Hopp til innhold

Iran–Irak-krigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Iran-Irak-krigen»)
Iran-Irak-krigen

En iransk soldat med gassmaske. Iran–Irak-krigen var beryktet for sin brutalitet, og inkluderte også irakisk bruk av kjemiske våpen.
Dato22. september 198020. august 1988
StedIran, Irak, Persiabukten
ResultatStatus quo ante bellum, overvåket av UNIIMOG
  • Iraks invasjon av Iran ble slått tilbake
  • Irans påfølgende invasjon av Irak mislyktes
  • Våpenhvile under FNs beskyttelse etablert
  • Irak og Iran regnet begge seg selv som seirende
Stridende parter
Iraks flagg Irak

MEK

Den arabiske liga
Irans flagg Iran

KDP flagg KDP

KPU flagg KPU
Kommandanter og ledere
Iraks flagg Saddam Hussein
Iraks flagg Ali Hassan al-Majid
Iraks flagg Taha Yassin Ramadan
Iraks flagg Izzat Ibrahim al-Douri
Iraks flagg Adnan Khairallah
Irans flagg Ruhollah Khomeini
Irans flagg Ali Akbar Hashemi Rafsanjani
Irans flagg Ali Shamkhani
Irans flagg Mostafa Chamran
KDP flagg Massoud Barzani
Styrker
190 000 mann
5 000 stridsvogner
4 000 pansrede kjøretøyer
7 330 kanoner
500+ jagerfly,
100+ helikoptre[1]
305 000 mann
500 000 Pasdaran og Basij militssoldater
900 stridsvogner
1 000 pansrede kjøretøyer
3 000 kanoner
470 jagerfly
750 helikoptre[2]
Tap
375 000-500 000 soldater/militssoldater/sivile drept eller såretOmkring 500 000-750 000 soldater/militssoldater/sivile drept eller såret

Iran–Irak-krigen, også kalt den første gulfkrigen, var en krig mellom Iran og Irak som varte fra 22. september 1980 til 20. august 1988. Den ble ofte omtalt som gulfkrigen før Irak–Kuwait-konflikten (199091) som ble kjent som den andre gulfkrigen, men etterhvert bare ble kalt gulfkrigen.

Krigen begynte da Irak invaderte Iran 22. september 1980. Invasjonen så innledningsvis ut til å være en suksess for irakerne, men etter kort tid ble de slått tilbake og konflikten utviklet seg til en lang utmattelseskrig. Krigen forandret for alltid politikken i området; den hadde konsekvenser for global politikk og førte til den irakiske invasjonen av Kuwait i 1990.

Situasjonen før krigen

[rediger | rediger kilde]

Det har alltid vært rivalisering mellom forskjellige kongedømmer i Mesopotamia (dagens Irak) og det persiske imperiet (Iran). Den ressursrike provinsen Khuzestan (i dagens Iran) var i oldtiden sentrum for Elamittriket, et ikke-semittiskspråklig kongedømme hvis hovedstad var Susa. Khuzestan har blitt angrepet og okkupert av forskjellige kongedømmer i Mesopotamia mange ganger gjennom århundrene.

En internasjonal avtale fra 1937 fastsatte grensen mellom Iran og Irak. Etter at kongen i Irak ble kastet i 1958 nektet imidlertid det nye nasjonalistregimet å anerkjenne de tidligere avtalene. Det nye Irak ga støtte til separatister i Khuzestan og framsatte territorielle krav på provinsen.[3]

I 1969 erklærte visestatsministeren i Irak åpent at Khuzestan (som irakerne kalte Arabistan) var en del av Irak som var urettmessig anektert av Iran. Snart begynte irakiske radiostasjoner målrettede sendinger inn i «Arabistan», der de oppmuntret iranske arabere og til og med balucher til å gjøre opprør mot Irans sentrale regjering. TV-stasjoner i Basra begynte å vise Irans Khuzestan-provins som del av Iraks nye provins kalt Nassiriyeh og gav nye arabiske navn på alle iranske byer. På samme tid gjennomførte Iran en betydelig militær opprustning under sjah Mohammad Reza Pahlavi.[3]

I 1971, etter at britene hadde trukket seg ut av gulfen, framsatte Irak (under Saddam Hussein) krav på øyene Abu Musa og Tunb-øyene. I denne forbindelse brøt Irak de diplomatiske forbindelsene med Iran. Iran på sin side begynte å støtte kurdiske opprørere i Irak, blant annet med våpen.[3]

I 1974 gjennomførte Irak et anslag mot iranske styrker, med tunge tap på begge sider som resultat. Året etter inngikk de to landene en avtale i Alger (i Algerie), kjent som Alger-avtalen, der Irak gjorde territorielle konsesjoner til Iran. Iran lovte å oppgi støtten til kurdiske opprørere i Irak.[3] I de påfølgende årene bedret forholdene mellom de to landene seg noe, i alle fall på overflaten.

