Radagaisus

Giorgio Vasari, Defeat of Radagasio below Fiesole, 1563-1565

Radagaisus (henrettet 23. august 406 nær Firenze) var en gotisk hærfører, sannsynligvis en greutunger. Han anførte i 405/06 en overveiende gotisk hær – sannsynligvis på ca. 20 000 stridsmenn og dermed et folketog på ca. 100 000 mennesker – ut av hunernes omringende grep og krysset Alpene fra Pannonia inn i Norditalia. Han hadde øyensynlig til hensikt å ofre romerske senatorer til gudene og brenne ned Roma til grunnen.

Liv og virke

Radagaisus' opprinnelse og tidlige karriere er ukjent. Men da han dukker opp i historieskrivningen er det åpenbart at han er på flukt, antagelig fra hunerne, og ettersom han ikke kom via Balkan er det trolig at flukten begynte på den store ungarske slette, vest for Karpatene.

Utgravning av Flavia Solva

Arkeologiske myntfunn viser at lokalbefolkningen antagelig var klar over at Radagaisius og hans styrker var på vei, og gjemte unna sine penger. Slik kan man antagelig få et godt bilde over hans fremrykning gjennom sørøstre Noricum og vestre Pannonia. På sin vei mot Italia etterlot Radagaisus seg et kjølvann av ødeleggelse. Mens Vestromerriket samlet krefter fikk inntrengerne herje fritt. En rekke romerbyer underveis ble totalt lagt øde, også Vindobona og Lauriacum. Omtrent på denne tiden ble Flavia Solva brent - sannsynligvis også av Radagaisus - og så for det meste oppgitt av beboerne, og Aguntum ble ødelagt av flammenes rov. Mange flyktninger ble drevet foran hans styrker som den marsjerte over Alpene.

Det sies at hans styrke ble forsterket av arianske kristne soldater. Men om hertoget var polyetnisk sammensatt, det vil si om det ved siden av den gotiske styrken også deltok folk fra flere forskjellige stammer, er ikke klarlagt. Bare historikeren Zosimus av Konstantinopel, som skriver flere generasjoner senere, taler om det.

Da Stilicho omsider, etter at Radagaisus hadde kunnet herje fritt i seks måneder, tok offensiven var det med overlegen makt; tretti regimenter fra den italienske feltarmeen, en stor kontingent fra grensen ved Rhinen, samt diverse allierte.

Han beleiret Firenze, men møtte så en hær forsterket blant annet med hunere under Uldin og under den vestromerske hærfører Stilicho i slaget ved Faesulae (det vil si ved Fiesole). Stilicho hadde i utgangspunktet ikke rådd over tilstrekkelige styrker til å konfrontere Radagaisus. Men da Stilicho omsider tok offensiven var det med overlegen makt; tretti regimenter fra den italienske feltarmeen, en stor kontingent fra grensen ved Rhinen, samt diverse allierte, inkludert hunere ledet av høvdingen Uldin. Konfrontert med denne overmakten hadde Radagaisus ikke annet å gjøre enn å trekke seg tilbake. Retretten gikk siden over i flukt. Til slutt ble Radagaisus tatt til fange og henrettet utenfor Firenze 23. august 406. På typisk romersk vis ble flesteparten av Radagaisus’ tilhengere gjort til slaver, men Stilicho rekrutterte elitesoldatene hans inn i den romerske hæren.

Det store antallet slaver førte til at prisene på slavemarkedene knakk sammen.

Litteratur

• Peter J. Heather: The Fall of the Roman Empire. Macmillan, London 2005, ISBN 0-333-98914-7, s. 194 ff.
• Arnold H. M. Jones, John R. Martindale, John Morris: The Prosopography of the Later Roman Empire. Bind 2: John R. Martindale: A. D. 395 – 527. Cambridge University Press, Cambridge 1980, ISBN 0-521-20159-4, S. 934.
• Herwig Wolfram: Die Goten. Von den Anfängen bis zur Mitte des sechsten Jahrhunderts. Entwurf einer historischen Ethnographie. 4. Auflage. Beck, München 2001, ISBN 3-406-33733-3, s. 175 f.