Speilbilde i januar

Dagen gryr

med duft av snødekte jorder

månelys og iskald nødvendighet

Jeg kryper sammen mot lampelyset

hjernen går på tomgang

utmattede øye 

tørre nedadgående lepper

møter meg i speilet

Er det slik jeg er

denne trette smuldrende kroppen

eksistensens lemlestelse

sjela er naken i blikket

I resignert avsmak

strekker jeg hånden ut

og skrur på krana

- Janna

Om tid og sånn...

Jeg skrev her om dagen at jeg synes dagene kommer så fort for tiden. Og jeg begynte å fundere over fenomenet. Det er et allment akseptert ordtak som sier noe slikt som dette: «Jo eldre du blir, jo raskere synes tiden å gå." Men hvorfor har aldring denne effekten? Tross alt, det er det parallelle ordtaket til: "Tiden flyr når du har det gøy." Men ettersom jeg blir eldre, synes tiden å fly om jeg har det gøy eller ikke. Min 82 gamle far sier: "Dagene er lange, men årene er korte." Hvorfor er det slik?

Det er egentlig ganske enkelt, tror jeg. Det har noe å gjøre med forventning og tilbakeblikk. For uansett hvordan vi lever vårt liv; vi har alle forventninger til ting/hendelser som er viktige for oss. Etter at disse har skjedd, ser vi tilbake på dem. For eksempel ser de fleste skolebarn frem til den lange sommerferien, som alltid synes å være en evighet unna. Når den endelig kommer, er den over nesten før de når å blinke, og de er tilbake på skolen igjen ( hører jeg ofte dem si...).

Overgangen fra grunnskole til videregående skole er en annen viktig hendelse for ungdom, og den skaper stor forventning, spesielt hvis overgangen blir sett på som et viktig steg fra barn til voksen.

Og slik fortsetter det. Når vi venter - og lengter, synes hver nye betydelige begivenhet å være ulidelig langt unna. Men når det har hendt, ser vi ofte tilbake med følelsen: Skjedde det virkelig for så lenge siden...?

Vår første kjærlighet, vår første kjærlighetssorg, lappen, drømmejobben, ekteskap, barn... Som ung fremsto alle disse milepælene håpløst langt frem i tid. Men når oppnådd, trekker de seg raskt tilbake til fortiden.

Jo eldre vi blir, jo flere milepæler må vi se tilbake på. Hvis klokka noen ganger synes å ha stoppet, fortsetter kalenderen likevel å snu sidene i et stadig større tempo.

Jeg er nå 55 år. Jeg føler meg ikke gammel, men faktum er at mange av disse hendelsene, milepælene i mitt liv, er historie. Så hva gjør man med det? I utgangspunktet ingenting; vi må bare akseptere det. Dette er imidlertid ikke nødvendigvis negativt.

En historie fortalt om den bibelske kong Salomo renner meg i denne forbindelse i hu: En gang kalte han sine vismenn sammen og ga dem en utfordring. "Finn meg en kur for nedstemthet." De filosoferte i lang tid, før de ga ham følgende råd: "Deres Høyhet, lag deg en ring og gravér så disse ordene i den: "Dette vil gå over". Han fikk laget en ring og hadde den på seg hele tiden. Hver gang han følte seg trist eller nedstemt, så han på inskripsjonen, og humøret hans ble stort sett løftet.

"Dette vil gå over." Faktisk skal det det. Positivt eller negativt, ingenting i livet varer evig, selv om det noen ganger føles slik. Dette kan vi være sikre på. Fordi livet selv ikke varer evig. Vi er alle født til å dø. Hva som skjer etter det, er gjenstand for betydelig uenighet. Men uansett hva det er, er vi sikker på at det kommer til å skje. Siden jeg nå er i mitt sjette tiår, vil det uunngåelige trolig skje en gang i løpet av de neste 25-35 årene, og helt sikkert i løpet av de neste 50 årene. Dette virker som en veldig lang tid. Men ettersom tiden har en tendens til å akselerere, så når det skjer, vil mest sannsynlig min reaksjon være: "Hva, allerede!"

Vel, vel, slik går nu dagene mine.
Ha en fin ettermidag og kveld.

Vennlig hilsen
Janna

I like life a lot...

"As the years go on, you see changes in yourself, but you’ve got to face that - everyone goes through it… Either you have to face up to it and tell yourself you’re not going to be eighteen all your life, or be prepared for a terrible shock when you see the wrinkles and white hair. Getting older doesn’t frighten me, but I wish I didn’t have to because I like life a lot."
Audrey Hepburn

Jeg er helt enig med Audrey Hepburn. Det handler om å akseptere ting som de er. Men hvem av oss ønsket ikke da vi var veldig unge at vi var eldre, men nå, når vi er blitt "eldre", ønker vi nok innimellom at vi var yngre.

