Buddalstol

Buddalsstol og herrer med bart. Ting og typer jeg liker! Godt jeg har en ved min side - så slipper jeg å gå ut for å lete. He he.

Hortensia på en fredag

Hortensia i stilleben på en  fredag. Det er relativt ryddig og rent i heimen, bortsett fra noen hybelkaniner som jeg ikke gidder å jakte på....akkurat nå!

Det skal bli godt med helg, selv om jeg har nok av prosjekter å holde på med: ordne i hagen,  spavende bedd, fortsette med å male vegger, vaske tøy, vaske opp og trene kropp....  men best av alt: bare være hjemme! Ha en fin fredag!

Sol i stua!

Bildet taler for seg! Vi har sol i stua og det er rett og slett bare så deilig! Må det vare i dagesvis!

Fra han til henne

Jeg fikk nydelig tulipaner av min kjære her om dagen.
- Det går mot vår, sa han og ga meg i tillegg kyss og klem.
Han er fin han jeg bor sammen med.

Stilleben på instagram

Brød, sol og epler - dagen er reddet.

Kaffen er servert!

Det blir færre og færre blogginnlegg og flere og flere bilder på instagram. Jeg har i likhet med mange andre blitt hekta på instagram. Det går fort og greit, i tillegg så synes jeg det er morsomt å manipulere hverdagssaker og ting jeg tar bilder av på instagram.  Jeg gir meg ikke som blogger, jeg trenger nemlig  min blogg som et sted å skrive når jeg har lyst å skrive i vei om 'alt og ingenting'  når jeg har tid.  Ønsker noen av dere å følge meg på instagram finner dere meg under mitt navn: mariannesorensen. Det er hyggelig om noen vil følge meg der. Ellers blir jeg å treffe her i ny og ne.

På min eldste kommode...

På min eldste kommode med løveføtter har jeg dandert ting i hvitt. Jeg trives mer og mer med hvite antikke kopper og kar og fat på stett. Og hunden, ja den er et humoristisk nips innslag. En hund, funnet på loppis og med en artig historie som du kan lese om her.

Enkelt

All julepynt er borte. Litt trist. Litt deilig. Da må det pyntes med andre ting. I julegave av gode venninne Kaspara fikk jeg det herlige kruset fra Ferm Living. Det har jeg ønsket meg lenge -  noe ikke Fru Kaspara visste, men mulig hun er tankeleser - gleden var derfor stor da jeg så hva jeg fikk av henne. Kruset  passer ypperlig inn blant mange av mine ting.  Nå har jeg sort-hvitt tilværelse på kommoden og jeg trives godt med enkel pynt etter uker med juleglitter og stas.

Hva gjør du mamma?

- Hva gjør du mamma?
- Jeg leker meg.
- Med mine leker?!
- Ja, er det greit for deg?
- Ja, da mamma, det er helt greit, men hvorfor gjør du det?
- Jeg skal lage meg et blogginnlegg.
- Hva er det for no'?

Hm, ja hva skal jeg si til den lille fine sønnen min på fire år. En ting er sikkert, han likte at mor lekte med lekene og jeg måtte bare låne legoglossene og Spiderman også.

Jeg gjør det beste ut av at det flyter med leker i stuen og på kjøkkengulvet. Sønnen vil leke der vi er, og det er utrolig hyggelig. Men det kan være litt pes å  rydde biler, klosser, puslespill og andre småting fra gulvet til enhver tid. Derfor bruker jeg nå noen av lekene til pynt og sannelig synes jeg det er fint - det er rett og slett en herlig kontrast til alle de gamle møblene vi har.

På en kvist

 

På en kvist; fugl i bur og papirballer mot en lysegul vegg som venter på å bli malt hvit. Kvisten som jeg hadde pyntet med gamle julekuler til jul får stå gjennom vinteren - ja sannelig helt til påske - har nemlig hørt at "jula varer helt til påske" he he. Men grunnen til at kvisten får stå,  er at den "kamuflerer" den lysegule veggen som venter på å bli malt.

 

Jeg har det med å begynne på maleprosjekter, så tar tidsklemma meg og da går det dager, uker, i verste fall måneder før jeg får ferdigstilt prosjektet eller prosjektene. Det er litt slitsomt, men jeg blir takk og pris ikke stresset av det. Det har jeg måtte slutte med, det å stresse med å få ting gjort for; ting tar tid, i alle fall, maling tar tid, sånn er det bare.

