En historie om et uventet sammenbrudd
Patrick Süskind er et fascinerende navn i moderne tysk litteratur. Til tross for et forfatterskap som langt fra er omfangsrikt, har han hatt en enorm gjennomslagskraft. De fleste kjenner ham som forfatteren av «Parfymen«, romanen som gjorde ham verdensberømt da den kom ut i 1985. Men Süskind har alltid vært en sky figur i offentligheten, og han opptrer sjelden i medier eller litterære sammenhenger. Han har bakgrunn fra studier i middelalder- og nytidshistorie i München, og før forfatterkarrieren tok av, jobbet han både som manusforfatter og scenetekstforfatter.
Det som gjør Süskind så interessant, er hvordan han kombinerer det psykologiske med det eksistensielle, det hverdagslige med det dypt absurde. Han skriver om mennesker som lever stille og beskjedent, men som bærer på et enormt indre trykk. «Duen» er et typisk eksempel på denne signaturen. En tilsynelatende udramatisk hendelse får verden til å rase for en mann som har bygget livet sitt på én ting: stabilitet.
Jonathan Noel er en mann som har brukt hele sitt voksne liv på å unngå det uforutsette. Etter en vanskelig oppvekst og senere en traumatisk opplevelse som soldat, har han skapt seg en tilværelse som ikke inneholder annet enn rutiner. Han bor i et lite rom i Paris og arbeider som dørvokter i en bank, en jobb han utfører med en nærmest rituell hengivenhet. Det han ønsker seg er ganske enkelt fred. Kontroll. En verden der ingen plutselig river bort gulvteppet under ham igjen.
Og så skjer det likevel. En due har plassert seg utenfor døren til hans lille rom, og denne hendelsen, som for andre ville vært et par sekunder med irritasjon, kanskje et lite sukk, blir for Jonathan et totalt sammenbrudd. Det er nesten komisk i sin trivialitet, og likevel dypt tragisk. Hele systemet han har bygget opp for å holde verden på avstand, slås i stykker av én vinglete skapning.
Det som følger er et døgn der Jonathan beveger seg gjennom byen, gjennom minnene sine og gjennom det han aldri har våget å kjenne etter: frykten for kaos og for livet selv. Han må ta inn over seg at tryggheten han har dyrket, kanskje aldri har vært trygg i det hele tatt. Duen blir et bilde på det undertrykte, det uberegnelige, det som ikke lar seg temme av rutiner og vaner.
Boka er bare 55 sider lang, men på disse sidene rekker Süskind å skildre både et menneskes indre oppløsning og et stille glimt av forsoning. Jonathan ser plutselig sin egen sårbarhet. Han forstår at han må leve, ikke bare overleve.
«Duen» er en fortelling som lett kunne sklidd over i parodi, men hos Süskind blir den i stedet et presist psykologisk portrett. Han skriver med en kontrollert minimalisme som minner om Kafka – det lille, det rare, det hverdagslige får eksistensiell tyngde. Samtidig er romanen svært tilgjengelig, og Jonathan Noel er en karakter som er lett å føle med, nettopp fordi han er så ekstremt menneskelig. Hvem av oss har ikke hatt øyeblikk der noe tilsynelatende ubetydelig får det til å slå sprekker i fasaden?
Duen fungerer også som et symbol på de tingene vi forsøker å holde unna livene våre: sorg, angst, gamle traumer. Alt det vi tror vi kan kontrollere ved å redusere radiusen av tilværelsen. Men livet lar seg ikke kontrollere på den måten. Det trenger seg på, ofte i form av noe helt hverdagslig og tilsynelatende ufarlig.
Boka er også en fortelling om isolasjon. Jonathan kjemper ikke bare mot duen, men mot selve tanken på relasjoner, på fellesskap, på det å være en del av verden. Han har gjort seg så liten at han nesten ikke finnes. Og her ligger kanskje bokas sterkeste kvalitet: den viser hvordan mennesker kan bli fremmede for seg selv, og hvor lite som skal til for at denne selvforståelsen kollapser.
Det er en mesterlig liten roman. Stram, konsentrert, nesten nådeløs i sin presisjon. At den ikke lenger er tilgjengelig på norsk er virkelig synd, for dette er en bok som fortjener langt flere lesere. Jeg ble oppriktig overrasket, både over intensiteten i språket og over hvor dypt den traff.
En uventet perle.
Utgitt på norsk: 1989
Utgitt på tysk: 1987
Originaltittel: «Die Taube»
Forlag: Aschehoug
Oversetter: Tom Rønnow
Antall sider: 55