Steigen Sagaspill

Hagbard omringet øyeblikket før kampscenen bryter løs, etter å ha blitt tatt i Signes jomfrubur (2005)

Steigen Sagaspill er et skuespill som settes opp i Steigen kommune annethvert år. Det er basert på vandresagnet Hagbard og Signe, med røtter i vikingtiden. Spillet, en tragedie i klassisk form, er skrevet av Bjørn Erik Stemland i 1985, og musikken er komponert av Helge Aafløy.

Forestillingen settes opp på Vollmoen amfi og involverer flere hundre aktører i og omkring forestillingen. Alle jobber frivillig, og alle skuespillerne, koristene og andre medarbeidere, er amatører. Musikken spilles av Steigens korps og orkestre, og har de siste år vært under Tore Johansens musikalske ledelse.

Steigen sagaspill iscenesetter det tenkte vikingsamfunnet Steig, i ramme av Steigens natur, historie og lokale aktører.

Steigen Sagaspill er også en ideell stiftelse med formål å sette opp dette skuespillet, og å arrangere Sagaspilluka.

Roller

Hovedroller

Kong Sigard bak alle sine vakter, mot Hagbard. Berret står bak Sigard. (2005)

Kong Sigar er konge på Steig, gode (høvding) og leder for Steigartinget. Han er veldig opptatt av gamle sedvaner og sømmelig framferd. De gamle lover og materielle verdier står over alt annet. I tidligere tider tinget Sigar sin tilkommende hustru, Dronning Ålov, fra Bjarmeland. Sammen har de datteren Signelill.

Dronning Ålov er Sigars kone. Som ung ble hun tinget til Sigar av faren. Hun lengter ofte hjem til barndomshjemmet Bjarmeland.

Signe/Signelill er datter av Sigar og Ålov, og har lovet evig troskap til Hagbard Hake fra Vågan, som holder til i vesterveg. Samtidig er hun tinget bort av kong Sigard til Burislav av Holmgard for å sikre familiens velferd. Hennes hjerte har derimot bare plass til én, og det er Hagbard.

Høvdingen Hagbard Hake fra Vågan har lovet Signe evig troskap. Han har nettopp kommet hjem fra vesterveg, og ber Sigar om å få ta Signe til sin ektefelle. Hagbard er en veldig kriger, med en gjennomlysende stolthet.

Berret er førsteternen (kammerpike) på Steig. Hun er som Sigard opptatt av sømmelig framferd. Sammen, i et hemmelig forhold, har Berret og Sigard barnet han ikke vil vedkjenne seg, hoffnarren Trym.

Trym er skald og dverg. Han er sønn av Sigar og Berret, men uønsket av sin far, som mener han kommer fra det underjordiske. Han er en spretten, ertende og livlig kar, og festens midtpunkt, men kan også være syrlig og bråkjekk. Rollen har ikke vært fast i alle framføringer av sagaspillet.

Burislav er kongesønn fra Holmgard og en vill kriger uten moral. I de fleste forestillingene er han bare nevnt med navn, men er derimot i andre forestillinger også med som en sentral rolle i handlingen. I én av dem vil han «prøvesmake» litt på Signe før han tar henne til ektefelle.

Kongsdatteren Ulvhild er Sigars søster. Hun er utstøtt fra samfunnet etter å ha brutt gamle lover ved å få barn med hjellbryten Frode. Derfor ser heller ikke Sigard noen rettelig søster i Ulvhild.

Biroller

Lille Signe spiller en mindre rolle, og representerer Signe når Ulvhild forteller om hvordan Hagbard og Signe på barns vis lekte i ura der hun bodde, og også av og til symbolsk andre steder. I 2005 fikk Lille Signe en krans fra Hagbard i det Ulvhild fortalte, og mot slutten når Signe er død kommer Lille Signe springende inn med denne kransen, og gir den til Sigar som setter den på den døde Signes hode.
Lille Hagbard er aldri med andre steder en når Ulvhild forteller om lille Hagbard.
Hjellbryten Frode er en uverdig trell, som roter seg borti kongsdattera Ulvhild og blir drept for det av kong Sigurd.
Unge Ulvhild er brukt i Ulvhilds fortelling om hennes ungdom.
Kong Sigurd er også brukt i Ulvhilds fortelling om hennes ungdom, hvor han dreper Frode. Sigurd er far til Ulvhild og Sigar.

