjeggene (eyjarskeggjar) på Orknøyene og seilte mot Norge. Som konge hadde de Olavs unge fostersønn, Sigurd, sønn av kong Magnus Erlingsson. Øyskjeggene ble beseiret i slaget ved Florvåg utenfor Bergen. Om lag 2500 mann ble drept i det blodige slaget. Liket av Sverre Magnusson ble vist fram for kong Sverre i Bergen slik at han skulle forsikre seg at motstanderen var død. Deretter løftet kong Sverre hodet mot Orknøyene og krevde at Harald jarl måtte svare for seg for sin andel i opprøret. I 1195 seiler jarlen til Norge for å forlike seg med Sverre.

Det såkalte såttmålet utredet de rettslige og politiske forbindelsene mellom jarl og konge. Som passende straff for å ha støttet opprørere tok kong Sverre jarldømmet over Shetland fra Harald og som ble lagt direkte under den norske tronen og aldri gitt tilbake. I praksis blir Harald Maddadsson sittende som jarl, men var underlagt den norske kongen. Harald måtte også akseptere en kongelig sysselmann, men denne ble drept etter Sverres død. Forliket mellom jarl og konge ble senere stadfestet i 1210 og på nytt i 1267.

Jarldømmets makt var betydelig svekket, og det ble dermed trukket nærmere under skotsk innflytelse. Skottland lå knappe 16 km unna Orknøyene og Harald Maddadsson kjempet for å bevare sin uavhengighet.

Strid med Skottland

Seglet til kong Vilhelm Løven. Hans gælisk tittel var antagelig Uilleam Garbh (= «Vilhelm den røffe»).

Etter Ragnvalds død forsøkte Harald Maddadsson å balansere politisk ved å støtte skottekongens fiender. Først mot Malcolm IV av Skottland, som døde ung i 1165, deretter mot Malcolms bror Vilhelm Løven. De av kongens fiender som var aktive i nord var først og fremst den norrøn-gæliske Sumarlide, en småkonge i Argyll; sønnene til Máel Coluim mac Alasdair (en sønn utenfor ekteskap av Alexander I); den gæliske klanen Meic Uilleim (MacWilliams) som nedstammet fra en sønn utenfor ekteskap av William fitz Duncan; og klanen MacHeth som var blitt fratatt posisjonene i Ross.

Kong Vilhelm I av Skottland styrket det føydale systemet i Skottland og grunnla burgher i Ayr, Dumfries, Dundee, Inverness og Elgin og bygde ut et upopulært nettverk av sheriffer og dommere. I 1197 forsøkte sannsynligvis kong Vilhelm og hans bror jarl David å overvinne den brysomme norrøne jarlen i nord ved å sende en hærstyrke mot ham. Den kom så langt nord som til Thurso i Caithness, den byen som ligger lengst nord på det britiske fastlandet.

Skottekongens hær kom til kamp mot og beseiret Harald Maddadssons hærstyrke. To år senere gjorde sønnen til Máel Coluim mac Uilleim, Domnall, opprør i Ross og Moray, og det er antatt at jarl Harald også spilte en rolle i dette. Opprøret ble ikke endelig knust før i 1187.

Domnalls nederlag førte til at motsetningene mellom Harald jarl og kong Vilhelm ble ytterligere tilspisset. I årene etter 1187 synes det som om skotsk-normanniske adelsmenn ble stasjonert i Ross og Cromarty, slik som det hadde vært gjort tidligere i Moray. Familien de Moravia, anglifisert som Moray eller Murray, og som med tiden framskaffet frihetshelten Andrew Murray, ble gitt land i Ross og Cromarty, og denne familien var neppe den eneste. Da kong Vilhelm ble syk i 1195 kom den siste konflikten med Harald jarl som varte fra 1197 og til 1201. Som et resultat av denne konflikten ga Vilhelm land i Caithness til Harald den unge, sønnesønn av Ragnvald Orknøyjarl, i 1197. Allerede året etter møtte Harald Maddadsson Harald den unge og fikk ham drept.

I henhold til Orknøyingenes saga (kapittel 110) fikk kong Vilhelm den norrøne kongen på Man, Ragnvald Guthredsson, til å kjempe mot Harald Maddadsson, sannsynligvis for at Ragnvald hadde det skottekongen manglet, en flåte av krigsskip. Forfatteren McDonald mener at Ragnvald var en dominerende figur i Irskesjøen og de vestlige øyene på begynnelsen av 1200-tallet.