Jeg har de siste årene tidvis kjempet med å akseptere mitt aldrende jeg, spesielt min aldrende kropp. Kiloer sniker seg lettere på, og når jeg innimellom får småpanikk fordi favorittjeansen strammer, og legger inn noen halvhjertede slankedager, mister jeg ikke vekt så lett som jeg pleide da jeg var yngre. Sporene av over 50 år med solbrente somre er tydelige på min tynne, hvite hud, og ingen ser lenger at jeg er rødhåret...

Men jeg har innsett at dette er en kamp jeg er dømt til å tape - hvis jeg fokuserer på det negative. Og jeg har insett at jeg faktisk er blitt den kvinnen jeg ønsket å være da jeg var i 20-årene. Jeg har innsett at mitt gråe hår - som visstnok er så moteriktig for tiden - er kommet for å bli, og at det virkelig ikke er noe poeng å kjempe mot kroppslig aldring.

Så heretter skal jeg fråtse i de positive tingene som det å bli eldre innebærer, i stedet for å fokuserer på endringene i kroppen min. Så her er tre ting jeg liker ved det å bli eldre:

1. Erfaring
Jeg er ubeskrivelig takknemlig for de rike historiene bak de erfaringene jeg har å støtte meg til - erfaring som bare kan erverves over tid. Det tok år for meg; jeg prøvde forskjellige jobber, ulike relasjoner, ulike dietter og det å bo i forskjellige land. Det var prøving og feiling... Jeg har lært så mye fra alle disse opplevelsene, men mest av alt har jeg lært at jeg fortsatt lærer. Jeg vil aldri være i stand til å gjøre alt, ha alt, eller være alt. Og det er helt greit. Jeg har mer enn nok å være takknemlig for.

2. Innstillinger
En annen fordel i den aldrende prosessen er at jeg har klart å finne ut hva jeg liker og ikke liker. Dette kan virke enkelt, men det å virkelig oppdage mine sanne preferanser har kostet meg mye.

Da jeg var yngre, følte jeg alltid et press på meg for å være utadvendt, pratsom og supersosial. Men med stigende alder har jeg kunnet tillate meg selv å gjøre hva som føles best for meg, og jeg har oppdaget at jeg er mye mer introvert enn jeg i så mange år prøvde å være. Jeg trenger alenetid for å lade batteriene mine, og roligtid hver dag for å føle meg sentrert. Jeg har funnet ut hvilke matvarer som fungerer best for kroppen min, jeg har funnet meg selv i et yrke jeg liker fantastisk godt, og sted å bo hvor jeg er trives - og alle er preferanser som støtter min helse og trivsel, men som det tok tid og erfaringer på godt og vondt å finne.

3. Selvtillit
Dette er uten tvil det beste ved aldring. Fordi, la oss innse det, mangel på selvtillit føles ille! Nå som jeg er eldre og har mer erfaring i min mentale ryggsekk, føler jeg meg trygg i mange situasjoner der jeg bare faket før.

Jeg er sikker på mine evner på jobb, i kraft av å være mor, og i soliditeten og inderligheten i mitt ekteskap. Jeg er overbevist om at jeg kan håndtere en krise, og jeg er overbevist om at det kan kroppen min også. Kroppen min har født barn, gjennomgått operasjoner og overlevd sykdommer. Jeg vet den vil ta meg uansett hvor livet fører meg, og jeg verdsetter den høyt for det.

Sammenlignet med noen er jeg eldre, og i forhold til andre er jeg yngre. Men sammenlignet med ingen, er jeg perfekt akkurat som jeg er, og jeg har bestemt meg for å bli bare bedre med alderen!

Ha det godt!
Med vennlig hilsen
Janna

Tanker ved 55

Det meste blir bedre ettersom vi blir eldre...

Jeg er blitt 55 år, og jeg synes det er veldig greit! Jeg nyter livet i større monn enn noen gang før. Jeg har for eksempel ikke lenger noe behov for å være bare seriøs - noe som kan føre til mye moro, gjerne i uventede øyeblikk. Selv mine særegenheter kan være ganske underholdende - bare spør dem som kjenner meg; de har det mye artig på min bekostning... Når jeg møter en utfordring, klarer jeg oftere nå enn da jeg var yngre å se det latterlige i situasjonen. Jeg har hatt nok nedturer for en kvinnealder. Jeg er villig til å ha det bra!

Jeg har større perspektiv og enda litt mer visdom. Jeg har større indre stabilitet. Jeg lar meg gjerne veilede av gode minner, jeg er bevisst mine grenser, og hovedsakelig fokuserer jeg på det jeg kan gjøre - i stedet for det jeg ikke kan gjøre. Langt om lenge - på tide - har jeg akseptert hvem jeg er. Jeg liker meg selv mer enn jeg forventet som ung. Jeg er blitt flinkere til å stole på min egen smak og preferanser. Jeg setter pris på friheten til å hengi meg til mine interesser, både nye og gamle. Mitt hjerte er takknemlig, og lar meg omfavne gleden der jeg finner den.