Statistroller

Vaktene og krigerne på sagaspillet står ved dører og porter og holder vakt i mange scener, og har større roller i handelsscenen (hvor de handler med tingfolket), festscenen (springe etter terner, bryter og slikt), kampscenen (den viktigste for vaktene; er vaktene dårlig å spille når de får juling, blir scenen ikke troverdig – i kampscener er det de som tar mot slag sin reaksjon som selger alt) og i sluttscenene (hvor de fører folk fram og tilbake etter Sigards ordre, og til slutt steiner Berret og eventuelt Trym)

Ternene er jentene på Steig, og alle syr i systua. Flere av ternene har replikker i systue-scena. Utenfor den gjør de ikke så mye. I festscenen blir de jaget av vakter, og i handelsscenen handler de i sydde saker.

Koret har siden 1989 vært en viktig del av spillet. De står ikke bare der og synger, men de reagerer på alt som skjer, hjelper til å rydde etter rotete scener (spesielt kampscenen hvor de drar ut våpen og lik), og sånn hjelper til å bringe handlingen videre. I tillegg er de med å lager et bilde av en ordentlig sivilisasjon (i motsetning til mange stykker hvor man bare ser hovedrollene og en og annen birolle), med folk som lager et myldrende liv. I spesielt tre av scenene; handelsscenen, offerscenen og festscenen, er koret sentrale.

Det er en del barn på spillet, men som regel ikke gjør så veldig mye. De koster eller hjelper å strikke og koster og sånt i overtùre (introduksjonsscenen), de sniker og ser på når det er noe som skjer, som for eksempel ofringen eller festingen. I 2003 ble barna også brukt i en egen scene, hvor to gutter hadde en kort tvekamp, og en del replikker.

Oppsummering av handlingen i spillet

Spillet er ofte forskjellig fra år til år, med forskjellige regissører. Sammendraget under er av den siste (2005) versjonen av spillet, som er uten Burislav.

Spillet starter med at en mengde statister lager et myldrende liv på Vollmoen. Etterpå ofrer de til gudene, før de har en heidundrende fest.

Etter festen kommer Ulvhild, kong Sigards søster, frem. Hun forteller en historie om seg selv, for lenge siden. Hun var forelsket med hjellbryten Frode, og de dreiv med «tiurleik og orrespel» før hennes far, kong Sigurd, oppdager dette. Sigurd dreper Frode, og sparker Ulvhild helseløs så deres ufødte barn «rant rødt ut i Steigberget». Hun er med det forvist til steinura, der hun har bodd siden. Bare Signe, Sigard si datter, har siden vist henne vennlighet. Hun minnes Signe som har, på barns vis, lekt med Hagbard «kongssønn av Vågan» opp gjennom årene, og når de begge var 16 år lovte de hverandre evig troskap. Nå har Hagbard vært borte i 3 år i vesterveg, og ingen har sett noe til ham.

Dagen derpå kommer folket på Steig ut, i kraftig bakrus hele gjengen. Etter en stund roper utroperen at «Nå kommer tingfolket» – For det skal være tingsamling på Steig. Fire høvdinger kommer, og alle hilser. Kong Sigard holder en tale fra talersteinen, før utroperen plutselig roper «Hagbard Hake fra Vågan», i det han kommer ridende. Han og Signe møtes med en varm klem, og går hånd i hånd et stykke før Berret, Steigs førsteterne, river Signe løs. Hagbard går opp til Sigard, og legger fram saka si for ham. Han ber om å få ta Signe til ekte, og forteller at før han dro hadde de lovet hverandre evig troskap. Sigard svarer at den lovnaden aldri kom han for øret, og at Signe er tinget bort til Burislav, kongssønn av Holmgard, hvorpå han viser Hagbard og alle hans menn bort fra tinget. Etterpå tar tingfolket og folket på Steig til å byttehandle.