Strid med biskopen

Kartet viser Orknøyenes plassering til Skottland. Shetland ligger lengst nord.

Ragnvald Guthredsson kan neppe ha forstyrret Harald Maddadsson større. For det forhindret ikke at han erobret Caithness i 1201 og ødela festningen på Clardon Hill nær Scrabster Bay. Denne tilhørte biskop Jon av Katanes, eller John av Caithness, som engelske kilder kaller ham. Biskop John dro sammen med distriktets betydeligste menn for å møte Harald, tilsynelatende for å gi ham en sømmelig velkomst, men en rasende Harald jarl fikk ham grepet, kastet i et fangehull, torturert og lemlestet. Harald hadde en grunn for mishandlingen, noe som blir bevitnet av annalene Gesta Annalia som sier at biskop John var informatør for kong Vilhelm.

Hensikten med å opprette bispesetet i Caithness i årene 1189–1190 var uten tvil gjort med den hensikt å øke skottenes autoritet i den norrøne regionen. Det nye bispesetet var kontroversielt og biskop John kom ganske snart i konflikt med Harald Maddadsson og biskopen på Orknøyene, Bjarne Kolbeinsson. Konflikten som blant annet hadde sin bakgrunn i innsamlingen av kirkeskatten, tiende, fra bispedømmet, og striden ble innklagd til pave Innocens III. Paven skrev tilbake til biskop Bjarne og biskop Reginald i Rosemarkie (= Ross) at biskop John skulle hindres i å forstyrre pengeinnsamlingen.

Kong Vilhelm som nå hadde skaffet seg en grunn for en krig ved Harald jarls mishandling av biskop John fikk sendt en stor hær nordover i 1201–1202. Hæren var så stor, ble det sagt, at Harald Maddadsson kapitulerte uten kamp og sa seg enig å gi en fjerdedel av inntektene i Caithness til skottekongen. Samtidig klarte Haralds sønn å bli tatt til fange av skottene. Om det var en ren hevn for biskop John eller for å ydmyke Harald, eller ettersom Torfinn kan ha hatt et potensielt krav på den skotske tronen gjennom sin mor, er uvisst, og det kan gjerne ha vært summen av alt overstående som fikk kong Vilhelm til å gi ordre om at Torfinn Haraldsson skulle bli blindet og kastrert. Han døde senere i fengsel i Roxburgh Castle ved Roxburgh (eller Rokesburg) i det skotske grenseområdet mot England.

I 1202 var pave Innocens overbevist om at Harald Maddadsson ikke var personlig ansvarlig for lemlestelsen av biskop John. Han skrev til biskop Bjarne (se ekstern lenke nedenfor) for sikre seg at Haralds mann Lumberd, som fikk skylden for misgjerningen, ble passende straffet. Med denne hendelsen går Haralds turbulente liv mot slutten. Han dør fredfylt etter et langt og begivenhetsrikt regime på 65 år i 1206, hele 72 år gammel.

Harald Maddadssons ætt

Harald jarls første hustru het Affrica, et gælisk navn. Datteren til Fergus av Galloway het det samme, men det er usikkert om dette er én og samme person. Det er likevel ikke usannsynlig ettersom det norrøne innslaget i Galloway var betydelig. Affrica og Harald hadde fire barn som Orknøyingenes saga navngir: Heinrek, Håkon, Helena og Margaret.

Haralds andre hustru var Hvarflod, datteren til jarlen av Moray. Harald giftet seg med henne en gang rundt året 1168, og med henne hadde han seks barn: Torfinn, som fikk en ulykkelig skjebne, David, Jon, Gunnhild, Herberg og Langleiv. Hvarflods far er antatt å ha vært Máel Coluim mac Alasdair slik at hennes sønner (det kan være at hun bare var mor til Torfinn) tilhørte ætten Meic Uilleim, og således hatt krav på den skotske tronen. Det synes som om kong Vilhelm krevde at Harald måtte skille seg fra Hvarflod som en betingelse på freden mellom kongen og jarlen.

