psykoanalyse

Den psykoanalytiske behandlingsmåten utviklet seg etter hvert som Freud og hans kollega Josef Breuer erfarte at hypnose ikke førte fram. I hypnosen ble pasienten bedt om å konsentrere seg om bestemte hendelser eller følelser som man mente var avgjørende for lidelsen. Den frie assosiasjon i psykoanalysen var nærmest en motsatt tilnærming. En annen viktig forskjell var at hypnotisøren fikk stor makt: det var han eller hun som visste hvilke glemte opplevelser som lå til grunn for problemene som det gjaldt å huske. I en psykoanalytisk behandling holder analytiker seg mer i bakgrunnen. Det som da skjer er at pasienten etter hvert blir opptatt av analytikeren og tillegger analytikeren ulike følelser eller oppfatninger. Først tenkte Freud at dette forstyrret behandlingen, men etter hvert kom han til at behandlingen kunne dra nytte av det gjennom såkalt overføring.

Hvis man går i psykoanalyse, tar man med seg ulike følelser og holdninger man har hatt til foreldre og fører dem over på analytikeren. Det dreier seg ofte om følelser man har med seg fra barndommen. Noe fra fortiden blir på denne måten levende i behandlingsrommet. En analytiker kan for eksempel oppleves som en bestemmende far. For analytikeren gjelder det da ikke å dra nytte av den posisjonen pasienten setter en i, til å gi råd eller formaninger om hva en bør gjøre. Her skiller også analytikeren seg fra en hypnotisør, som nettopp vil dra nytte av den posisjon hen settes i.

Den psykoanalytiske behandlingen endret seg i tråd med at man gjorde nye erfaringer. Tidlig la den vekt på at behandlingen skulle føre til en følelsesmessig utladning idet man husket viktige hendelser som hadde hatt en traumatisk virkning. Det kunne kjennes ut som en renselse, en slags katarsis. Etter hvert så man at virkningen av slike utladninger ikke hadde så lang varighet, og problemene kom tilbake. Man innså dermed betydningen av innsikt. Man fikk innsikt, ikke bare i problemenes årsak, men at man på denne måten også kunne få en større forståelse av ulike sider ved seg selv.

Her støtte man på flere utfordringer. Pasienten kunne yte motstand ikke bare i forhold til det å skulle få bedre innsikt i smertefulle hendelser i ens liv, men også til at ukjente sider ved ens person kom opp i dagen under behandlingen. Det å analysere denne motstanden og se hvordan de kan utgjøre en del av pasientens problem ble en viktig del av behandlingen. En annen utfordring når man ble klar over betydningen av innsikt, var hvordan man kunne hindre at denne innsikten bare ble av teoretisk art. Her kommer det å arbeide i og med overføringen inn. Når ulike følelser kan gjennomleves i overføringen, blir innsikten mer genuin. Freud snakket om at det skjer en gjennomarbeiding (Durcharbeitung). Gjennomarbeiding ble etter hvert et nøkkelord. Slik ble både motstand og gjennomarbeiding viktige deler av den psykoanalytiske behandlingen.

En av de første pasientene, Anna O., kalte psykoanalysen «a talking cure», og den betegnelsen har blitt hengende ved psykoanalysen. En grunntanke er at den som går i analyse snakker mens en annen lytter, og at noe da kan inntreffe. For eksempel kan man si noe annet enn det man tenkte å si, en forsnakkelse, den velkjente freudian slip. Eller uventede følelser kan dukke opp mens man snakker om noe tilsynelatende ganske dagligdags. Det er da som om noe annet melder seg inn. Vi er ikke herre i eget hus, hevdet Freud, og mente at dette var en av psykoanalysens oppdagelser. Han mente at denne oppdagelsen føyet seg inn i rekken av oppdagelser som hadde frarøvet mennesket følelsen av å være en egenmektig skapning. Det skjedde først med Galileo Galilei, som fratok mennesket illusjonen av å være et midtpunkt i universet, og så kom Charles Darwin, som viste at mennesket bare var én art blant flere. Psykoanalysen fulgte til slutt. Oppdagelsen av det ubevisste innebar enda en narsissistisk krenkelse, hevdet Freud.