Trym kveder et kvad på talersteinen (2005)

Etter en stund blir de avbrutt av Trym, hoffnarren, som har stelt i stand et kvad, hvor han summerer opp situasjonen mellom Hagbard, Signe, Burislav og Sigard. Når han er ferdig, ber dronning Ålov alle inn på mat og drikke i langhuset, og scenen tømmes.

På samme tid oppsøker Hagbard Ulvhild i Steigberget for å spørre henne til råds, og for å få henne til å tyde en drøm. Sigard har satt ut vakter utenfor Signes sovebur om natten, og utenfor systua om dagen. Ulvhild lager en trylledrikk («seider sodd») som Hagbard kan drikke for å få en større styrke, og råder ham til å snike seg inn på Steig forkledd som et kvinnfolk.

Neste dag er det systue, og bord med tøy settes fram, og mange terner syr på kjoler og annet. Plutselig roper utroperen «en kvinnelig rytter», og Hagbard forkledd som en kvinne kommer ridende inn. Han blir møtt av Sigard, og til han lyver han at han er Ragnhild fra Bjarkøy, og at han er kommet for å søke plass i systua på Steig. Og plass får han. Ålov kjenner ham igjen, og vil hjelpe ham. Det samme gjør Trym, som bemerker det i det skjulte. «Signe aner intet før det kanskje er for sent». Etter en stund med livlig prat og kjefting, sier Ålov at det er så langt lidd på kvelden at det er på tide å ta kveld. Berret beordrer at Ragnhild skal sove i hennes sovebur, men Ålov sier at Ragnhild tross alt er en høvdingdatter, og at hun skal få dele seng med Signe.

I soveburet aner Signe ingenting før Hagbard (mens hun står med ryggen til) kler av seg kvinnfolkklærne, og spør om hun aldri har sett inn i disse øynene før. Signe blir først veldig glad, men roper deretter at han må komme seg ut før Sigard oppdager dette. Hagbard viser henne at han har med sverdet sitt, Nåbit, som han tok fra irerkongen i et stort slag. Mens Signe og Hagbard snakker sammen så sniker Trym (som har stått og spionert på dem sammen med Berret) seg inn i soveburet og henter sverdet Nåbit, før de varsler vaktene. Hagbard spør her Signe om, hvis overmakten blir for stor, og døden blir eneste utvei, om hun vil følge ham så de kan være sammen for evig i dødsriket. Signe svarer ja. I det Signe sier «i dine armer er jeg trygg» til Hagbard, høres lyden av to sverd som klinger mot hverandre, og Sigards vakter kommer strømmende ut fra baksiden av langhuset.

Hagbard kommer ut og må sloss med en sengestolpe, før han dreper noen og tar sverdet deres. Det blir en stor kamp hvor Hagbard og Signe begge feller flere menn, før Signe på et sverd på strupen og Hagbard må slippe våpenet sitt. Vaktene løfter Signe opp, og Berret sier til Sigard at han skal kutte av Signes lange hår og binde Hagbard med dem, for en sånn binding vil han aldri kunne bryte. Hagbard legges i jern, og blir satt fram for å bli spyttet på og hånet. Mens Hagbard står på kne bundet, kommer Trym inn og holder en tale om hvem av ham, lille Trym, og rake Hagbard som er best stilt. Trym mener han ikke er så høy fra starten av, men så er fallet ikke like langt om han faller.

Etter en stund forkynner Sigard dommen sin fra tingsteinen. Han dømmer at Hagbard skal føres til holmen og henges, og vaktene fører Hagbard bort til holmen.

