Seljord kirke
| Seljord kirke Olavskirken i Seljord | |||
|---|---|---|---|
Vestfasaden med det stavbygde våpenhuset | |||
| Område | Seljord | ||
| Plassering | Seljord i Øvre Telemark | ||
| Bispedømme | Agder og Telemark bispedømme | ||
| Prosti | Øvre Telemark prosti | ||
| Fellesråd | Seljord kyrkjelege fellesråd | ||
| Sogn | Seljord menighet | ||
| Byggeår | 1150–1180 | ||
| Endringer | 1628, 1965–1972 | ||
| Viet til | Olav den hellige | ||
| Kirkegård | ja, med leggplass | ||
| Arkitektur | |||
| Teknikk | murverk | ||
| Byggemateriale | naturstein | ||
| Takrytter | ja, 8-kantet med høy hjelm og spir med kule og vindfløy | ||
| Kor | med apsidal avslutning og sørportal | ||
| Skip | med vest- og sørportal | ||
| Kirkerommet | |||
| Prekestol | fra 1832 | ||
| Døpefont | fra 1600-tallet | ||
| Alter | ettereformatorisk altertavle | ||
| Plasser | cirka 160 | ||
| Beliggenhet | |||
 Seljord kirke 59°29′23″N 8°38′09″Ø | |||
| Seljord kirke på Commons | |||
Seljord kirke (Seljugerðis Olafskirkja) er en langkirke reist av naturstein i tidlig romansk stil i middelalderen. Kirken er viet til Sankt Olav og står på Vallarhaugen i Seljord, omtrent der elvene Vallaråi og Kivleåi møtes og munner ut nord i Seljordsvatn, i Seljord kommune i Telemark.[1] Seljord kirke er viet til St. Olav og har cirka 160 sitteplasser.
Seljord kirke er prostikirke i Øvre Telemark prosti og har tradisjonelt tilhørt Seljord prestegjeld, men prestegjeldene ble avviklet i Norge i 2004 og eierskapet til kirkene ble overført til menighetene (sogn), der kirkebyggene forvaltes av et kirkelig fellesråd. I Seljord er dette Seljord kirkelige fellesråd og Seljord menighet.
Datering
[rediger | rediger kilde]Seljord kirke dateres gjerne til årene 1150–1180 og har historisk sett tilhørt Hamar bispedømme siden dette ble skilt ut som eget bispedømme.[2] Kirkesøk støtter denne dateringen , men tidfester den samtidig til år 1180. Noen nøyer seg med å tidfeste den den stilhistorisk til 1100-tallet, helst andre halvdel. Riksantikvaren tidfester ikke kirken direkte, men påpeker at den må ha blitt reist før år 1319, for da nevnes «...sira Nikulase preste i Sæliugerdi...» i et middelalderbrev (DN I: 157).[3] I Fortidsminneforeningens årbok for 1971 tidfester imidlertid daværende riksantikvar, Stephan Tschudi-Madsen, kirken til slutten av 1100-tallet, muligens cirka 1200.[4] Den siste store restaureringen av kirken skjedde i årene 1965–1972 og var ledet av Riksantikvaren.[4] I lys av kirkens funksjon gjennom århundrene og Iversen & Brendalsmo (2020) studie av de såkalte tredingkirkene (av norr. þriðjungkirkjur, hovedkirkene i et slags storsogn eller tidlig prosti) under Eidsivatingslagen, synes imidlertid en datering til cirka 1150–1180 å være mest sannsynlig.[2]
Det første man hører om selve kirken i Seljord i skriftlig materiale er i brev datert 14. juli 1526 Sillegjord,[4] der en Gunleik Gunleiksson nevnes å ha utført noe mindre vedlikeholdsarbeid på «...handhen paa thet ene kors oc lod maalæ the ii (2) korss oc Sancte Mickel lod han maalæ aff ny...» (DN XI: 451).[5]
Kirkestedet
[rediger | rediger kilde]Seljord kirke har vært hovedkirken i Seljord gjennom århundrer, og kirken ligger sørøst for og på grunn avstått fra Prestegården (gnr. 1 i Seljord), også kalt Skornes og tidligere også Skorvenes (DN X:754),[6] fordi gården ligger på et nes som dannes av elvene Vallaråi og Kivleåi under Skorvefjellet (ca. 1 370 moh.), også kalt Skore. Dette er i sentrum av tettstedet Seljord, litt nordvest for Kyrkjejordet og rett nord for Klokkarstogomoen.