Den iranske revolusjonen i 1979 forandret igjen de internasjonale forholdene i regionen. Selv om revolusjonsregimet i Teheran hadde en felles fiende med Irak i sjahen, kom det nye iranske regimets pan-islamisme i konflikt med Saddams (sekulære) panarabisme. Ayatollah Khomeini oppfordret til revolusjon i Irak.[3] Det tidligere så mektige iranske forsvaret ble svekket av at det nye regimet gjennomførte utrenskinger av offiserer. 85 generaler ble henrettet i løpet av 1979, i tillegg til 12 000 andre offiserer.[3] I tillegg kom at det dårlige forholdet til USA skapte vanskeligheter med å skaffe reservedeler for amerikanskprodusert materiell. Hoveddelen av det iranske militæret bestod etter revolusjonen av dårlig væpnede men besluttsomme militser. Den nydannede Revolusjonsgarden kom også til å bli en viktig del av det iranske militæret. Ved Arvand/Shatt al-Arab-elven hadde Iran bare et ubetydelig forsvar.

Samtidig var Saddam Hussein ivrig etter å heve Irak opp til å bli en sterk regional makt. En vellykket invasjon av Iran ville gjøre Irak til den dominerende makten i regionen og den lukrative oljehandelen der.[4]

En rapport fra FNs generalsekretær datert 9. desember 1991 (S/23273) slår uttrykkelig fast at «Iraks aggresjon mot Iran» startet krigen og brøt internasjonal sikkerhet og fred.

Tidlige faser

[rediger | rediger kilde]
Iran–Irak-krigen- 22. september 1980Teheran

Irak satte i gang en invasjon av Iran 22. september 1980. En anklage mot Iran om støtte til et feilslått attentat mot utenriksminister Tariq Aziz ble brukt som forløper for angrepet. Saudi Arabia og Kuwait gav betydelig finansiell støtte. Overraskelsesangrepet rykket raskt frem mot de fremdeles uorganiserte iranske styrkene, selv om et irakisk luftangrep på iranske flyplasser var ineffektivt. Folket i Iran samlet seg rundt sin revolusjon, fremfor å vende seg mot ayatollahens regjering slik eksiliranere hadde lovet, og gav mye tøffere motstand enn ventet.

Tidlig hadde Irak noe begrenset suksess, de rykket frem på bred front inn i iransk territorium langs Mehran-Khorramabad-aksen i det sentrale Iran og mot Ahvaz i den oljerike provinsen Khuzestan. I juni 1982 tok en iransk motoffensiv tilbake områdene som tidligere ble tapt til Irak.

Mesteparten av kampene i resten av krigen skjedde på irakisk territorium, selv om noen har tolket den irakiske tilbaketrekningen som en taktisk plan av det irakiske militæret. Ved å kjempe rett innenfor Irak, kunne Saddam Hussein høste folkelig irakisk patriotisme. Den irakiske hæren kunne også kjempe på sitt eget territorium i veletablerte forsvarsstillinger. Iranerne fortsatte å sette inn usofistikerte menneskelige bølger av angrep, mens irakiske soldater forble for det meste i defensive stillinger.

Iraks armé var hovedsakelig bevæpnet med våpen landet hadde kjøpt fra Sovjetunionen og dets satellittstater i det foregående tiåret. Under krigen kjøpte landet avansert utstyr fra Sovjet og Frankrike verdt milliarder av dollar[5] i tillegg til Kina, Egypt, Tyskland og andre kilder (inkludert europeiske fasiliteter for å lage og/eller forbedre kjemiske våpen). Tyskland[6] sammen med andre vestlige land (blant dem Storbritannia, Frankrike, Italia og USA) gav Irak teknologi til biologiske og kjemiske våpen og muligheten til å bli en atommakt. Mye av Iraks finansielle støtte kom fra andre arabiske stater, først og fremst oljerike Kuwait og Saudi-Arabia.