Jeg setter større pris på folk. Venner, bekjente, og selv fremmede oppdager jeg kan ha uventede kvaliteter, og jeg vet at folk flest er gode nok som de er. Jeg har ikke behov for å endre noen. Jeg innser at det ikke ville gjøre mye godt å prøve, uansett. 

Jeg setter pris på dem som har vært snille mot meg. Jeg har mottatt en god del hengivenhet opp gjennom årene, og slike gaver varer ved. Jeg har vennskap og kjærlighet, nok for resten av livet, ​​selv fra folk som ikke er rundt meg lenger. Jeg er takknemlig for å ha hatt godt selskap på reisen. 

Jeg aksepterer mine feil. Jeg trenger ikke å være perfekt. Jeg setter pris på mangfoldet av personligheter rundt meg, og jeg kan selv være fleksibel eller sta, uvitende eller dyp, snill eller slem; det avhenger av øyeblikket. 

Men et liv med ingenting å være lei seg for ville være ganske begivenhetsløst - meningsløst - kanskje. Så derfor er jeg til og med begynt å sette pris på tidligere "katastrofer". Gammel motgang og nedturer har blitt viktige deler av en fin historie. Det hender at jeg føler en nesten bisarr glede over å ha gjennomlevd de tunge delene av mitt liv. 

Jeg er hjemme i verden. Jeg nyter mine omgivelser. Å møte blikket til mine små barnebarn kan føre meg ut i henrykkelse. Duften av en blomst eller er berøringen av en svak bris virker mer sensuelt betagende enn før, og noen ganger, når jeg tar et blikk rundt i vårt hjem, kan jeg ikke annet enn å nyte hvordan våre eiendeler reflekterer våre personligheter. Kanskje, etter å ha hatt vår del av vanskeligheter, setter vi bare rett og slett mer pris på... alt.

Jeg har mindre å bevise. Underveis i livet sammenligner vi oss med andre, men nå er jeg kommet så langt at dette ikke lenger er en issue, og det er en lettelse! Selvtilliten er ikke alltid den beste, men jeg prøver å fokusere på mine beste personlige egenskaper, og ved å favorisere nåværende interesser, finner jeg noe å glede meg over hver eneste dag. Jeg føler meg ikke så drevet til å gjøre noe av betydning lenger, og stort sett gjør jeg ting for min egen skyld, ikke for å se bra ut i andres øyne, eller for å imponere noen. 

Men jeg har fremdeles sterke prioriteringer. Jeg er blitt flinkere til å ta hensyn til mine dypere lengsler. Jeg aksepterer mine stemninger, og vet at livet er rikt på nyanser av følelser. Jeg liker å være lykkelig, men vet også av erfaring at det å tillate meg litt grettenhet må til, også. Jeg kan som oftest la tristheten komme - og gå når den vil - uten å gjøre noe vesen av det. Livet har sine oppturer og nedturer. Ingen vits å bli frustrert når det ikke vil hjelpe. Jeg har akseptert mine følelser, og en naturlig oppdrift gjenoppretter vanligvis ro og orden fort nok. 

Jeg tar meg tid til å reflektere, jeg tenker mer over livet enn tidligere. Mysteriene utenfor, bortenfor, innenfor... fasinerer meg. Noen finner roen gjennom å meditere, andre gjennom strikking, atter andre finner den under en daglig spasertur. Det handler rett og slett om å være mottakelig for noe utover våre vanlige tanker - ved hjelp av den gaven som erfaring og god hukommelse er. Å reflekterer over både fine- og mindre fine øyeblikk på livsreisen minner oss om rikdommene i våre liv. Og de er mange!

Ha det godt. 

Vennlig hilsen

Janna

Godt moden

  Det er frigjørende å bli eldre, men også litt vemodig. Mye voksenprat her hos meg for tiden, men dere vet; det man er opptatt av, renner gjerne pennen over av... Vet egentlig ikke om jeg er så opptatt av det heller, kanskje det bare er et utslag av at jeg nettopp har feiret at jeg er blitt enda ett år eldre, eller kanskje fordi jeg blant annet har bestemt meg for at jeg ikke lenger gidder å skjule de små grå. Det får bare være at min engang så strålende, røde hårmanke - den jeg siden så langt tilbake jeg kan huske har mottatt utallige komplimenter for - er blitt redusert til en strittende dott av ubestemmelig farge. Jeg synes faktisk at fargen, så unnselig den enn er, er fin, og jeg trives godt med min nye gyldne status - rødhårede blir ikke ordentlig gråe, vet du, vi blir bare noe jeg på det mest optimistiske velger å kalle gyldenblond.