Seljord må ha vært et viktig kirkested, for her sto det to steinkirker på samme plassen i middelalderen, slik som Søsterkirkene på Granavollen står den dag i dag.[2] Seljord kirke blir av Iversen & Brendalsmo (2020) indentifisert som ei tredingkirke under Eidsivatingslagen.[2] Tredingen (av norr. þriðjungen) var et slags storsogn i en tidlig fase, før prostiene oppsto i 1223. Ifølge kristenretten var tredingen en grunnenhet for en bestemt type hovedkirke.[2] Dette styrker også teorien om at Seljord kirke ble reist i årene 1150–1180, siden dette åpenbart har med opprettelsen Nidaros erkebispedømme og utskillelsen av Hamar bispedømme å gjøre i 1152/1153. En middelderbrev datert 29. november 1538 Sillegjord (DN XI: 650) bekrefter at Jens Lauritssøn var prost i Sillegjord på den tiden.[7]
Olavskirken
[rediger | rediger kilde]Kirken har rektangulært skip og et smalere, lavere og ganske kvadratisk kor med apsis.[8] Skipet måler innvendig 11,6 x 7,3 meter og koret 4,7 x 4,1 m, mens apsidens (som ikke har halvkuppelhvelv) dybde måler cirka 2,45 m og har høy avtrappet sokkel med skråfas.[8] De andre murene går rett ned på fundamentet.[8] Skipet bærer en tjærebredt takrytter med klokkestue midt over mønet, satt opp i 1710. Foran vestgavlen står et lite stavbygd våpenhus, reist der av mye eldre stavdeler i løpet av tidsrommet 1623–1634.[4] Stolper og svill er sekundære,[4] men det finnes ingen holdepunkter for en tidligere stavkirke på kirkestedet. Det hersker imidlertid en teori om at stavverket kom fra det nedlagte St. Laurentius-kapellet (også kalt Kovadøl kapell) ved Kovadølen (gnr. 33 i Seljord).[4] Jens Nilssøn omtalte kapellet som nedlagt i 1595 ((JN 389)), og under restaureringen av våpenhuset i 1967–1968 kom det ikke fram noe som motsier denne teorien.[4] Restaureringen ga våpenhuset sval på begge sider.[4]
Skipet har både vestportal og sørportal, men sistnevnte er gjenmurt.[8] Under restaureringen i 1965–1972 ble det vurdert å åpne opp sørportalen i skipet igjen, men etter en totalvurdering ble det bestemt ikke å gjøre det allikevel. Dette ble begrunnet med at vinduet som satt der hadde bevaringsverdig som det var.[4] Koret har sørportal.[8] Korbuen er bevart og har recess på siden mot skipet.[8] Vinduet i apsiden er det eneste bevarte, men både skip og kor har vindu i sørveggen.[8] Begge disse har blitt utvidet, sist i 1831. I tillegg har den vestre gavlveggen ei høy og smal lysglugge mot loftet.[8] Kirken ble omfattende restaurert og renovert i årene 1965–1972, under ledelse av Riksantikvaren.[9] Den var dessverre verken tid eller økonomiske midler til å foreta noen utgravninger under kirkegulvet, selv om dette ble åpnet på grunn av reparasjoner. Grunnen ble imidlertid forseglet.[9]
Klokkestua i takrytteren skal opprinnelig ha hatt to klokker.[10] Ei stor klokke skal ha blitt omstøpt i 1773 og ha vært i allmuens eie.[10] Den hevdes å ha spesielt fin klang.[10] Den andre skal ha blitt sendt til København for omstøpning i sogneprest Bruns tid,[10] før kongen solgte kirkene i 1723, men bøndene ville ikke innløse den, så klokka ble solgt for innløsningssummen til Onsøy kirke i Smålenene.[10] Også i 1853 måtte klokka støpes om, og lensmann Grave fikk 21. november samme år jobben med å ordne det på billigste måte. Han meldte tilbake i et møte 15. januar 1855 at klokka var ferdig og at det kostet 130 speciedaler. På det samme møtet ble det også blant annet bestemt at prekestolen skulle males og takrytteren tjærebres.[10] Orgel fikk kirka i 1880.
Kirken har gammelt og enkelt inventar, med blant annet Norges eldste ettereformatoriske altertavle, trolig malt i Tyskland i 1588. Motivet er Moses og Aron og tavlene med de ti bud. I toppen av maleriet lyser Jahve-symbolet over brødrene.[11] De to gipsfigurene som ble satt opp i kirken i 1886 forestiller apostlene Peter og Paulus og er laget av den lokale skulptøren Olav Glosimot (1821–1901).[10] De flankerte opprinnelig den gamle altertavlen, «Nattverden» malt av Harald Lassen i 1879, og sto på alteret. Den gamle altertavlen henger nå over sørportalen. Døpefonten er fra 1600-tallet. Det samme gjelder antakelig kalkmaleriene. Prekestolen er sylinderformet og bærer årstallet 1832. Den er dekorert med Den norske løve.[1] Løven er laget i intarsia og har ulike tresorter innlagt.