USA hadde vært på vakt overfor Teheran-regimet siden den iranske revolusjon i 1979 som hadde kastet deres støttespiller, sjah Muhammed Reza Pahlavi og resultert i at deres ambassade-personell ble holdt tilbake i gisselkrisen i Iran i 1979-81. Etter den iranske suksessen på slagmarken i 1982, gikk USA inn med sterkere støtte til Irak ved å gi etterretning, økonomisk støtte og angivelig også våpen.[7] USA normaliserte også relasjonene med den irakiske regjeringen, som var blitt brutt under seks-dagers-krigen i 1967.

Irak tilbød i 1982 å innstille krigshandlingene, men Irans faste besluttsomhet på å ødelegge den irakiske regjeringen fra og med juli 1982 førte til ytterligere seks år med statisk krigføring.

Tankskipkrigen og amerikansk innblanding

[rediger | rediger kilde]

Både Iran og Irak angrep oljetankere og handelsskip fra 1981 av, inkludert nøytrale nasjoners skip, i et forsøk på å fravriste handel fra motstanderen. Etter gjentatte irakiske angrep på Irans viktigste eksportfasilitet på Khark-øya, angrep Iran en kuwaitisk tanker nær Bahrain 13. mai 1984 og en saudiarabisk tanker i saudisk farvann 18. mai. Angrep på skip tilhørende ikke-stridende nasjoner i gulfen økte kraftig etter dette, og denne fasen av krigen ble kalt «tankerkrigen». Da det hele var over, hadde Iran og Irak senket skip tilsvarende mer enn en tredjedel av den totale tonnasjen handelsskip som gikk ned under annen verdenskrig. De fleste av de drøyt 300 sjøfolk som omkom var koreanere, indere, filippinere og pakistanere.

To norske supertankere eid av John Fredriksen ble angrepet og hardt skadet av irakiske jagerfly i 1986; «W Eagle» og «W Enterprise» (Tidligere eiet av rederiet Lars Krogh under navnene «Wind Eagle» og «Wind Enterprise»). Dette ble aldri slått stort opp i norske medier da rederiet ikke ønsket publisitet rundt saken. «W Eagle» ble truffet ved roret av en radarsøkende rakett. Skipene kunne ikke fortsette for egen maskin. «W Enterprise» ble enda hardere skadet. Skipet ble truffet ikke langt fra broen og tankskipet så i ettertid nærmest helt «flatt» ut, i tillegg til å ligge svært dypt i vannet, i sterk kontrast til den vanlige profilen med et langt skrog og et høyt overbygg. Det måtte større ombygninger til for å få skipet seilbart igjen. Ingen skal ha blitt drept i angrepene, men flere på «W Enterprise» skal ha blitt forholdsvis hardt skadet. «W Enterprise» var fullastet med olje, begge skipene var blant datidens største og mest moderne tankskip.

Skipet «Seawise Giant» på 564 000 dødvekttonn og verdens største supertanker ble også angrepet av irakiske jagerfly og bombet da den lå som lagerskip for Iran i Hormuz-stredet 14. mai 1988. Vraket ble senere kjøpt av et selskap tilknyttet det norske rederiet Norman International AS og reparert. Det kom i drift igjen i 1991 under navnet «Jahre Viking».

Angrepene førte til at norsk utenriksdepartement ble bedt om å foreta en stille vurdering om bevæpning av norske tankskip. Utrederne kom raskt til en negativ tilråding.

Det største antallet angrep var iranske angrep mot kuwaitiske fartøy, og den 1. november 1986 ba Kuwait formelt om hjelp fra andre nasjoner for å beskytte skipstrafikken. Sovjetunionen gikk med på å leie tankere fra 1987 og USA tilbød å gi tankerne beskyttelse ved å la dem seile under amerikansk flagg 7. mars 1987 (Operasjon Earnest Will og Operasjon Prime Chance). Under folkeretten ville et angrep på slike skip bli behandlet som et angrep på USA, og gi USA muligheten til å svare militært. Denne støtten ville beskytte skipene som gikk til irakiske havner, og garanterte effektivt Iraks inntektsstrøm for resten av krigen.

