dataskjerm

Bildet på en dataskjerm består av et rutenett med små bildepunkter, kalt piksler. Hvert bildepunkt kan gjengi ulike farger ved å kombinere ulike nivåer av rødt, grønt og blått (RGB). Skjermens oppløsning angis ved hjelp av antall rader og kolonner, for eksempel 1920 x 1080 eller 1280 × 720.

For vanlig kontorbruk og gaming er i 2025 oppløsningen Full HD, 1920 x 1080, vanlig på skjermer opp mot ca 28 tommer. Oppløsningen 2K/QHD, 2560 x 1440, er vanlig for skjermer mellom ca 28 og 32 tommer og 4K UHD, 3840 x 2160, er vanlig for skjermer over 32 tommer.

Den fysiske størrelsen til en dataskjerm oppgis vanligvis i tommer, målt diagonalt over den aktive skjermflaten, altså den delen av skjermen som viser selve skjermbildet. På eldre katoderørskjermer anga skjermstørrelsen derimot hele glassflaten, inkludert skjermens ramme, og ikke bare det synlige skjermbildet. Dette gjør at en nyere flatskjerm på 15 tommer kan ha en aktiv skjermflate tilsvarende en katoderørskjerm på nærmere 17 tommer.

Forholdet mellom antall bildepunkter, altså oppløsningen, og den fysiske størrelsen gir et mål for pikseltetthet (for eksempel PPI, pixels per inch).

Det er mulig å ha en fysisk liten skjerm, med høy pikseltetthet, som har høyere oppløsning enn en fysisk større skjerm. Oppløsningen kan også skaleres, slik at flere fysiske bildepunkter til sammen viser ett digitalt bildepunkt. Dette vil gjøre at innholdet på skjermen vises større enn det den faktiske oppløsningen egentlig tilsier.

Oppfriskningshastigheten angir hvor mange ganger per sekund skjermbildet tegnes på nytt. Høyere oppfriskningshastighet gir jevnere bevegelser og reduserer opplevelsen av hakking og uskarphet. Dette har spesielt stor betydning hvis man skal se video eller spille dataspill.

Oppfriskningshastigheten måles i Hz (hertz), og angir antall oppdateringer per sekund. En vanlig skjerm har ofte oppfriskningshastigheter rundt 60 Hz, mens mer avanserte skjermer laget primært for spill og video ofte ligger mellom 120 og 144 Hz.

Oppløsningen, oppfriskningshastigheten og antall farger som vises på skjermen, begrenses i tillegg til selve skjermens egenskaper også av hva datamaskinens grafikkort, også kalt skjermkontroller, klarer å håndtere. Grafikkortet har som regel en egen grafikkprosessor (GPU) og minne, som gjør at grafisk informasjon kan prosesseres raskere.

Tidligere brukte dataskjermene katodestrålerør (cathode ray tube, CRT). Slike skjermer var vanlige fra 1970-tallet. På en CRT-skjerm formes bildet ved at et magnetfelt styrer en strøm av elektroner mot skjermens bildeflate, som har en fosforbelagt bakside. Der elektronstrålen treffer skjermen, får den fosforet til å gløde. Strålen sveiper over skjermen (og gjenoppfrisker bildet) så raskt at det ser ut som hele skjermen oppdateres samtidig. Jo høyere hastigheten til elektrostrålens bevegelse er, jo mer stabilt blir bildet. Dette angir katodeskjermens oppfriskningshastighet.

I løpet av 1980- og 1990-årene ble fargeskjermer enerådende. Bilderøret i en fargeskjerm har tre elektronstråler, og et fosforbelegg som avgir rødt, grønt eller blått lys avhengig av hvilken stråle som treffer det. Forskjellige farger oppnås ved at rødt, grønt og blått blandes i forskjellige styrkeforhold. Standarden VGA (Video Graphics Array) ble innført av IBM i 1987, og kan vise opptil 16,7 millioner forskjellige farger.

De fleste dataskjermer fra omtrent 2000 og nyere er basert på LCD-teknologi (Liquid Crystal Display). I sin enkleste form består en LCD-skjerm av et finmasket ledningsnett mellom to glassplater, fylt med en væske av flytende krystaller. Når det legges en spenning på deler av ledningsnettet, endres krystallenes evne til å slippe lys gjennom fra en bakenforliggende reflektor eller lyskilde. De spenningsbelagte punktene fremstår som mørke på en ellers lys skjerm.

En LCD-skjerm er vanligvis noen få centimeter tykk, mens en eldre katodeskjerm sjelden er tynnere enn 25–30 centimeter. Derfor omtales LCD-skjermer ofte som flatskjermer. I tillegg gir LCD-skjermer et vesentlig klarere bilde med høyere oppløsning og høyere oppfriskningshastighet, samt mindre stråling.

En OLED-skjerm deler mange egenskaper med LCD-skjermer, slik som lav tykkelse og høy oppfriskningshastighet, men har en vesentlig forskjell i hvordan de ulike punktene lyser. En LCD-skjerm baserer seg på bakgrunnsbelysning som slippes gjennom fargede piksler, mens i en OLED-skjerm er det pikslene selv som sender ut lys (LED, Light-Emitting Diode). Dette gjør at OLED blant annet kan skru av piksler helt for å få en bedre gjengivelse av sort.

OLED-skjermer brukes i stadig større grad i TV-markedet på grunn av skarpere farger og bedre fargegjengivelse. Denne teknologien har imidlertid problemer med at bildet kan delvis brenne seg fast på skjermen dersom samme bilde vises for lenge. Av den grunn er teknologien mer upraktisk på en dataskjerm.

En berøringsskjerm (engelsk touchscreen) er konstruert slik at den detekterer berøring direkte på skjermflaten. Berøringsskjermer kan erstatte annet pekeutstyr som mus eller lyspenn. Som regel er berøringsskjermer basert på LCD-teknologi.

I lesebrett og andre små enheter som krever lavt strømforbruk, blir ofte en spesiell teknologi kalt e-blekk (engelsk e-ink) brukt. E-blekkskjermer bruker ikke bakgrunnsbelyste piksler. I stedet er hver piksel en liten beholder med en væske og fargede partikler, som oftest hvite og svarte, som har motsatt ladning. Ved å endre elektrisk polaritet mot beholderen, kan man styre hvilke partikler som kommer frem mot skjermoverflaten. Hver skjerm består av en rekke slike små beholdere, som tilsvarer oppløsningen på skjermen. På denne måten brukes hverken energi på baklys eller kontinuerlig oppdatering av pikslene. Pikslene blir kun oppdatert ved endring av innhold.

E-blekkskjermer har i tillegg god lesbarhet i sollys. Ulempene er et begrenset antall farger og treghet i oppdatering.

Vanlige bruksområder for e-blekkskjerm, i tillegg til lesebrett som Kindle og reMarkable, er små enheter som elektroniske prislapper (ESL, Electronic Shelf Labels), digitale skilt og enklere smartklokker.

Det er få praktiske forskjeller på en dataskjerm og en TV-skjerm, og i praksis kan alle TV-er også benyttes som en dataskjerm. Forutsetningen er at skjermen støtter datamaskinens videoutganger (HDMI, DVI, VGA med flere) eller at man har overganger mellom teknologiene.

En projektor kan også brukes som visningsenhet for informasjon fra en datamaskin. Projektorer benyttes sjeldnere som primær dataskjerm, men ofte som en sekundærenhet for å dele skjermbilder med et større publikum.

• datamaskin
• grafikkort
• TV
• oppløsning
• berøringsskjerm
• LCD