 

Men en ting har jeg heldigvis klart å ferdigstille på kort tid; kjøkkenbenken som jeg begynte å male hvit forrige helg. Nå er det ett strøk igjen og den er fiks ferdig! Det er rett og slett lykke!   

Godt nytt år

Første januar. Første blogginnlegg på årets første dag. Rart. 2013 ligger foran oss med blanke ark som vi skal tegne på med fargestifter. Det er alltid en slags spenning over denne dagen, i alle fall for mitt vedkommende, og jeg reflekterer og tenker mye den første dagen i det nye året; Hva vil skje for meg, med meg og mine dette året? Jeg hadde samme tanker i fjor, og for nøyaktig ett år siden trodde jeg ikke at vi skulle flytte i 2012, men jammen ble det huskjøp av et gammelt hus i slutten av januar og en stor prosess var igang.

Det jeg vet for 2013 er at jeg skal kaste meg ut i noen nye utfordringer. Det vil kreve sitt. Det vil kreve enormt mye arbeid, innsats og tanker. Om et år, gjenstår det å se om det blir, eller ble, slik jeg planlegger i dag. Visst ikke, har jeg i alle fall - ganske sikkert - vært igjennom en lærerik prosess, og det er da noe.

På et seminar i høst hørte jeg noen kloke ord. Hvem som har sagt noe så klokt, det sa ikke vedkommende som holdt seminaret, og jeg glemte å spørre. Jeg tror ikke ordene var hans egne, selv om også foredragsholderen var en klok mann. Ordene har jeg tenkt mye på etter seminaret og jeg skal tenke masse på de ordene når jeg står "fast", når jeg går på et skjær, ja når det butter og når jeg trenger noen kloke, trøstens ord som ikke noen kan gi meg der og da.

"En sjømann ber ikke om godt vær, men lærer seg å seile".

 

Godt nytt år til alle som er innom og leser. Lykke til med nyttårsforsetter og andre planer nettopp du må ha for 2013.

 



Treet er tent

 

 

Endelig fant jeg det - på roteloftet - mitt fine juletre til telys. Treet har jeg hatt i mange år, tolv år kanskje, visst ikke lenger, og jeg synes det er like fint. Det står som oftest tent på et bord for seg selv.Siden jeg har en liten nysgjerrig sønn på snart fire år, har ikke treet stått fremme på noen år. Rett og slett fordi det er lett å få tak i. Lille figur (som jeg kaller sønnen) har alltid vært ivrig på å undersøke nettopp det som befinner seg på bordet. Først i år, har han skjønt; "bare se, ikke røre" - når det gjelder tente lys lett tilgjengelig.  

 

I skrivende stund er treet tent. Det er sent og de andre i familien har gått til ro. Men jeg sitter oppe, nyter stunden og skriver julekort -  en av de hyggeligste ting jeg gjør i desember.

 

Bare denne herremannen holder  meg med selskap, det holder for meg akkurat nå.

 

Om lys

 

Er det noe jeg er god på, er det noe vi nordmenn er god på, så er det å brenne stearinlys. Ja, vi brenner enormt her i vårt langstrakte land. Vi brenner ved og lys gjennom hele vinteren. Ved er rimelig fyring, lys er billig belysning. Det rare er, vi bruker ikke tente lys som belysning i våre dager. Nei, tente lys er for kosens skyld. Vi samles om den levende flammen så fort mørket lister seg på tå. Jeg selv er storforbruker av både stearinlys, kubbelys, telys, gravlys, eneste flammen jeg ikke er så opptatt av er fakler. Vet ikke hvorfor, men jeg er rett og slett ikke så ivrig på fakler. Årsaken er angsten for at lang kåpe skal sneie bort i den store flammen, eller at min lille sønn skal snuble over fakler på bakken. Fakler liker jeg ikke. Noen har fakler på kirkegården, uff, i alle fall huff om det er luktefakler, de finnes nemlig. Det har jeg luktet, og av alle ting på kirkegården.  Mulig jeg støter noen nå og da må jeg  beklage,  men fakler er ikke min greie.  Jeg foretrekker heller lykter med lys, flere lykter. Ikke så rart, jeg er av den generasjonen som vokste opp med den fine julesangen fra "Jul i Skogmakergata": ....ja, vi tenner våre lykter når det mørkner. Derfor tenner jeg ofte lys i lykt inne, ute i gården, i hagen og på graven til min kjære far.