Et irakisk fly angrep ved en feiltagelse USS «Stark», en fregatt av «Perry» klassen 17. mai, drepte 37 og skadet 21. Men USAs oppmerksomhet var rettet mot å isolere Iran. Amerikanerne kritiserte Irans minelegging av internasjonalt farvann og sponset FNs sikkerhetsråds resolusjon 598 som gikk gjennom enstemmig 20. juli og som førte til trefninger med iranske styrker. I oktober 1987 angrep USA iranske oljeplattformer som svar på et iransk angrep på tankeren Sea Isle City som seilte under amerikansk flagg.

14. april 1988 ble fregatten USS «Samuel B. Roberts» hardt skadet av en iransk mine. Amerikanske styrker svarte med Operasjon Praying Mantis 18. april, den amerikanske marines største operasjon med overflatekrigsskip siden 2. verdenskrig. Under denne operasjonen skjøt krysseren USS «Vincennes» ned Iran Air Flight 655 med 290 passasjerer og mannskap 3. juli 1988. Den amerikanske regjeringen sa at passasjerflyet ble tatt for å være et iransk F-14 Tomcat-jagerfly som hadde vært i det samme området som det sivile flyet kort tid før. Den iranske regjeringen avviste USAs forklaring og hevdet at nedskytingen ble gjort med fullt overlegg.

Gjennom alt dette hadde medlemmer av Reagan-administrasjonen i hemmelighet solgt våpen til Iran. Først indirekte (muligens gjennom Israel) og så direkte. Håpet var at Iran ville, i bytte, overtale flere radikale grupper til å løslate vestlige gisler (se Iran-Contras-skandalen).

Konklusjon

[rediger | rediger kilde]

I de siste årene i krigen, fikk Irak mer og mer utenlandsk hjelp og begynte å bygge mer moderne væpnede styrker. I 1988 satte Irak i gang en ny offensiv inn i iransk territorium og begynte alvorlige flyangrep på iranske byer, som Teheran. Iran følte seg militært isolert og tilbød, under trusler om krig med USA, å åpne fredsforhandlinger. Irak aksepterte siden den irakiske økonomien og befolkningen var sterkt preget etter 8 år med krig og de ønsket å styrke sin posisjon.

Krigen ble karakterisert av ekstrem brutalitet, inkludert bruken av kjemiske våpen, særlig tabun, av Irak. Veldig lite press ble lagt på Irak av verdenssamfunnet for å forhindre slike angrep eller å fordømme dets tidligere innledende fiendtligheter. Irak og den amerikanske regjeringen påsto noen ganger at Iran også brukte kjemiske våpen, men disse påstandene ble aldri bekreftet av uavhengige kilder. Taktikken brukt i krigen minnet om de fra 1. verdenskrig, med massive menneskelige stormangrep ofte brukt på begge sider, men særlig av Iran.

Liste over vellykkede iranske operasjoner i løpet av krigen

[rediger | rediger kilde]
  1. 27. september 1981: Operasjon Thamen-ol-A'emeh.
  2. 29. november 1981: Operasjon Tarigh ol-Qods.
  3. 21. mars 1982: Operasjon Fath-ol-Mobeen.
  4. 30. april 1982: Operasjon Beit-ol-Moqaddas.
  5. 14. juli 1982: Operasjon Ramadhan.
  6. 9. april 1983: Operasjon Valfajr-1.
  7. 19. oktober 1983: Operasjon Valfajr-4.
  8. 22. februar 1984: Operasjon Kheibar.
  9. 10. mars 1985: Operasjon Badr.
  10. 9. februar 1986: Operasjon Valfajr-8.
  11. 2. juni 1986: Operasjon Karbala-1.
  12. 1. september 1986: Operasjon Karbala-2.
  13. 9. januar 1986: Operasjon Karbala-5.
  14. 21. juni 1987: Operasjon Nasr 4.
  15. 16. mars 1988: Operasjon Valfajr-10.
  16. 27. juli 1988: Operasjon Mersad.

