Hopp til innhold

Slektsforskning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Slektshistorie»)
Ludwig (1554–1593), Hertug av Württemberg, sitt stamtre.

Slektsforskning, slektsgransking, ættegransking og genealogi (fra gresk γενεά, genea: herkomst og λόγος, logos: læren om) er betegnelser på den samme aktiviteten som går ut på å skaffe seg kunnskap om enkeltpersoners eller familiers avstamning. Begrepene favner vidt og benyttes om alt fra vitenskapelig forskning til innsamling av navn for å få en oversikt over sin egen slekt og ætt.

Til alle tider har personers opphav fått stor oppmerksomhet. Det gamle testamente inneholder lange oversikter over slektskap, og det samme finnes i Snorres kongesagaer. I det gamle romerriket var det også vanlig å kunne føre sin slekt tilbake i tid, og av denne grunn utviklet det seg en rettspraksis innen arveretten som gjorde det nødvendig å kunne beregne slektskapet mellom avdøde og slektningene. Beregning av slektskap ble også viktig for den romersk-katolske kirke for å forhindre at personer som var i slekt med hverandre inngikk ekteskap. Ekteskap var forbudt mellom slektninger i inntil 7. ledd i henhold til den kanoniske beregningsmåte[1] (tilsvarer syvmenning), noe som krevde gode kunnskaper om slektene tilbake i tid.

Vitenskapelig forskning på slekter

[rediger | rediger kilde]

Slektsforskning, i mer grundig og vitenskapelig forstand, foregår på slekter også i Norge, blant andre av medlemmer av Norsk Slektshistorisk Forening (NSF). Det forskes på de norske middelalderslektene, bl.a. adelsslektene og andre framstående slekter både i byene og på landet. I nyere tid er det forsket på og publisert artikler både om flere storbondeslekter fra senmiddelalderen og etterfølgende tid og om «de reisende»[2], blant annet i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift (NST) som er et vitenskapelig tidsskrift utgitt av NSF.

Slektshistorie

[rediger | rediger kilde]

En slektshistorie er historien om en eller flere personers slekt i tidligere og senere generasjoner. Historien kan omfatte mange forskjellige typer slektsrelasjoner. Personene i direkte slektslinje bakover i tid (foreldre, besteforeldre, oldeforeldre, …) kalles aner og kan også være omtalt som stamfedre/stammødre.

Nordmenn flest kan ha håp om å spore de fleste av sine norske forfedre rundt 250 år tilbake i tid, det vil si midten av 1700-tallet ettersom kirkebøker for de fleste delene av landet er bevart etter denne tid, og så er det søkbare folketellinger fra 1701 og 1801 og senere. Det er sjelden å kunne finne sine aner lenger tilbake enn til 1500-tallet, under forutsetning av at arkivalier som kirkebøker og folketellinger for de aktuelle områdene ikke er gått tapt (for eksempel ødelagt av brann). I sjeldne tilfeller kan man også føre slektslinjer enda lengre tilbake, men da med langt større usikkerhet med hensyn til kildenes pålitelighet. Noen såkalte ur-adelige slekter kan føre mannslinjen tilbake til høymiddelalderen, men ofte er også disse slektslinjene svakt underbygget og uten pålitelige kilder.

Det er viktig å notere ned opplysninger en selv sitter inne med, og så «intervjue» (eldre) slektninger og andre som kan tenkes å inneha verdifull kunnskap om den aktuelle slektshistorien. Opplysninger som personbeskrivelser, historier fra livet, gjenstander og fotografier er det viktig å vare på. Dette er materiale som gjerne forsvinner med innehaverne.

Bruk av Internett

[rediger | rediger kilde]

Internett har forenklet tilgangen på informasjon for mange slektsgranskere, men ikke all informasjon er god informasjon og nettet bidrar også med mye ukritiske og/eller kildeløse opplysninger. Hvilket gjør at kildekritikk er spesielt viktig for informasjon som har sitt opphav på nettet. Det må også tas med at et problem med den omfattende utleggingen av slektsregistre og lignende på hjemmesider på nettet, er at en del opplysninger er basert på feil i eldre kildemateriale.

En viktig organisasjon i Norge for slektsforskere er organisasjonen Slekt og Data. I tillegg til å bidra med nettsider hvor man kan få svar på spørsmål relatert til slektsforskning, gir de også ut tidsskrifter og arrangerer kurs for medlemmene.

Offentlige institusjoner

[rediger | rediger kilde]

Statsarkivene og Riksarkivet oppbevarer store mengder av originaldokumenter. Mange av disse er mikrofilmet og gjort tilgjengelig ved landets folkebiblioteker. Arkivverket ved Digitalarkivet har også lagt alle innleverte kirkebøker ut på Internett og opplysninger som ikke omfattes av personopplysningsloven er fritt tilgjengelige for alle. Panteregistre er allerede påbegynt og skifteregistre vil følge etter så snart som Arkivverket har kapasitet til å gjøre dette.