Mange ganger, ja, ofte, tenker jeg på hvordan det var før i tiden. Hvor mange lys ble tent i de små stuene? Hvor fikk de lysene i fra? Ble de kjøpt på torget i byene? Ble de laget på gårdene på landet og hva ble de da laget av?

I følge erindringstekster, det vil si historier til eldre mennesker som forteller om hvordan livet i deres barndom var, i følge deres historier, var det et stort strev å lage lys. En krevende og omstendig arbeidsoppgave gjennom hele høsten.

Den eldre Frøken Judith - hun var frøken hele sitt liv i følge sikre kilder -  som vokste opp på en liten gård i et dalføre på østlandet, skrev i  1958  ned det store, viktige arbeidet: lysstøping. Hennes historie er en god kilde til kjennskap om lysstøping i gammel tid.

"Å støpe lys av talg til husbehov var en skikk som holdt seg lenge der jeg kommer fra. Som barn var jeg således med på lysstøping sammen med min bestemor som var den kyndige på dette området. Man samlet talg fra slakt tjennom hele året. Fåretalg var den hviteste og beste til lys. Skulle man få fine lys, måtte også talgen behandles omhyggelig for å bli av beste sort, utvannes godt og tørres i stivnet form. Talgen ble sortert, fin talg til fine lys, simplere til dårligere.

Det var etter slaktetiden om høsten, når kveldene ble mørke og lange, at man gikk i gang med lysstøpingen for å forsyne huset med de nødvendige lys for vinteren. Jeg husker at vi i mørkningen, etter at dagens alminnelige gjøremål var over, begynte å rigge oss til. Støpingen kunne nemlig  ikke avbrytes og var et arbeide som krevde påpasselighet. Alt måtte holdes varmt, for da fikk man de fineste lysene, sa min bestemor. Vi støpte ved siden av kakkelovnen hvor det ble fyrt hele tiden. Lysene måtte dog ha anledning til å stivne, men de måtte ikke stå i trekk. Da kunne de ble skjeve og også sprekke."

Frøken Judith har skrevet langt og utfyllende om støpingen av lys som jeg ikke tar med her, men kanskje en annen gang. Og jeg må innrømme at jeg nesten blir utslitt av å lese om den omstendige arbeidsprosessen; slakt av dyr, rensing av kjøtt og talg, og støpingen som man holdt på med i ukesvis. Puh! Jeg tror neppe man i gamle dager brente lys, på lys, men praktiserte nok ett lys av gangen. Det var jo begrenset med dyr å slakte og derfor begrenset med talg.

Vi er heldige som kan kjøpe økonomipakker med lys og som ikke lukter av kjøtt - for det må jo lysene ha luktet. Salt kjøtt....hm.

Vel, brenn lys med fornuft og pass på å ikke brenne lys i begge ender i denne hektiske førjulstid. Nyt lyset og kosen i de kalde desemberkvelder og ha en riktig god lørdag der ute.   

(Kilde: Utdragene er fra lokal erindringslitteratur.)

Nydelig til te-lys: Anne Black design kjøpt i København. Liker hennes ting så godt.

 

Epler fra hagen

De siste eplene i hagen er høstet inn,  rakk det akkurat før det kom snø! Den første snøen på min kant av landet falt i går kveld. Det ble hvitt, pent og kaldt, men jeg må innrømme at jeg ikke er klar for snø riktig enda. Det hvite vakre kan vente til siste uken i novemeber, da vil jeg komme i white christmas-stemning.  Eple- og pæreplansjen har jeg kjøpt for en stund siden av Wilhelmines. Jeg ble utrolig glad da jeg oppdaget at hun skulle selge en plansje med nyttvekster. Jeg har faktisk sett mange plansjer i mitt liv (jeg har drevet med formidling av skolehistorie i mange år) men en slik med epler-og-pærer-som-henger-på-trærne har jeg aldri sett før. Derfor var gleden stor da jeg kom over plansjen.  