Mens Hagbard er på vei, kommer Ulvhild ned fra ura. Hun forteller den parallelle historien om Frode og henne, og at faren hennes, Sigurd, var like hard og streng som ham. Etter den dagen hun ble forvist til Stigberget, fortsetter hun, har ikke Sigard sett noen rettelig søster. Videre ber hun Sigard forandre seg, og gjøre om dommen, så Signe kan slippe den skjemsle det er å se kjæresten dø for sine unge øyne. Ålov kommer også inn og prøver sammen med Ulvhild å få Sigard til å endre seg. Ålov sier at det finnes større forbrytelser en å bryte ett ord, og spør Sigard om han ikke er i ferd med å gjøre en slik forbrytelse. Sigard vakler og lurer på om han gjør noe galt, men ender opp med å rope at han ikke skal la to kvinnfolk bestemme over ham – tett før utroperen roper «Hagbard Hake er hengt. Den røde kappa vaier i vinden!», hvorpå Sigard roper bryskt at hevnen endelig er fullbyrdet. Ulvhild sier, med en fryktelig stemme, at den dom han har forkynt, skal dømme ham i ettertid, før hun igjen forsvinner opp i ura.

Når Sigard har gått, gjør Signe seg klar til å fullføre sitt løfte til Hagbard, og tenner på soveburet sitt og legger seg klar for å dø. Etter en stund roper Sigard forskrekket «Det brenner», og han og de gjenlevende vaktene forsøker å slokke brannen. De får den slokket, men for sent. Sigard kommer ut med en død Signelill i armene.

Han legger henne ned på gresset framfor huset, og sammen med Ålov ligger han og sørger over Signe. Han reiser seg opp, og står over henne. Plutselig kommer Lille Signe springende inn på stedet, med blomsterkransen Lille Hagbard ga henne i Ulvhilds drøm. Bare Sigard ser henne. Hun gir ham kransen, og han setter den på hodet til Signe.

Plutselig reiser Ålov seg opp, tar opp Hagbards Nåbit som ligger på plenen tett ved, og reiser det. Hun roper til Sigard at «Det er din skyld!», og springer mot ham. Sigard rygger redd bakover flere meter før Ålov gir etter og stikker sverdet ned i marka tett framfor føttene hans.

Sigard går tilbake til Signe, og nesten kollapser på henne i sorg. Så kommer Berret ut fra langhuset, og legger handa på skuldrene hans. Plutselig går det et lys opp for Sigard. Han reiser seg opp, snur seg mot henne sakte og sier «Det er du! Det er du Berret!». Berret rygger vekk fra ham, litt leende som om han drev og tullet. Sigard fortsetter med raseriet sitt, og roper til slutt at «Det finns bare en hevn! Vakter, haugsett ho levende!»

Trym kommer ut fra bak langhuset løpende og roper «Nei far! Nei! Spar mor mi! Hun har bare gjort som du har sagt hun skal gjøre!», mens han kryper for Sigards føtter. Sigar svarer med «Ti din bytting! Du skal tilbake til de underjordiske! Vakter, ta han Trym også, og se til at han aldri mer ser jordas overflate!»

Vaktene fører vekk både Trym og Berret, og steiner dem til døde bak noen steiner i ura tett ved, mens Berret hyler med en stemme som koret synger fremdeles kan høres i fjellene rundt Steig.

Hva som er uvanlig med Steigen Sagaspill

Publikum kan gå inn som del av dramaet. I 2003 ble introduksjonen gjort slik: Alle i publikum ble tatt med til et sted et stykke under Vollmoen Amfi. Der ble de delt opp i fem grupper, en til hver konge som kom på Steigarting. De gikk opp i grupper, og representerte da selv tingfolket.

Vel å merke er det ikke gjort sånn hvert år, og i så forstand var egentlig 2003 litt uvanlig. I 2005 sto det vikinger som drakk Cola, røykte og sjabbet mens de gjorde seg klare samtidig som publikum kom gående opp, inntil en halvtime før forestillingen, da alle gikk bort for å ha stemme- og kroppsoppvarming. Mange mente det var litt ødeleggende å på sett og vis se bak scenen før man så selve spillet.

Hele Vollmoen virker levende, etter at Barbro Laxaa livet alt opp i 1997-oppsetningen. Alle statistene har sine egne roller. Noen er smeder, noen er sønn av smeden, noen er vakter, noen er tømmermenn og så videre. Alle har noe å drive med. Smeden hamrer og bamler på metallgjenstander, tømmerhoggeren kvister og barker, konene koker mat og styrer med bål og så videre. Det er tillagde familieforhold. Hvem som er brødre og søstrer, hvem som er mor og far og så videre er skrevet til. Når ting skjer, som for eksempel offerscenen eller slagsmål, er det mors oppgave å få barna trygt hjem, og så videre.

