monoteisme

Relieff fra Tell el-Amarna viser Akhenaten og hans kone Nefertiti som tilber Aten, en tidlig monoteistisk guddom. (Cirka 1372-1355 fvt.)
.
Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Monoteisme er troen på at det bare finnes én sann gud. Denne guden oppfattes som overnaturlig, hellig, allmektig, allvitende og god. Guden oppfattes som verdens skaper og en som griper inn i menneskenes verden.

Faktaboks

Uttale

monoteisme

Også kjent som

av mono- og gresk theos, 'gud'

Til forskjell fra monoteisme kalles troen på at det finnes flere guder for polyteisme.

I kristendom, jødedom og islam

Et monoteistisk gudsbegrep er sentralt i kristendommen, jødedommen og islam, som gjerne omtales som «abrahamittiske religioner», fordi de alle baserer seg på bibelfortellingene om Abraham. Alle de tre religionene understreker at det kun finnes én Gud. Men mens jødedom og islam understreker at Gud er én og udelelig, har kristendommen utviklet en forestilling om treenigheten. Læren innebærer at Gud kan fremtre som tre personer eller naturer: Faderen (Gud), Sønnen (Jesus) og Den hellige ånd.

Gud omtales i disse religionene i hankjønnsform og har fastlagt bestemte moralske og etiske retningslinjer som menneskene skal følge. Han kan både straffe og belønne og kan kontaktes via bønn eller rituelle handlinger.

Forestillingen om at skaperguden har fastlagt etiske og moralske retningslinjer for hele menneskeheten, at alt liv er hellig og at alle mennesker har samme verdi for guddommen, ble utviklet av de israelittiske profetene og kalles innenfor religionsforskningen for etisk monoteisme. Ideen innebærer at det man gjør mot sin neste gjør man også mot Gud.

Det ondes problem

Forestillingen om Guds grunnleggende godhet har vært vanskelig å forene med forekomsten av lidelse og nød i verden. Dette kalles «det ondes problem» eller teodicé, og har vært behandlet av både filosofer og teologer opp gjennom tidene.

I andre religioner

Et at de meste kjente eksemplene på en tidlig form for monoteisme finner vi i Det gamle Egypt, der farao Akhenaten (regjerte cirka 1352–1336) innførte en solkult, der guden Aten skulle erstatte alle de andre gudene. Denne religionsformen ble borte med hans død. Men forestillingen om den ene gud finnes også i dag, både i zoroastrismen, sikhismen og mange retninger innen hinduismen.

Religioner der man godtar at det finnes flere guddommer, men selv velger bare å tilbe sin egen valgte gud, kalles monolatri eller henoteisme. Et eksempel på monolatri finner vi i tidlig israelittisk religion.

Hinduisme

I hinduismen er kanskje betegnelsen kosmologisk monoteisme bedre, siden mangfoldet av guder ikke benektes, men de eksisterer i kosmos som del av høygudens kropp. Tro på guddommen som en upersonlig kraft som ligger til grunn for alle ting og gjennomstrømmer alt, som for eksempel Brahman i hinduismens advaita-filosofi kan også betegnes som monoteisme.

Religionsforskningen

Andrew Lang og Wilhelm Schmidt hevdet på begynnelsen av 1900-tallet feilaktig at den såkalte «urmonoteismen» var menneskehetens eldste religionsform, og at enkelte folk (for eksempel i Australia) hadde bevart denne troen helt til vår tid. Andre forskere stilte seg kritiske til dette, og det rådende synet i dag er at selv om mange gamle kulturer har kjent forestillingen om en himmelsk høygud, er den egentlige monoteismen, der eksistensen av andre guder uttrykkelig benektes, et resultat av ulike profeters reaksjon mot polyteismen, og derfor et relativt nytt fenomen i religionshistorien (jevnfør Akhenaten, Zarashustra og de israelittiske profetene).

Kritikk av monoteismen

Blant tilhengere av monoteistiske religioner kan man finne en oppfatning om at monoteisme er den høyeste religionsformen. Blant tilhengere av andre religionsformer, og blant ikke-troende, blir det derimot ofte hevdet at polyteismen i større grad kan sies å representere tilværelselsens mangfold, og at den derfor ikke uten videre regnes som en religionsform underlegen monoteismen.

Monoteismen kritiseres også av andre grunner og fra annet hold. Det pekes på at forfølgelser på religiøst grunnlag oppsto med monoteismen. De første slike fant sted allerede under Akhenaten. Feminister viser til at forestillingen om en eneste «mannlig» gud som styrer og bestemmer alt i verden, ikke har vært gunstig for kvinnens stilling opp gjennom tidene. Alternativet til monoteisme er i dag likevel vanligvis agnostisisme eller ateisme, ikke å anta eller gjenopplive polyteistiske religioner.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Hoffmeyer, James K.: Akhenaten & the Origins of Monotheism. Oxford University Press 2015, ISBN– 9780199792085.
  • Keel, Othmar (red. Brent A. Straw): Jerusalem and the One God. A Religious History. Fortress Press, Minneapolis, Minnesota 2017, ISBN 9781451478181.
  • Shanks, Hershel & Meinhardt, Jack (red.) : Aspects of Monoteism. How God is One. Biblical Archaeological Society, Washington D.C., ISBN 1-880317-19-2.