Digitalarkivet har også lagt ut flere søkbare folketellinger på Internett. Digitalarkivet har også sitt brukerforum.

Bygdebøker

[rediger | rediger kilde]

Bygdebøker er tilgjengelige for en rekke kommuner og bygder. Flere av bøkene er også tilgjengelige på nettet. Kvaliteten på bygdebøkene er sterkt varierende og informasjonen derfra bør alltid kontrolleres mot andre kilder. Bygdebøkene forenkler ofte letearbeidet i andre kilder ved å bidra med opplysninger om bopel, fødsels- og dødsår, giftemål, barn eller lignende. I de senere år er det også blitt vanlig å fortsette der hvor bygdebøkene slapp ved å gjennomføre studier av ett enkelt sogn eller prestegjeld i et lokalhistorisk bygdestudium.

Bruk av segl

[rediger | rediger kilde]

For å finne slektskap eller for å få opplysninger om personer, kan det være aktuelt å bruke segl i slektsgranskingen. Segl vil si avtrykk av signeter (seglstamper) og satt på dokumenter. Segl ble brukt av personer i både Norge og andre land, helt fra middelalderen og opp på 1800-tallet. Vi har store mengder segl i arkivene fra bønder, handelsfolk, håndverkere og andre i byene, embetsmenn og andre. De fleste seglene har forbokstaver for eiers fornavn og farsnavn, eventuelt slektsnavn og/eller gårdsnavn. Disse eierbokstavene kan ofte være til hjelp for å finne eller bekrefte slektskap. Noen av seglene er svært personlige med figurmotiver knyttet til personens yrke, idealer og annet. Andre segl har figurer som kan være brukt av andre i slekten, som bumerker og våpenskjold. Det eksisterer et høyt antall segl med bumerker fra norske bønder og fra hele landet. En stor del av disse seglene er ikke trykt og utgitt, men finnes i arkivene.

Vurdering og dokumentasjon av brukte kilder

[rediger | rediger kilde]

Ikke alle opplysninger er like pålitelige og sannhetsgehalten må derfor vurderes. Førstehåndsopplysninger (primærkilder) vurderes vanligvis som de mest pålitelige. Dette er nedtegnelser gjort samtidig med at personene levde. Blant primærkilder finner vi kirkebøker, familiebibler eller fødsels-, dåps-, vielses- og dødsattester, skifteprotokoller, pantebøker og tingbøker. Andrehåndsopplysninger (sekundærkilder) regnes for mindre pålitelige, da disse kan være avskrifter eller være gitt av noen som nødvendigvis ikke hadde førstehåndskjennskap til informasjonen.

Det er viktig å merke seg at selv primærkilder kan inneholde feil, og i blant finnes motstridende opplysninger selv i disse. For senere å kunne vurdere påliteligheten av en påstand bør en notere seg hvilke kilder som er benyttet og hvilke vurderinger som er brukt som argumenter til påstanden. Dette er viktig, ikke bare for egen del, men også for at andre i ettertid kan etterprøve beslutningene.

Det kan være mange muligheter for feiltolkning av et skriftlig materiale. Språk, uttrykksmåte og håndskrift bidrar til en del feiltolkninger. «Standardiserte» skrivemåter av navn fantes ikke, og ett og samme navn kunne skrives på mange forskjellige måter. Navnelikhet er en kilde til misforståelser, og i blant er den samme personen nevnt under flere ulike navn, av og til med patronym, andre ganger med bostedsnavn. Per Lia kunne bli Per Haugen om Per flyttet fra Lia til Haugen.

Bruk av slektsprogram

[rediger | rediger kilde]
Gramps er et fritt og åpent slektsforskningsprogram.

Etter utbredelsen av hjemmedatamaskiner og Internett er slektsforskning blitt meget populært, og slektsforskere verden over samarbeider i utveksling av opplysninger. For å ta vare på og holde orden på alle opplysningene benyttes gjerne et slektsprogram, og flere av disse finnes i norsk språkdrakt og kan også benyttes for å lage utskrifter med oversikter over slekten. De mest avanserte slektsprogrammene tilbyr utskrifter slektsbøker eller av stamtavler vist som tekst eller grafikk, og de har stor fleksibilitet både ved utvalg av personer som skal skrives ut og i valg av utskriftsformater.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Fabritius og Hatt, s. 36
  2. ^ M.a. av Arnvid Lillehammer i NST 40 (2005) og NST 41 (2007)

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]