Treskjæreren Estin Guttormsson Kjørrn fra Heidal skar altertavlen.
Sel kirke er en kirke i Sel kommune i Innlandet. Den hører til Sel sokn i Hamar bispedømme og forvaltes av Sel kirkelige råd. Sel kirke stod ferdig i 1742 og ble vigslet samme år.
Kirken hadde Knut Syversen Moen som byggmester, og kan knyttes til barokken i norsk kirkearkitektur. Den har vernestatus som «Automatisk listeført (1650–1850)».
Hele kirken er bygget opp etter moduler på 10 x 10 alen. Dette gir et velproporsjonert og stort rom.
Selsverket med Sel kirke.
Sel kirke ligger i Selsverket nede i dalbunnen, rett ved hovedveien gjennom Gudbrandsdalen. Allerede tidlig i middelalderen var det kirke her, noe kirkens døpefont av kleberstein vitner om. Kirken har alltid vært et naturlig stoppested for veifarende. Dagens kirke er trolig den tredje kirken i Sel.
Da kongen solgte kirker på 1720-tallet, var det ingen enkeltstående rikmann, men bygdefolket selv som kjøpte Sel kirke, eller Romundgård kirke som den het. Gamlekirken fra 1628 var i dårlig forfatning, så det ble relativt snart bestemt at man skulle bygge ny i stedet. Utviklingen hadde endret behov og bosetting også i Sel. Tettheten av kirker var ikke så stor som i middelalderen og kirkeveien ble derfor ofte lang.
Kobberverket Fredriks Gaves Kaaber-Verk, Selsverket fra 1624, hadde sin smeltehytte ved elven Ula. Denne virksomheten hadde trukket bosetting til området, og kirkestedet skulle derfor flyttes nærmere kobberverket.
Det fortelles om uenighet mellom kirkeeierne og kobberverkets ledelse om hvor kirken skulle reises. Bygdefolket kjørte tømmeret fram der det var fint å passere det og der de ønsket at kirken skulle stå. Husmann under Romundgård, byggmester Knut Syversen Moen, assistert av husmann Jo Hansen Moen, laftet deretter råbygget på dette stedet. Et laftet bygg kan jo tas ned igjen og flyttes senere. Men råbygg har det ikke godt uten tak, så dette ble også lagt på før vinteren.
Ifølge historien ble kirken bare stående på stedet, noe senere undersøkelser underbygger. Det ble nemlig ikke lagt mose i mosefarene mellom stokkene, og grunnmurskonstruksjonen var svært midlertidig. Ti år senere reiste Syversen Moen og Hansen Moen en kirke i Heidal, som brant i 1933.
Kirken ble reist som en tømret korskirke. Proporsjonene var nøye gjennomtenkt. Målet 10 alen går nemlig igjen i både grunnplan og vegger. Vi kan derfor tenke oss en modul på 10 × 10 alen i korsmidten, med tilsvarende moduler i alle fire korsarmene. Koret dekker hele den ene modulen, og prekestolen stikker ut i korsmidten. På denne måten fikk man en oversiktlig og velproporsjonert prekenkirke.
På tross av eksteriørmessige endringer, har kirkerommet bevart svært mye av sin 1700-tallskarakter: De nakne veggene, den flate himlingen, de sluttede benkene og ikke minst korpartiet og alle enkeltgjenstandene fra perioden. Selv om kirkestedet ble flyttet, opprettholdt man en kontinuitet ved å ta med en del gjenstander fra de tidligere kirkene over i den nye, både fra middelalder og 1600-tall.
Treskjæreren og husmannen Estin Guttormson Kjørrn fra Heidal ble engasjert til å lage altertavlen og kongemonogrammet, som sto ferdig i 1783. Tavlen har mange fellestrekk med de som er laget av den mer kjente Jacob Klugstad. Dette er ikke tilfeldig, for da Klugstad skar tavlen til Heidal kirke, satt han på Kjørrn, der Estin var husmann. Han ga seg ut for å være en «heimføding» som ikke kunne noen ting, og besøkte Klugstad både titt og ofte. På denne måten skal han ha lært seg mesterens teknikk og arbeidsmåte.
Kjørrn var produktiv. Før han begynte med Sel kirke, hadde han en serie kirkearbeider bak seg; i Kvikne i Nord-Fron, Svatsum, Hegg, Follebu, Vågå og Kvam kirker. Han hadde godt håndlag, og var den første som tok opp krillskurden til Klugstad. Han var en dyktig etterligner med en humoristisk snert, men han ble ingen nyskaper.
Vestgalleriet med orgel bygget av Bruno Christensen & Sønner i 1980.
Prekestolen og den middelalderske døpefonten.
Altertavlen er bygget på samme program som Klugstads tavle i Lesja kirke. Evangelistene er riktignok trukket ut til sidene og plassert på to nivåer, og scenen med pågripelsen i Getsemane er byttet ut med et felt som både viser Jesus for øverstepresten og piskingen, to hendelser i samme bilde. Skurden som rammer inn bildene er noe mer temmet, men ikke mindre elegant av den grunn. Roar Hauglid, som har skrevet vårt hovedverk om akantusens utvikling i Norge, sier at det dekorative arbeidet i tavlen er rikere enn i hans tidligere arbeider. Dette er et hovedverk av Estin Kjørrn.
Relieffene og skulpturene i bondekunsten hører til blant våre mest uttrykksfulle getsemanefremstillinger. Tavlene i Lesja og Sel er gode eksempler på dette.
Over nattverdsbordet i tavlens midtfelt har man hengt opp et middelaldersk røkelseskar som lyskilde. Videre benytter kunstneren en mindre kopi av Aron-figuren i tavlens nedre felt som øversteprest i spottescenen. Selv om drakten til øverstepresten hører hjemme i begge figurer, virker gjentakelsen litt underlig. Jesus som allherskeren og seierherren bekroner tavlen. Han holder rikseplet i høyre hånd og en fane med inskripsjonen «DØDEN ER OPSLUGEN FORMEDELST SEIER» i venstre. Han står med føttene på et skjelett og et uhyre, slik helgenfigurer ofte gjorde i middelalderen.
Sel kirke har også flere malerier med bibelske motiver, malt etter gamle stikk. Trolig står blant annet Vågå-presten Henning Munch Engelhardt bak flere av disse.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.