Kommentarer (9)

skrev Atle Haugen

De siste to setningene her er uakseptable i et leksikon som vil være nøytralt. Det er en personlig verdivurdering som ikke burde få stå der. Jeg sendte inn endringsforslag, men ble prompte avvist av artikkelforfatteren. Jeg mener dette må vurderes av redaksjonen og ikke bare avvises av forfatteren som visstnok er kjent for sine buddhistsympatier i følge debatt om avsnittet som går på Facebook..

skrev Atle Haugen

Endringen fra "intoleranse" til "selvforståelse" er et skritt på veien, men setningen er fremdeles en personlig ytring.

skrev Frode Granerud

Også etter oppdateringen holder denne artikkelen et for lavt nivå. Fremdeles er det tydelig at artikkelforfatteren bruker artikkelen til å fremme sitt personlige syn på monoteisme og polyteisme, og han har fremdeles behov for å kalle monoteismen intolerant. En leksikonartikkel skal inneholde fakta, ikke forfatterens subjekte meninger om saken han omtaler. Artikkelforfatterens behov for å dele ut karakter i orden og oppførsel må ivaretas andre steder.

skrev Mari Paus

Takk for kommentarer! Forfattere og fagansvarlige i Store norske leksikon skal alltid skrive uten et implisitt verdisyn. Trosoppfatninger skal alltid presenteres med en beskrivelse av hvilken religiøs gruppe eller bevegelse de er knyttet til. Ideen om at monoteistiske religioner er den høyeste religionsformen er en trosoppfatning. Artiklene i Store norske leksikon skal også skrives med et nøytralt språk, og vi er enige i at den opprinnelige formuleringen om monoteistisk og polyteistisk religion ikke var nøytral nok. Fagansvarlig har nå nyanserte språket i dette avsnittet. Hans utgangspunkt er vitenskapelig og ikke et uttrykk for et religiøst syn. Det står mer om hvordan vi skriver om religion i Store norske leksikon her: https://meta.snl.no/Skriv_balansert Vi er glad for alle kommentarer og endringsforslag som kommer inn, fortsett gjerne med det! Vennlig hilsen Mari i redaksjonen

skrev Frode Granerud

Takk for svar, og for invitasjon til å fortsette med å gi tilbakemeldinger. Siden du inviterer til det, benytter jeg anledningen til å bestride at artikkelen i sin nåværende form er tilstrekkelig nøytral. 1. "Andre forskere stilte seg kritiske til dette, og det rådende synet i dag er at selv om mange gamle kulturer har kjent forestillingen om en himmelsk høygud, er den egentlige monoteismen, der eksistensen av andre guder uttrykkelig benektes, et resultat av en intolerant reaksjon mot polyteismen, og således et relativt nytt fenomen i religionshistorien (jf. Zarathustra og de israelittiske profeter). " Denne setningen hadde vært ok hvis det ikke hadde vært for ordet "intolerant". Dette ordet gjør en relativt nøktern gjengivelse av et bestemt synspunkt om til en implisitt verdidom mot monoteismen. 2. "Monoteistiske religioner er ofte opptatt av at deres monoteisme er den høyeste religionsform, men dette er bare uttrykk for monoteismens selvforståelse." Altså underforstått: Monoteistiske religioner hevder ofte å være best, men det er de ikke. Første del av setningen er grei nok, andre del av setningen tar tydelig stilling mot monoteistiske religioners krav om å være den høyeste religionsform. Dette er en verdidom som ikke knyttes til noen bestemt bevegelse eller gruppe, så det må være artikkelforfatterens eget syn som kommer til uttrykk her. 3. "Polyteisme kan hevdes å i større grad representere tilværelselsens [sic!] mangfold, og kan slik ikke uten videre regnes som en religionsform underlegen monoteismen." Kan hevdes? Kan ikke uten videre regnes som? Hvem er det som hevder og regner som her? Dette utsagnet knyttes heller ikke til noen bestemt bevegelse eller gruppe, og må forstås som forfatterens eget syn. Han må gjerne mene at polyteisme i større grad representerer tilværelsens mangfold, men hans syn på saken har ikke noe å gjøre i en leksikonartikkel. Jeg synes å spore en sterk fascinasjon for polyteisme hos artikkelforfatteren. Det er selvsagt helt legitimt at han har det, men da er utfordringen å ikke la det prege en artikkel som skal være objektiv og nøytral. Jeg håper innvendingene fra meg kan være til hjelp i å oppnå dette.

