shtetl

Allerede under korstogene på 1100- og 1200-tallet hadde jøder flyttet østover i Europa. På 1200-tallet ble det inngått avtaler om hvordan jødene i Polen skulle organisere seg og hvilke yrker de kunne inneha. Vandringen østover økte utover på 1300-tallet. De første innvandrerne slo seg ned i byene, men etter hvert bodde det jøder også i andre områder.

På midten av 1600-tallet var spenningene mellom kosakker, den ukrainske befolkningen og de polske herskerne på bristepunktet. Under ledelse av kosakken Bogdan Khmelnitskij ble Ukraina igjen en egen stat. For jødene ble denne oppstanden en katastrofe. De ble ansett som de polske herskernes representanter og ofte mislikt av de lokale bøndene. Store pogromer fulgte, der mange hundre landsbyer ble ødelagt og mange titusener jøder drept.

Som et resultat av tapet av både makt og landområder ønsket polske adelsmenn nå å opprette private markedsbyer rundt om i landet. I siste halvdel av 1600-tallet ble det grunnlagt et stort antall nye småbyer (shtetl) med jødisk majoritet i hele Polen.

På 1700-tallet antar man at det levde rundt 750 000 jøder i Polen og Litauen, hvorav halvparten levde i en form for småby eid av adelsmenn. På slutten av 1700-tallet ble det som tidligere hadde vært den selvstendige staten Polen delt mellom Russland, Preussen og Østerrike. Galicjia (Galizia) tilfalt Østerrike, og keiserinne Maria Theresia begrenset jødenes selvstyre. De som nå var underlagt russisk styre, ble tvunget til å bo innenfor et smalt og avgrenset område som strakte seg fra Østersjøen i nord til Svartehavet i syd, fra Łódź i vest til Smolensk og Kiev i øst. Det ble gjort mange forsøk på å integrere jødene i storsamfunnet. Fra midten av 1800-tallet dukket også det vi forstår som moderne antisemittisme opp. Jødene ble nå beskyldt for alt fra å stå bak nasjonalistiske bevegelser og sosialistiske ideologier, til å søke å undergrave det russiske samfunnet.

Stadig flere jøder flyttet etter hvert til de større byene, som Odessa, Wien og Warszawa. Mange valgte også å utvandre til USA, ikke minst som et resultat av nye store pogromer mot jødene i Ukraina i begynnelsen av 1900-tallet. Før og etter første verdenskrig fikk nye sekulære ideer innpass i den jødiske shtetl, og mange valgte andre livsformer. Ved inngangen til andre verdenskrig antar man likevel at rundt 40 prosent av Øst-Europas jøder fremdeles levde i en shtetl.

Småbyen tjente som senter for omliggende mindre landsbyer og sparte bøndene for den lange reisen til nærmeste by. Småbyene og landsbyene inngikk i et økonomisk system som også omfattet litt større byer. Men selv om jødene kunne utgjøre majoriteten av småbyenes befolkning, og kunne styre sine indre anliggender mer eller mindre som de ønsket, førte ikke dette til at de hadde tilsvarende betydning på generell lovgivning eller administrasjon.

En shtetl måtte ha en synagoge, en religionsskole, et rituelt bad (mikve), en religiøs domstol (bet din) og en egen gravplass, men også frivillige institusjoner som tok seg av alt fra begravelser til forsørgelse av enker og foreldreløse barn. Det var stor sosial kontroll, og god oversikt over den enkeltes livsform og overholdelse av jødisk lov og tradisjon.

Innbyggerne i en shtetl kunne deles inn i ulike økonomiske og sosiale klasser. Noen jøder var velhavende og ledet større bedrifter eller representerte myndighetene, mange ernærte seg som handelsmenn og håndverkere, og andre var fattige og uten særlig inntekt. Småbyens markedsplass var stedet der alle møttes.

Det utviklet seg en rik jødisk kultur i disse småbyene. Talespråket var det askenasiske jødiske språket jiddisk, en blanding av en gammel form for middelhøytysk, hebraisk og slaviske språk. Hebraisk ble brukt i synagogen og i studieøyemed. Bønn og Tora-studier var en viktig del av dagliglivet, og det ble lagt stor vekt på religiøs undervisning. Guttene ble undervist i små skolestuer, heder, der de lærte Tora og etter hvert som de ble større, også Talmud. Undervisningen ble finansiert av menigheten. I motsetning til blant annet sefardiske jøder, skulle ikke guttene stifte bekjentskap med allmenn filosofi eller vitenskap. Det oppsto derimot store og berømte jødiske religiøse læresteder flere steder i Øst-Europa, der studenter fra hele denne delen av verden møttes og tilbrakte mange år med Talmud-studier. På 1700-tallet skjedde det en slags vekkelse blant jøder, og det vokste frem en ny og mer karismatisk form for jødedom, kalt hasidisme. Denne spredte seg raskt til alle småbyene i Øst-Europa.

Jenters undervisning var ikke så godt organisert, men det antas at svært mange jenter også lærte å lese og skrive. Fordi kvinner oftest ikke lærte hebraisk, ble det skrevet både egne bønner og fortellinger på jiddisk, beregnet spesielt på jenter og kvinner.

• jødisk litteratur
• hasidisme
• jødedom