Pius 11.

Pius 11., italiensk geistlig som var pave fra 1922 til 1939.

Ambrogio Damiano Achille Ratti, som han opprinnelig het, virket i 30 år i Milano som prest og bibliotekar ved Det ambrosianske bibliotek. I 1911 ble han sjef for Vatikanets bibliotek, i 1919 pavelig nuntius (diplomat) i Polen og kirkelig kommissær under avstemningen i Øvre-Schlesien, i 1921 ble han erkebiskop av Milano og kardinal.

Som pave støttet Pius fredsbevegelsen og førte en meglende politikk. Viktigst var at det spente forholdet som hadde bestått mellom den italienske stat og pavestolen siden 1870, ble avløst av et konkordat med Benito Mussolini i 1929 (se Lateranoverenskomsten); nå ble en liten Vatikanstat gjenopprettet med paven som fyrste.

I 1931 utsendte Pius sin sosialencyklika: Quadragesimo Anno («Om gjenreising av den sosiale orden»), der han lanserte det som ble kalt subsidiaritetsprinsippet: Samfunnet må organiseres slik at det legger til rette for individenes organisatoriske initiativ for løsning av egne behov. Og staten bør i minst mulig grad gripe inn i dette frie organisasjonslivet. For den katolske sosiallæren har dette prinsippet vært grunnleggende.

Et konkordat med Tyskland i 1933 sikret romerkirken betydelige rettigheter på papiret, men de ble ikke overholdt fra Hitlers side. Forholdet mellom pavestolen og Tyskland ble etter hvert meget spent, for i 1937 å gå over til åpent fiendskap (uttrykt i encyklikaen Mit brennender Sorge, «Med brennende bekymring»).