Freud identifiserte ulike mekanismer som spiller med i en fortrengning. Noen ganger kan en forestilling man går rundt med ta litt vel stor plass. Dette kan forstås som en ettervirkning av fortrengning. Det begynner med at man fortrenger en pinlig tanke. Selve innholdet i denne tanken forsvinner da ned i det ubevisste, men det som blir igjen er affekten som var knyttet til denne pinlige tanken. Den fulgte ikke med ned i det ubevisste, men knytter seg isteden til en ny tanke eller forestilling som først kan virke langt mindre betydningsfull enn den pinlige tanken. Likevel kan denne nye tanken ta mye plass, ja, så stor at den kan bli plagsom. Dette kan man se i ulike tvangsnevrotiske lidelser. Det som da har skjedd kalte Freud en forskyvning. Av og til finner ikke affekten en ny forestilling å knytte seg til, og den kan da gi seg til kjenne i frittflytende angst. En tredje mulighet er at affekten forskyves til kroppen, og kan gi opphav til ulike kroppslige symptomer.

Slik er det riktigere å si at fortrengning skjuler noe problematisk i oss enn at den fjerner det helt. Og Freud var nettopp opptatt av hvordan det ubevisste vender tilbake. I drømmer kunne det lettere komme tilbake, men alltid litt forkledd slik at de ikke vekker oss fra søvnen vår. I ulike symptomer og tvangshandlinger så Freud måter å verge seg mot det ubevisste. En tvangsnevrotiker Freud behandlet var redd for at han skulle komme til å ønske til lykke, når han egentlig skulle kondolere, eller at et «ikke» skulle snike seg inn, idet han skulle si en bønn. Han ble også opptatt av å holde navnet til sin kjære hellig, så hver gang han tenkte på henne, føyet han til et «amen». Men så snek det seg inn en «s» foran amen og det ble til «samen» (tysk for 'sæd'), noe han absolutt ikke ville skulle blande seg med navnet hennes. Men så var det kanskje likevel også et ønske i ham om det.

Freuds overraskende synspunkt her, var at de måtene man verger seg mot det ubevisste på, kan vise seg å være kontaminert av det. Til støtte for en slik dristig slutning, påkaller Freud en romersk dikter, Horats. Gjennom disse eksemplene ser man også hvordan Freud kom til å minske avstanden mellom det høye og det lave i oss, altså mellom fromhet og åndelige sysler på den ene siden og driftslivet på den andre. Freud har derfor blitt kritisert for å være reduksjonistisk og for det man kaller panseksuell. Han og hans etterfølgere så seksualitet i alt.

Det var ikke den voksnes seksualitet Freud først og fremst var opptatt av, men den infantile seksualitet. Dette er en forståelse som kan være like omstridt i dag som da den ble lansert. Denne forståelsen er mest kjent i form av de ulike stadiene, det orale, det anale og det falliske stadiet som barnet passerer gjennom. Barnet blir opptatt av ulike kroppsåpninger og funksjoner, som åpner for ulike måter å forholde seg til omverdenen på. Det som synes viktig i dag er å se hva som kjennetegner den infantile seksualitet til forskjell fra den voksnes. En av Freud mest begavede elever, Sándor Ferenczi, knyttet den infantile seksualitet til ømhet og den voksnes seksualitet til sanselighet. Det kunne lett skje en forvirring mellom de to.

Et annet viktig punkt er at når Freud ble opptatt av infantil seksualitet, så var det ikke fordi han hadde en spesiell interesse for barn. Han var opptatt av hvordan erfaringer fra barndommen lever videre i oss. Og det er særlig i ulike symptomer og spesielle handlinger han kunne se spor av infantil seksualitet. Ofte var symptomene laget som et kompromiss mellom en infantil impuls og en voksen tanke. Slik er ikke symptomer så forskjellig fra drømme-symboler. De ulike symptomene kunne derfor være kilde til både lyst og lidelse.