På nordsiden av kirken kan man se et «ansikt» i veggen. Det skal ifølge sagnet være Olav den hellige. Et annet sagn sier at kirken ble bygget av en tusse, og da han skulle sette på plass spiret på toppen av kirketårnet, datt han ned og døde. Der han datt ned vokser det ikke gress den dag i dag.
Taraldskirken
[rediger | rediger kilde]Taraldskirken lå cirka 20 skritt (tilsvarende cirka 15,5–16 meter om man tar utgangspunkt i at én fot tilsvarte 0,3147 meter i 1683) øst-sørøst for Seljord kirke,[12] og var et samtidig byggverk. Den skal ha vært cirka 1/3 mindre enn Olavskirken.[4] Den var formentlig viet til den hellige Tarald av Seljord (Sankt Tarald eller St. Tarald) – en lokal bondehelgen for Seljord i Telemark og deler av Numedal.[13] Ifølge lokal tradisjon feires Taraldsmess den 12. februar,[13] men ingen vet egentlig når denne messen var. Tre middelalderbrev viser imidlertid at Taraldsmesse ble brukt som tidsregning lokalt på 1400- og 1500-tallet.[14][15][16]
Olav den helliges halvbror Harald, bedre kjent som St. Hallvard, er et alternativ til hvem kirken var viet til.[17] Dette nevnes blant annet i Askeladden, Riksantikvarens kulturminnedatabase for kulturminnesøk.
Da kobberverket Gullnes (anlagt på gården Gullsberg[4]) ved Sundsbarmvatnet ble anlagt i 1522, skal tyske gruvearbeidere ha tatt i bruk kirken. Det fortelles at tyskerne fortsatt brukte den rundt år 1540, men de skal ha tilsatt en egen tysktalende prest (Marqvart Glasemager fra Slesvig, som bodde i Oslo og snakket både tysk og norsk[10]).[18] Bergverget på Gullnes skal ha blitt nedlagt i 1552,[10] men gruvene skal ha vært driftet igjen i perioden 1604–1620.[4]
Biskop Jens Nilssøn noterte følgende om den andre kirken i 1595: «Staar der och paa samme kirkegaard i sødoust fra hoffuit kircken en anden steen kircke imod kirckegaards muren, som de berggeseller haffuer i gamel dage bygt och er nu slet forfallen. Thi der (er) intet tag paa, og alt treuercket er nedraaddit» (JN 391).
Ruinene ble på 1780-årene oppmålt av sogneprest Hans Jacob Wille, som kunne fortelle at begge kirker var blitt ødelagt av lynild, og at kun den ene kirkebygning etterfølgende var blitt istandsatt.[18] Taraldskirken, som har hatt et rektangulært skip med lavere og smalere kor. Lengden var totalt cirka 14,5 meter, hvorav skipet skal ha utgjort cirka 10,7 x 6,3 m og koret cirka 3,8 x 4,4 m.[12][19] I Willes tid nådde ruinene stadig en høyde på over 3,5 meter.[12]
Ifølge Riksantikvaren er det funnet rester av murene ved flere anledninger, nå nye graver skulle anlegges. I så måte fant kirketjener Hans Haugan «en mur av sten», cirka 0,6–07 cm bred og på en dybde av 2 alen. Restene var hvitkalket. Haugan mente muren fortsatte utenfor graven. Kirketjener (1935–1970) Sigmund Skoland har fortalt at han i sin tjeneste fant rester av en mur i et kvadratisk område, cirka 10 x 10 m stort. Muren lå ca 1,5 m under overflaten og besto av rundkamp, med kalk i midten og på veggene. I det nordøstre hjørnet av denne kvadraten fant også Skoland i slutten av 1960-årene omkring 1 kg sammensmeltet bly, forkullet treverk av grov dimensjon og kullrester, noe som kan være beviser for den påståtte brannen etter lynnedslaget på 1600-tallet (kilde: Askeladden/Riksantikvaren).
Kirkegården
[rediger | rediger kilde]Kirkegården er omgitt av en steinmur og automatisk fredet, i henhold til Kulturminneloven av 1978 §4. Den har sin opprinnelse i middelalderen, og Riksantikvaren daterer den til tiden før 1319. Seljord kirke ligger på det høyeste punktet der. Det ble gitt tillatelse til å utvide kirkegården mot øst av departementet i 1954, med inntil 4 380 m². Et jordskiftekart fra 1946 viser imidlertid at kirkegården allerede da var utvidet med cirka 35 m øst for Taraldskirken. Det eldste gravminnet er en stor gravert steinhelle datert med dødsdagen «ANNO 1658 DEN 22 IANUVARY». Steinhellen er i dag murt fast i østgavlen på skipet til Seljord kirke, rett ved sørportalen i koret. På kirkegården står det også en bauta over Harald Manheim (1879–1936), regnet som en av de fremste spelemennene i Telemark rundt år 1900.