(Bildet er et utsnitt av et gruppebilde, ergo tatt på lang avstand, og når croppet ned til dette, blir resultatet kledelig, flatterende... hyggelig - for meg).

Og slik har jeg begynt å fundere på dette med alder. Og jeg har kommet frem til at jeg er superhappy med å være akkurat der jeg er i livet: gyldenblond, 54 og svært tilfreds. For en del av det å være en godt voksen innebærer å akseptere alle de tingene som aldri (mer) vil bli, og i det ligger det muligens en dyp sorg, men også en tilfredshet. Jeg har funnet roen, aksepten, som når man puster godt ut, og jeg tar mine tidligere opplevelser med meg som minner, erfaringer og ressurser, og nå lar jeg resten bare stå til! 

Så: Hver dag prøver jeg å gi næring til det som forhåpentligvis kan karakteriseres som en god modenhet. Jeg jobber med å forstå og akseptere at livet er en blanding av gleder og sorger, suksesser og skuffelser, og at fred og tilfredshet kommer fra å møte hver dag, uansett hvor vanskelig det til tider måtte være, med nysgjerrighet og formål.

Jeg vil ikke fortape meg i tanker om fortiden, lengsel etter eller forherligelse av ungdommen. Da vil jeg sannsynligvis gå glipp av alt det fine som det å være godt voksen faktisk kan by på. Jeg tror bestemt "voksendommen" kan være like herlig som  ungdommen, og at vår eneste sjanse til tilfredshet er å nyte og smake på fruktene av det vi har sådd.

Ha ei fin helg.
Mvh.
Janna

Jakten på retten til å eldes med glede

Alt det vi er, er et resultat av hva vi har tenkt. 

Sinnet er alt. Det vi tenker er det vi blir.

Buddha

                                     

Ungdom og alderdom; for en forbaska ekstrem motsetning i vår kultur! Etter hvert som jeg selv blir eldre, blir det mer og mer tydelig at det er den unge siden av ligningen som ruler reklame, markedsføring, klesmote og omtrent alt annet. Med så mange fasetter av livet dedikert til ordet "ung", er det jammen ikke rart at de fleste av oss prøver å utforske hver eneste tenkelige mulighet innenfor vår rekkevidde til å opprettholde det ungdommelige. Vi trener til vi omtrent går i bakken slik at kroppen kan innhente en form den ikke har hatt på minst tjue år. Vi gjennomgår ulike medisinske eller kirurgiske prosedyrer for å forme, stramme og oppdatere skrotten. Vi farger hver jækla uvelkomne tust av sølv, får hår til å gro der det har forsvunnet og fjerner hår som har dukket opp. Vi prøver hver diett og elixir som inneholder selv den fjerneste muligheten for å oppnå en tenårings fysikk og energi.

Er dette feil? Absolutt ikke!  Men, mens vi nå holder på med alle disse tingene må vi også erkjenne det faktum at livet beveger oss fremover i tid, og at det er vi som har skapt ordet, begrepet og den (negative) identifikasjonen vi forbinder med aldring. Å være gammel er en relativ omstendighet. Da jeg var ti år gammel, syntes jeg at noen som var førti var eldgamle. Dessverre har vi en tendens til å bære denne ungdommelige relativitet gjennom hele livet. Når vi blir førti, eller hvilket som helst magiske tall vi har knyttet til begrepet "gammel", identifiserer vi oss med det, begynner å tenke- og føle oss "gammel" og likestiller det med ubrukelighet, mangel på vitalitet og vår egen mortalitet. 

Jeg tenker, at i begrepet"alder", i vårt syn på "gamle" må vi lære å omfavne de fysiske, mentale og åndelige endringene som naturlig oppstår i oss alle, mann eller kvinne, når vi blir eldre. Vi trenger å tilnærme oss aldersbegrepet med nye definisjoner som ikke har som fokus å gjenspeile eller å opprettholde ungdomsårene. Vi trenger å endre merkelappene vi selv har laget som identifiserer det å "bli eldre". Vi må lære å respektere den tiden vi har lagt bak oss på denne jorden, samt de erfaringene vi har med oss i bagasjen. Vi må akseptere oss selv og ikke frykte rynker, å miste håret eller det å få noen ekstra kilo på kroppen. 

Det er ingen tvil om at hver eneste av oss vil gjennomgå endringer. De er uungåelige fra fødselen av, det ligger i saken natur! Og det er ingen grunn til å frykte eller fornekte dem. Istedet er det behov for å forstå, ta imot og involvere oss i disse overgangene. Vi har jobbet hardt for å nå de nivåene vi har oppnådd og den kunnskapen vi har høstet gjennom den erfaring selve livet er, og vi har all rett til å forvente og kreve den belønningen glede er når vi blir eldre. 

I ærbødighet og respekt for både din og min alder,

Janna