«Irak-gate»: Overføringen av våpen fra USA til Irak under krigen

[rediger | rediger kilde]

Vestlig støtte for Saddam under Iran-Irak-krigen hadde helt klart blitt etablert. Det er ingen hemmelighet at Sovjetunionen, Vest-Tyskland, Frankrike, USA, mange vestlige selskaper og Storbritannia gav militær støtte og til og med komponenter til irakiske program for masseødeleggelsesvåpen. Rollen som USA spilte i krigen mot Iran er derimot ikke like velkjent.[trenger referanse]

Etter revolusjonen, med ayatollahene ved makten og et anstrengt forhold mellom Iran og USA, kom realpolitikere i Washington tidlig i krigen til konklusjonen om at Saddam var den minste av to onder, og derfor fikk forsøk på å støtte ham høyeste prioritet, både under den lange krigen med Iran og etterpå. Dette førte til det som senere er kjent som Irak-gate-skandalene.[trenger referanse]

Mye av det Hussein fikk fra Vesten var ikke i utgangspunktet våpen, men såkalt flerbruksteknologi, dvs ultrasofistikerte datamaskiner, armerte ambulanser, helikoptre, kjemikalier og lignende, med potensiell sivil bruk i tillegg til militære applikasjoner. Det er kjent at et enormt nettverk av selskaper, basert i USA og i utlandet, ivrig foret den irakiske krigsmaskinen helt til august 1990, da Saddam invaderte Kuwait.[trenger referanse]

Irak-gate-skandalen avslørte at en Atlanta-gren av den største banken i Italia, Banca Nazionale del Lavoror, delvis av lån med garanti i amerikanske skattepenger, overførte fem milliarder dollar til Irak fra 1985 til 1989. I august 1989, da FBI-agenter til slutt ransaket Atlanta-grenen av BNL, ble lederen for grenen, Christopher Drogoul, anklaget for å gjøre uautoriserte, hemmelige og ulovlige lån til Irak, der noen, ifølge anklagen, ble brukt til å kjøpe våpen og våpenteknologi.[trenger referanse]

En krig med masseødeleggelsesvåpen

[rediger | rediger kilde]

Med mer enn 100 000 iranske offer for Saddam Husseins kjemiske og biologiske våpen under den åtte-årige krigen med Irak, er Iran det mest utsatte landet for masseødeleggelsesvåpen, kun etter Japan.

De offisielle anslagene inkluderer ikke sivilbefolkning som har blitt forgiftet i grenselandsbyer eller barn og slektninger av veteranene. Mange har utviklet komplikasjoner med blod, lunger og hud, ifølge organisasjonen for veteraner i Iran.[trenger referanse]

Nervegassagenter drepte rundt 20 000 iranske soldater umiddelbart, ifølge offisielle rapporter. Av de 90 000 overlevende, trenger 5000 jevnlig medisinsk behandling og rundt 1000 ligger fremdeles på sykehus med alvorlige, kroniske tilstander. Mange andre ble rammet av sennepsgass.[trenger referanse]

Videre ble 308 irakiske raketter skutt ut mot befolkningssentre i iranske byer mellom 1980 og 1988 som resulterte i 12 931 omkomne.[trenger referanse]

Til tross for fjerningen av Hussein og hans regime av amerikanske styrker, er det dyp avmakt og sinne i Iran over vestlige selskaper (Vest-Tyskland, Frankrike og USA) som hjalp Irak i å utvikle dette kjemiske arsenalet i utgangspunktet, og at verden ikke gjorde noe for å straffe Irak for dets bruk av kjemiske våpen i krigen.[trenger referanse]

Irak gjorde også utstrakt bruk av kjemiske våpen mot den kurdiske sivilbefolkningen i nord under anfal-kampanjen og under angrepet på byen Halabja der minste 5 000 mennesker ble drept.[8]

Menneskelige bølger brukt som våpen i Iran-Irak-krigen

[rediger | rediger kilde]

Mange mennesker hevder at Iran-Irak-konflikten skapte en spesielt grusom variant av angrep med «menneskelige bølger». Det iranske presteskapet, uten profesjonell militær trening, var sene med å adoptere og sette i verk profesjonelle militære doktriner. Landet manglet til tider nødvendig utstyr til å bryte irakiske minefelt og var ikke villige til å risikere sin lille stridsvogn-styrke. Derfor ble pasdaran-styrker og basij-frivillige ofte brukt til å sveipe over minefelt og nedgravde posisjoner som var laget av det mer profesjonelle irakiske militæret. Anklagen sier at taktikken med menneskelige bølger involverte barn helt ned i niårsalderen (tydeligvis kunne disse ofres). En anonym østeuropeisk journalist skal ha sett «titusenvis av barn, bundet sammen i grupper på 20 for å hindre de mer nervøse fra å desertere, gjøre slike angrep».[9]

Det har blitt sagt at det var vanligere å bruke jenter for minerydding på fronten, og gutter for ubevæpnede «angrep». Sikre førstehånds beretninger om bruk av barn i menneskelige bølgeangrep er derimot sjeldne. Den alvorligste førstehånds beskrivelsen dukket nylig opp i en artikkel[10] av den respekterte teknologi-journalisten Robert X. Cringely.

