Slaget ved Karthago (149 f.Kr.)
| Slaget ved Karthago | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Den tredje punerkrig | |||||||
Karthagos beliggenhet | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Den romerske republikk | Karthago | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Scipio Aemilianus | ukjent | ||||||
| Styrker | |||||||
| 40 000 | 90 000 | ||||||
| Tap | |||||||
| 17 000 | 62 000 og resten av befolkningen solgt som slavet | ||||||
| Punerkrigene | |
|---|---|
| Første - Leiesoldatkrigen - Andre - Tredje |
Slaget ved Karthago, Beleiringen av Karthago, var hovedsammenstøtet mellom Roma og Karthago under den tredje punerkrig. Det var en beleiring som startet i tiden rundt 149/147 f.Kr. og endte våren 146 f.Kr. med total utslettelse av det gamle handelsimperiet og byen Karthago.
Etter at den romerske armeen, under Manilius landet i Afrika i 149, overga Karthago seg og ga romerne alle våpnene og gislene de hadde forlangt. Men romerne ga seg ikke med det; de forlangte også at byen skulle jevnes med jorden og flyttes 16 km lenger inn i landet. Et ydmykende krav som karthagenerne nektet å gå med på. Dette kom merkelig nok som et sjokk på romerne, som trodde at Karthago ville føye seg.
Karthagenerne bemannet bymurene og utfordret romerne, en situasjon som varte i mer enn to år, mest på grunn av dårlig militærledelse hos beleirerne. Til slutt valgte romerne den unge, men populære Scipio Aemilianus til konsul. En spesiell lov ble vedtatt for å heve aldersbestemmelsene. Scipio gjenopprettet disiplinen, slo karthagenerne på slagmarken, og beleiret byen ved å bygge en innretning som sperret av havnen.
Våren 146 f.Kr. brøt romerne gjennom bymurene. Etter en form for hus-til-hus-krigføring fikk de kontroll over byen. De 50 000 overlevende ble solgt som slaver. I enkelte senere beretninger hevdes det at romerne, etter å lagt byen i ruiner, saltet det omliggende området for å forsikre seg om at jorden for alltid skulle bli ubrukelig til landbruk. Dette kan trolig være elementer som er lagt til legendene i ettertiden, for i de originale kildene nevnes det ikke.