skrev Leif Egil Reve

Det ble mye bedre med de nye formuleringene, med tanke på verdiladning, selv om jeg også støtter Frodes kommentar her. Men det jeg ser på som det største problemet med denne artikkelen, er hvordan den synes å gjøre en grov kategorifeil. Den synes å beskrive henoteisme, snarere enn monoteisme, noe som særlig understrekes i første avsnitt. Det eneste jeg kan se som peker mot en reell forståelse av begrepet monoteisme i denne artikkelen, er at det også snakkes om Brahman, som er en relevant utfordrer til monoteisme, men det ser ut til å (forhåpentligvis) være en stavefeil også, fordi Brahman representerer ikke monoteisme, men monisme. Monisme er i samme kategori som monoteisme, som to grunnleggende forskjellige virkelighetsforståelser. Begge disse passer prinsippielt sett sammen med polyteisme, som for eksempel vist ved noen deler av hinduismen som både tror på monisme óg på polyteisme. Dersom man velger én enkelt gud å tilbe i hinduismen, vil det være henoteisme, som er et alternativ innenfor polyteisme. Det er altså snakk om en kategoriforskjell på gud og Gud her. Der gud referer til et vesen som eksisterer innenfor tid og rom, imens Gud eksisterer utenfor tid og rom. Kort oppsummert: Monoteisme konkurrerer ikke med polyteisme, og er på ingen måte en form for polyteisme eller konkurrent til polyteisme. Dersom man hadde trodd Gud var en mann i en sky, eller på en annen planet for den saks skyld, slik som for eksempel mormonerne tror, så er polyteisme relevant. Men da må man allikevel forholde seg til monoteisme, monisme, panteisme, panenteisme, ateisme eller lignende virkelighetsforståelser. Dette er altså ikke en skilnad man gjør innad i livssynene fordi man mener den ene er bedre enn den andre, eller noe slikt, det er en reell kategoriforskjell. Det blir som å sammenligne frukt og epler. Dette er en objektiv og nøytral forskjell som er nødt til å komme fram, spesielt dersom man skal trekke inn polyteisme i artikkelen om monoteisme, selv om de nevnte kategoriene er mer relevante.

skrev Mari Paus

Takk for fyldige kommentarer! Vår fagansvarlige skriver fra et religionsvitenskapelig perspektiv, og ikke med utgangspunkt i noe trossamfunn. Han jobber nå med å formulere et nytt avsnitt til denne artikkelen. Vi sletter det siste avsnittet i påvente av en ny tekst med mer nøytralt språk. Vennlig hilsen Mari i redaksjonen

skrev Jan Otto Reberg

Påstanden om at jødedom og kristendom er monoteistiske, forklares med at "Alle de tre religionene understreker at det kun finnes én Gud". Det stemmer vel bare delvis. Bibelen nevner mengder av guder, som Amun, Anat, Adrammelek, Anammelek, Baal-Berit og så videre. Første bud for kristne er at de ikke skal ha noen av de andre gudene. Man møter polyteisme allerede i første kapittel i bibelen: "26 Gud sa: «La OSS lage mennesker i VÅRT bilde, så de ligner OSS!". Salme 81 vers 1 sier "Gud står fram i guders forsamling, midt mellom guder holder han dom", altså finnes det flere guder.

Jødedom og kristendom kan derfor heller sees på som henoteistiske: En utvalgt gud står over de andre, men eksistensen av de andre gudene benektes ikke.

Et spesialtilfelle er Djevelen: Han passer perfekt inn i definisjonen av en "gud" ifølge Store Norske Leksikon: "et overmenneskelig vesen som oppfattes som en person eller tilsvarende en person". Så selv om man skulle utelate alle de diverse alternative gudene i gamletestamentet, så står man fortsatt igjen med den onde guden i nytestamentet, i tillegg til de tre gudene som i år 381 gjennom en avstemming ble sveiset sammen til en: "Faderen, sønnen og den hellige ånd".

Mange kristne er kanskje monoteistiske, men bibelen er definitivt IKKE utelukkende monoteistisk. Påstanden om at "Alle de tre religionene understreker at det kun finnes én Gud" bør presiseres, eller i det minste problematiseres.

svarte Margrethe Løøv

Hei! Takk for innspill. Jeg endrer formuleringen "eneste Gud" i første linje til "én sann Gud". Det uttrykker bedre at dette er en normativ trosposisjon.

Ellers ligger det naturlig nok noen forenklinger i formuleringene her. Når vi skriver at jødedommen, kristendommen og islam lærer at det kun finnes én gud, er det i den forstand at man ser for seg at det finnes én sann gud som er overordnet andre åndsvesener, for eksempel engler, djinner og menneskesjeler. Satan ses i kristendommen på som en fallen engel. Alle religionene er eksplisitte på at det finnes "avguder" i betydningen menneskeskapte vrangforestillinger om andre guder enn den sanne gud. Islam har for eksempel kritisert kristendommens treenighetslære langs disse linjer. Jeg mener det er rimelig å omtale jødedommen, islam og kristendommen som monoteistiske religioner.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Religionsvitenskap

Margrethe Løøv
Førsteamanuensis i religionsvitenskap, NLA Høgskolen