Leser man Freuds sykehistorier, kan symptomene også ofte arte seg som små kunstverk. En ung kvinne begynte plutselig å trekke på en fot, hun haltet, det viste seg at hun hadde gjort et feiltrinn. Hun hadde innlatt seg med en mann, noe hun ikke lenger ville være ved. Hun hadde altså i egne øyne gjort et feiltrinn, og som konsekvens begynte hun å halte. En annen kvinne hadde veldige ansiktssmerter, en facial nevralgi. Under samtalene med Freud kom det fram at hennes mann hadde kommet med en bemerkning som hun hadde opplevd som et slag i ansiktet.

Disse eksemplene forteller oss noe om hvordan det ubevisste opererer. At det også kan være underfundig og kreativt vet alle som har forsnakket seg. Disse eksemplene sier også noe om hvordan man i den psykoanalytiske behandling forholder seg til symptomer. Til forskjell fra mange terapier i dag, som raskt prøver å fjerne symptomer, søker en analytiker først å forstå symptomene. Symptomer hos en pasient kan være forsøk på å løse en vanskelig konflikt, og man skal derfor være varsom med å fjerne dem sånn uten videre.

I tillegg til det ubevisste og den infantile seksualitet som viktige elementer, må driftene også tas med som et tredje element i den psykoanalytiske teoribygging. Freud reviderte driftsteorien flere ganger, men det var alltid to drifter som sto opp mot hverandre der i hvert fall den ene var seksualdriften. I den siste versjonen var det Eros som sto mot dødsdrift. Hva som var status til disse to begrepene eller hvordan de bidrar til å forstå menneskelige konflikter, har vært diskutert. Noen ganger kan man få inntrykk av at de bare er som en fjern horisont eller bakgrunn. Ved en anledning omtalte Freud driftsteorien som en mytologi og driftene som mytiske vesener, men han kunne likevel ikke unnvære dem. Andre ganger tenker han mer vitenskapelig om dem. I begge tilfeller er det som om driftene har å gjøre med hvordan vi som mennesker er drevet av noe i oss og som gjør at det å slå seg til ro kan bli en utfordring og noe vi er dømt til å arbeide med.

Sigmund Freud hadde som mål å skrive en artikkel om sublimering, men han lyktes ikke, kanskje også fordi det er et vanskelig og nesten gåtefullt fenomen. Det handler om hvordan det kan skje en forvandling av driftene. Fortsatt kan driftene gi kraft og intensitet, kanskje også farge, til et arbeid, det være seg et håndverk eller en vitenskapelig artikkel, og samtidig er de avkoblet fra de seksuelle objekter som de opprinnelig sto i forbindelse med. Kanskje dette begrepet om sublimering har vel så mye å si når noe går galt, når man ikke klarer å utføre det håndverket man hadde et slikt anlegg for, eller når det plutselig stopper opp i skrivingen av den artikkelen.

To betydningsfulle retninger innenfor moderne psykoanalyse springer ut av denne uenigheten: selvpsykologien og objektrelasjonsteorien.

Selvpsykologien, gjerne forbundet med Heinz Kohut, vokste fram på 1970-tallet i USA. Et begrep om selvet var mer nyttig klinisk enn drift, særlig når man arbeidet med pasienter med skader fra de første leveårene.

Den andre retningen, objektrelasjonsteorien, har vært en dominerende retning i England. Også her hadde man som sentralt fokus hvordan man kan behandle pasienter med tidlige skader. Ronald Fairbairn (1889–1964) og Donald Woods Winnicott er å regne som sentrale navn i denne retningen. Melanie Klein må også nevnes, selv om hun ikke fant det nødvendig å ta avstand fra Freuds teori om driften.

Norsk Psykoanalytisk Institutt organiserer utdannelse av psykoanalytikere i Norge. Ved siden av selv å gå i analyse, følger man kurs over fire år. Etter hvert leder man selv to behandlinger med ukentlig veiledning over flere år. I Norge har objektrelasjonsteorien hatt stor betydning, og har medført at man her også har en spesiell utdannelse for barneanalytikere.