Etterspill

[rediger | rediger kilde]
Gravplass for iranske falne i Yazd.

Krigen var katastrofal for begge land, stoppet den økonomiske utviklingen, forstyrret oljeeksporten og skadet, drepte anslagsvis 1,5 millioner bare i Iran og forårsaket skader for $350 milliarder, bare i Iran. Irak stod tilbake med alvorlig gjeld til sine tidligere arabiske støttespillere, inkludert $14 milliarder til Kuwait, en gjeld som bidro til Husseins beslutning i 1990 om å invadere Kuwait.

Mye av begge siders oljeindustri var skadet. Luftangrep hadde blitt iverksatt av begge nasjoner mot infrastrukturen i oljeproduksjonen.

Slutten av krigen etterlot grensene uforandret. To år senere, da krig med de vestlige maktene truet, anerkjente Hussein iranske rettigheter over den østlige halvparten av Shatt al-Arab. Krigen var ekstremt dyr, en av de dødeligste krigene siden andre verdenskrig med tanke på skadde og drepte. Konflikter siden 1945 med høyere dødstall enn Iran-Irak-krigen er Vietnamkrigen, Koreakrigen, den andre sudanesiske borgerkrigen og den krigen i Den demokratiske republikken Kongo, blant andre.

Endelig dom

[rediger | rediger kilde]

9. desember 1991, rapporterte FNs generalsekretær det følgende til FNs sikkerhetsråd:

«At Iraks forklaringer ikke ser ut til å være god nok eller akseptable for det internasjonale samfunnet er et fakta. Følgende er den hendelsen som peker seg mest ut i krenkelsene, angrepet 22. september 1980 mot Iran, som ikke kan rettferdiggjøres under FN-traktaten, noen anerkjente regler og prinsipper i folkeretten eller noen prinsipper av internasjonal moral og påkrever ansvar for konflikten.»
«Selv dersom det hadde vært landberøving før utbruddet av konflikten av Iran på irakisk territorium, rettferdiggjør ikke en slik landberøving Iraks aggresjon mot Iran, som ble fulgt av Iraks fortsatte okkupasjon av iransk territorium under konflikten, i brudd av bruken av makt, som blir regnet som en av reglene i jus cogens»
«Ved en anledning måtte jeg legge merke til med dyp anger ekspertenes konklusjon at «kjemiske våpen hadde blitt brukt mot iranske sivile i et område i nærheten av et bysenter uten beskyttelse mot den slags angrep» (s/20134, annex). Rådet uttrykkte sin misnøye med saken og dets forgiftning i resolusjon 620 (1988), som ble godkjent 26. august 1988

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ (en) [1]
  2. ^ [2]
  3. ^ a b c d e f Karsh, Efraim (2002). The Iran–Iraq War: 1980–1988. Osprey publishing. ISBN 978-1841763712. Sjekk |isbn=-verdien: invalid character (hjelp). 
  4. ^ Brogan, Patrick (1989). World Conflicts: A Comprehensive Guide to World Strife Since 1945. London. ISBN ISBN 0-7475-0260-9 Sjekk |isbn=-verdien: invalid character (hjelp). 
  5. ^ «How Saddam could embarrass the West», BBC News
  6. ^ «Iraqi Report Could Prove Damaging to Germany», Deutsche Welle
  7. ^ «Arming Iraq: A Chronology of U.S. Involvement», Iran Chamber Society
  8. ^ http://www.hrw.org/en/reports/2006/08/14/genocide-iraq-anfal-campaign-against-kurds
  9. ^ «The War of Attrition, 1984-87», Countrystudies.us
  10. ^ «Bob Don't Know Diddy: Post-Election Reflections on Polls and Other Stuff», I,Cringely, 4. november 2004

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Nafisi, Azar, Reading Lolita in Tehran
  • Rajaee, Farhang, The Iran-Iraq war: the politics of aggression, Gainesville, University Press of Florida, 1993.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]