hvithalehjort

Pelsen er rødbrun om sommeren, og mer gråbrun om høsten og vinteren. Undersiden og innsiden av lårene er lysere enn pelsen ellers. Et lyst parti foran i øvre del av halsen, lyse partier rundt øynene og et smalt, lyst bånd over fremre del av snuten er fremtredende hos voksne dyr. Kalver fødes med lyse flekker på rygg og sider. Disse forsvinner ved overgang til vinterpels i august–september. Vinterpelsen røytes i april–juni.

Halen hos hvithalehjort er relativt lang (15–35 centimeter), mørk på oversiden og med lange, hvite hår på undersiden. Under flukt og ved fare «flagges» den rett opp som et godt synlig signal til artsfrender. Haletippen hos hvithalehjort er hvit, til forskjell fra mulhjort, som har svart haletipp. Geviret hos hvithalehjort er annerledes enn hos mulhjort. Gevirtaggene vokser ut i bakkant av en definert gevirstang som bøyer seg frem- og innover. Øyetagger vokser ut i forkant av gevirstangen like over rosenkransene. Tidspunkt for gevirfelling varierer innen hvithalehjortens utbredelsesområde; i Nord-Amerika vanligvis i desember–februar (mars). I Sør-Amerika rundt ekvator kan gevirfelling og gjenvekst skje til ulike tider av året.

Det er stor variasjon i kroppsstørrelse mellom underarter av hvithalehjort. Voksne individer av de største underartene kan veie opptil 180–200 kilo for hanndyr og rundt 100–115 kilo for hunndyr. Skulderhøyden varierer fra 60 til 105 centimeter.

Den minste underarten er keyhjort eller floridahjort (Odocoileus virginianus clavium), som lever på øyrekken Florida Keys sørvest for Florida. Denne har maksimalvekter på om lag 35 og 30 kilo for henholdsvis hann- og hunndyr. Hanndyrene har også vesentlig mindre gevir enn artsfrender på fastlandet. De største individene av hvithalehjort finnes mot nord i utbredelsesområdet, gjerne i kombinasjon med god tilgang til næringsrike landbruksarealer. Hvithalehjort i Andesfjellene er større enn andre tropiske og subtropiske underarter.

Hvithalehjorten lever i skogsområder og mosaikklandskap med tilgang til skjul. Den har et stort og variert utbredelsesområde, og ulike naturmiljøer har over tid formet bestander av hvithalehjort der individene er tilpasset lokale forhold og etter hvert skiller seg fra andre bestander med andre klima og naturforhold.

Fra å være utrydningstruet tidlig på 1900-tallet har bestandene av hvithalehjort i USA økt til rundt 30 millioner dyr. Bestandsveksten har mange steder ført til store problemer, og det er gjort en rekke tiltak for å øke beskatningen, som nå er nærmere seks millioner dyr årlig. Det er beregnet at det årlig skjer opptil 1,5 millioner kollisjoner mellom hvithalehjort og kjøretøy bare i USA, med store kostnader for liv, helse og materiell.

Hvithalehjorten, med sin store utbredelse og stedvis høye bestandstetthet, representerer også et helseproblem. Den er bærer av parasitter som har hatt negative konsekvenser for andre hjorteviltarter og husdyr, og den har bidratt til spredning av flere flåttbårne sykdommer som også rammer mennesker.

Hvithalehjort er det mest tallrike hjortedyret i Nord-Amerika, spesielt øst for Rocky Mountains. Den er også utbredt fra sørlige deler av Yukon, Alberta og British Columbia i Canada i nord og vest, og østover til Newfoundland og Labrador. Arten forekommer over det aller meste av USA, men sparsomt i sørvestlige deler av landet, vest for Rocky Mountains, der dens nære slektning mulhjort (Odocoileus hemionus) har sitt tyngdepunkt.

Hvithalehjort er også utbredt i Mexico, Mellom-Amerika og nord og nordvest i Sør-Amerika, opptil 4500 meter over havet i Andesfjella. Arten forekommer følgelig i svært ulike naturtyper. Hvithalehjort er innført flere steder i Europa, blant annet i Finland, hvor det nå er en livskraftig, vill bestand på anslagsvis 50 000–55 000 individer.

• hjortedyr
• mulhjort

• Geist, Valerius (1999). Deer of the World: Their Evolution, Behaviour and Ecology. Stackpole Books, Mechanicsburg, Pennsylvania, USA. 421 sider.
• Wilson, Don E & Mittermeier, Russell A. (eds.) (2011). Handbook of the Mammals of the World. Vol. 2. Hoofed Mammals. Lynx Edicions, Barcelona.
• Heckeberg, Nicola S. (2020). The systematics of the Cervidae: a total evidence approach.