Fotogalleri
[rediger | rediger kilde]Bruk pilene til å navigere i bildene eller klikk på knappen mellom pilene for oversikt over albumet (vises under bildet).
-
Østfasaden, med den apsidale avslutningen på koret. Det lille vinduet i apsiden er opprinnelig.
-
Sørfasaden, med den overbygde portalen inn til kirkegården. Vinduene har ikke opprinnelig størrelse.
-
Den middelalderske kirkegården med leggplassen.
-
Alteret og den apsidale avslutningen, som er uten halvkuppelhvelv.
-
Innsyn mot korbuen og koret med alteret.
-
Utsikt fra skipet mot prekestolen og korbuen.
-
Utsikt fra skipet mot galleriet og vestportalen.
-
Krigsminnesmerket og minnebautaen over salmedikteren Magnus Brostrup Landstad.
-
Minnebauta ved kirken for salmedikteren Magnus Brostrup Landstad.
-
Olavsansiktet på kirkeveggen.
-
Gravminne fra 1658, montert i den østre gavlveggen, ved sørportalen i koret.
-
Sørportalen i koret, med gravminnet på den østre gavlveggen.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b «Seljord kirke». norske-kirker.net. s. 228.
- ^ a b c d e Iversen, Frode & Brendalsmo, Jan. (2020). Den tidlige kirkeorganisasjonen i Eidsivatingslagen. Collegium Medievale, 33, 113-162. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-85492
- ^ Diplomatarium Norvegicum I:157 (1319). Norge: P.T. Mallings Forlagshandel. 1847. s. 138–139.
- ^ a b c d e f g h i j k l Tschudi-Madsen, Stephan (1971). Bugge, Gunnar; Christie, Sigrid; Paus, Tor; Sinding-Larsen, Egil; Aas, Anne Lise, red. Årbok 1971: Seljord kirke – Restaureringen 1965–1972. Oslo: Fortidsminneforeningen. s. 25–48.
- ^ Diplomatarium Norvegicum XI:451 (1526). Norge: P. T. Mallings Forlagshandel. 1884. s. 480.
- ^ Diplomatarium Norvegicum X:754 (1559). Norge: P. T. Mallings Forlagshandel. 1878. s. 818–819.
- ^ Diplomatarium Norvegicum XI:650 (1538). Norge: P. T. Mallings Forlagshandel. 1882. s. 751.
- ^ a b c d e f g h Ekroll, Øystein (1997). Med kleber og kalk. Samlaget. s. 238–239. ISBN 825-21-4754-2.
- ^ a b Muri, Sigurd (1971). Norske kyrkjer. Samlaget. s. 115–116. ISBN 825-21-1726-0.
- ^ a b c d e f g h i Flatin, Tov (1942). Seljord. Seljord kommune. s. 119–136.
- ^ Øverland, Olava (1995). Våre altertavler. Samlaget. s. 116–117. ISBN 825-21-4500-0.
- ^ a b c Wille, Hans Jacob (1786). Beskrivelse over Sillejords Præstegield i Øvre-Tellemarken i Norge. Halvorsen & Børsum Antikvariat A/S, 1956.
- ^ a b Odden, Per Einar (2018) Den hellige Tarald av Seljord, etter Daae, Baklid. Den katolske kirke. Besøkt 2023-03-11
- ^ Diplomatarium Norvegicum XI:221 (1467). Norge: P. T. Mallings Forlagshandel. 1882. s. 193.
- ^ Diplomatarium Norvegicum IX:398 (1488). Norge: P. T. Mallings Forlagshandel. 1876. s. 371.
- ^ Middelalderbrev (1586) fra Klomset i Seljord. (utrykt) Deichman bibliotek, Oslo.
- ^ Nygaard, Edith Marie: De romanske steinkirkene i Telemark: beskrivelse, analyse og tolkning. Magisteravhandling i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, 1996. ISSN : 0800-3408
- ^ a b Herman Henriksveen, red. (1986). Kirker i Telemark. Flora forlag. s. 134. ISBN 829-06-9500-4.
- ^ Brendalsmo, Jan og Eriksson, Jan-Erik G. (februar 2016) Kildegjennomgang: Middelalderske kirkesteder i Telemark fylke. Riksantikvaren. Side 84. http://hdl.handle.net/11250/2380859
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (no) «Seljord kirke». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
- (no) «Kovadølen kapell». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
- (no) «Taraldskirken». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
- (no) «Seljord kirke». Kirkesøk. Den norske kirke.
Kirkearkitektur | ||
|---|---|---|
| Kirkebygningen | ||
| Monumenttyper | ||
| Bygningsdetaljer | ||
| Dekorasjon | ||
| Inventar | ||
| Perioder | ||
| Kirker i Norge | ||