Manus skifter delvis hvert år

Selv om plottet, og hovedtrekkene i handlingen er den samme, er utførelsen, eller sinnet på beina, forskjellig fra år til år. Dette skjer delvis fordi regissøren aldri er den samme, og delvis intensjonelt. Avisa Nordland klager alltid på at regissørene tukler med spillet, men alle andre vet at det er meningen. Spillet blir da aldri en gjentagelse.

Nesten alt er dugnad

Spillet får litt penger av kommunen til kulisser, ting, vedlikehold, kostymer og lignende. Men det er alt. Koristene, skuespillerne, musikerne – alle jobber gratis, og mange gjør det år etter år etter år. Et prakteksempel er Aasmund Gylseth som har vært med i koret hver eneste gang, unntatt ett år da han bodde i Afrika, og Tore og Gunvor Hekneby som også har vært med fra starten.

Livet på Vollmoen for deltakerne som bor der oppkjøringsuken

Hvert år bor noen av skuespillerne i telt og i lavvo på Vollmoen i en uke under i oppkjøringsuken til Sagaspillet (siste uken er det trening hver dag på vollmoen, før generalprøven og de tre forestillingene), enten på grunn av at det er trivelig eller at de bor langt unna og vil slippe å kjøre i en time (eller mer) hver vei hver dag. Mange av dem som er med er utflytta steigværinger, og bor i andre kommuner. Først er det bare noen få der, men etter som dagene går kommer det flere. I 2005 sov hele orkesteret i to lavvoer de to siste dagene.

Etter premieren er det alltid en alkoholfri premierefest med takketaler og alt som er, og så etter andre forestilling er det en større (alkoholisert) fest, for de som vil (og kan) være med på det. Andredagen blir det sent stille på Vollmoen for de som sover der – i 2005 var det ikke stille før i 8-tiden på natten.

«Det er egentlig ikke de snille som seirer»-teorien

Det er en teori at den som stykket utpeker som den slemme, førsteternen Berret (som attpåtil blir steina på slutten av stykket), egentlig ikke er så slem. Hagbard vil ha Signe, og Signe vil ha Hagbard. Mye får da folk til å tenke at da må de ha hverandre samme hva, og det er det stykket spiller på. Hadde det gått som de ville, og Hagbard hadde stukket av med Signe, ville Steig og Hagbards Holmagard braket i krig, og mange uskyldige liv ville gått tapt i en blodig krig. Er det at to elskende får hverandre virkelig verdt menneskeliv?

Denne teorien fungerer ikke like bra hvert år, blant annet fordi at det ikke alltid er like tydelig at det vil bli krig mellom høvdingesetene.

Historikk

Utdypende artikkel: Steigen Sagaspills historie.

Manuskriptet til Steigen Sagaspill ble skrevet av Bjørn Erik Stemland i 1984–85, og musikken av Helge Aafløy rett etter at Stemland hadde manuset ferdig. Første forestilling ble oppsatt i 1985, med Tordis Landvik som instruktør.

Nå har spillet levd i 20 år, det har vært 11 forestillinger og 10 forskjellige instruktører. Spillet har med de forskjellige instruktørene variert mellom mer voldelige versjoner og de svært poetiske versjoner.

Ordforklaringer

Nåbit – navnet på Hagbards sverd, som han har stjålet fra irerkongen.
Bytting – var i folkefantasien et barn som var litt annerledes, enten liten av vekst eller psykisk handikappet. Det ble sagt at de underjordiske (jøtuler og sånt) byttet ut menneskeunger med deres unger, derav ordet bytting.
Førsteterne – stillingen rett under dronningen, i kvinnenes maktrang.
Hjellbryt – en arbeidsformann som leder arbeidet på hjellbruket – der fisken henges opp til tørk. (Se Tørrfisk)

Se også

Eksterne lenker

Sagaspillets hjemmesider