Av de sønnene som overlevde overtok David og Jon samstyre for jarldømmet Orknøyene da Harald døde, mens Heinrik styrte i Ross. Ingenting mer er kjent om Heinrik, og David jarl døde av sykdom i 1214. Han etterlot da for Jon jarl å styre jarldømmet alene på vegne av den norske kongen. Det besto da av Shetland; i tillegg til at han også holdt jarldømmet Caithness, inkludert Sutherland, på vegne av den skotske kongen. Han holdt det fram til 1231.

I 1222 ble Jon jarl indirekte implisert for å de lokale bøndene hadde brent inne biskop Adam av Caithness i hans hus i Halkirk. Jon ble beskyldt for å ha sett på eller for direkte å ha støttet handlingen. Kong Alexander II tok blodige represalier på vegne av pave Honorius III. Forfatteren av Orknøyingenes saga skriver:

«Straffen (fra Alexander) for brenningen av biskopen, ved mishandling og drap, konfiskering og lovløshet fra landet, er fortsatt friskt i minnet.»

Jon Haraldsson ble drept i 1231 ved Thurso av en sønnesønns sønn av Ragnvald Orknøyjarl som ble kalt for Snøkoll og som hadde krevd at Jon jarl skulle dele jarldømmet med ham. Jons folk og Snøkolls folk kjempet flere slag inntil de ble enige om at kong Håkon Sverresson av Norge skulle avgjøre striden. Alle som hadde part i tvisten satte seil for Norge. Et skip som fraktet Jon jarls folk og slektninger gikk tapt på tilbakereisen.

Den tragiske ulykken på havet medførte at den norrøne jarlætten døde ut, og fra 1231 til 1236 var jarldømmet uten jarl. I 1236 ble jarldømmet gitt av kong Håkon Sverresson til Magnus, sønn av Gille Brigte, en mormaer av Angus. Til tross for at Orknøyene ble styrt av en ætt med sterkere røtter til Skottland enn til øyenes norrøne samfunn, forble jarldømmet underlagt den norske tronen for enda en tid.

Old Wick

Festningen «Old Wick»

Festningen Old Wick, også kjent som Castle Oliphant, ble bygget på 1100-tallet da det norske jarldømmet Orknøyene inkluderte Caithness under Harald Maddadsson. Sannsynligvis ble festningen bygget av Harald Maddadsson og tenkt som forsterket brohode for hans tilstedeværelse på det skotske fastlandet. Det er bevis på at stedet var okkupert før festningen ble bygget. Navnet ‘Wick’ er avledet fra det norske ordet ‘vik’, tilsvarende for bukt.

Festningen står på smal klippenakke mellom bratte fjellskrenter. En grøft skiller ankomsten til festningens port på nordsiden av tårnet. Denne bygningen er ikke mer enn tre steinvegger, strekker seg tre etasjer, men i dag uten gulv eller kjeller. Odden bak dekker gresset grunnmuren til andre bygninger.

Litteratur

• Orknøyingenes saga, se ekstern lenke nedenfor
• Grant, Alexander, "The Province of Ross and the Kingdom of Alba" in E.J. Cowan and R. Andrew McDonald (eds.) Alba: Celtic Scotland in the Medieval Era. Tuckwell Press, East Linton, 2000; reprinted John Donald, Edinburgh, 2005. ISBN 0-85976-608-X
• McDonald, R. Andrew, Outlaws of Medieval Scotland: Challenges to the Canmore Kings, 1058–1266. Tuckwell Press, East Linton, 2003. ISBN 1-86232-236-8
• McDonald, R. Andrew, The Kingdom of the Isles: Scotland's Western Seaboard, c. 1100–c. 1336. Tuckwell, West Linton, 1997. ISBN 1-898410-85-2.
• Oram, Richard, David I: The King Who Made Scotland. Tempus, Stroud, 2004. ISBN 0-7524-2825-X
• Sturlasson, Snorre, Snorres kongesagaer (Heimskringla), Oslo 1979 ISBN 82-05-31464-0

Eksterne lenker

• Orknøyingenes saga
• Diplomatarium Norvegicum (volumes I-XXI) (om pavens brev ang. Orknøyene) ved Dokumentprosjektet
• Orkneyjar – Viking Orkney
• Sverri's Saga