  

Høstferiekvelder

Det er noe eget, denne høstferieuken. Selv om jeg har full arbeidsdag hele uken igjennom, bærer byen preg av at det er skolefri. Det merkes på trafikken, det merkes i gatene, det merkes fordi det er mindre stress rundt om kring. Jeg selv klarer faktisk å roe ned i sofaen foran TV'n, det er ikke ofte, derfor;  det er deilig med høstferiekvelder.

Hund i hus!

 

Jeg har fått hund i hus.  Den dukket opp blandt lopper forrige helg. Det var like før jeg skulle gå fra loppiset da jeg hørte den bjeffe; - "Her er jeg, nettopp for deg, ta meg med!" Jeg ble utrolig glad for hunden jeg betalte noen tiere for. Jeg har lenge ønsket meg en slik liten antikk hund. Dessverre har den mistet sin gode venn. De pleier nemlig alltid å være to. De kalles Staffordshire-hunder. Rasen er nipshunder til vinduskarmen og var vanlig i hus langs Sørlandskysten siste halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Mange sørlendinger seilte utenriksfart og hundene tok de hjem som engelske suvenirer. Det jeg har blitt fortalt, og det jeg har lest om disse hundene er at de sto i vinduskarmen og signaliserte om mannen i huset  - sjømannen - var hjemme eller ute. Når hundene ble snudd med halen mot hverandre var det tegn på at kona var alene hjemme, mannen var til sjøs, og elskeren kunne komme på besøk.

Må le, litt av et signal å sette i vinduskarmen, de var rare i gode, gamle dager.

(Kilde; Antikvitetsboka, Ellen Ørnes).

Rosa georginer

Selv om det ikke er skikkelig sommervarme og selv om det er fuktig etter dager med regn var det fint i går kveld. Jeg elsker de lyse sommerkveldene, uansett vær, bare jeg har lyset er jeg fornøyd. Og jeg liker godt å tenne en lykt som står sammen med mine blomster i potte. I år går det i rosa og røde georginer. Jeg har satt blomstene  i potte her og der på eiendommen. Helst opp fra bakken. Vi har nemlig de forhatte iberiasngelene i hagen. De liker georginer like godt som meg, så godt at de spiser de opp. Veldig hyggelige skapninger å ha i hagen?! Nei! Jeg er skikkelig grrrrrrrrrr på de sneglene, men på verandaen, hit har de ikke funnet veien. De kan våge, det blir et lite hyggelig møte med meg.

Lys og skygge

Jeg liker godt å være oppmerksom på lys og skygge. Dagslyset bestemmer lyset og atmosfæren i mine bilder. Jeg jukser aldri og lysner mørke bilder. Det er også fordi jeg tekninsk ikke har lært meg hvordan jeg skal lysne bildene. En vakker dag, når jeg får tid og overskudd skal jeg sette meg inn i den fototekniske verden. Enn så lenge nøyer jeg meg dagslysets lys og skygge. Det øverste bilde er tatt sent på ettermiddagen, det nederste en formiddag da det var lett overskyet.  

Damer i vårsola

Dere har sett de før, damene i karmen på badet. Jeg fotograferer de ofte. De tar seg alltid bra ut, uansett vær. Her om dagen poserte de så fint i vårsola. Sukk, så vakre de er mot den knall blå himmelen. Om noen lurer på hva slags figurer - eller nips - dette er, kan jeg fortelle at det er damer til dandering av blomster. I de små hullene på sokkelen som damene står på skal det stå blomster. Jeg har aldri brukt damene til det, men det hadde vært morsomt å prøve en gang, jeg vet de vil ta seg fantastisk ut midt på bordet poserende i blomster.

Tror jeg skal invitere til fest - kanskje innvielsesfest i det nye huset - invitere til selskap hvor damer poserer på bordet. Ha, ha , samtlige hadde nok begynt å lure på hva slags selskap det vil være. Litt morsomt å "lure" folk. Neste 1. april tror jeg. Jeg rekker ikke å stelle i stand selskap til søndagen. Hjelp, da er det første april, palmesøndag og en måned til overtagelse av huset.

Gull, kuler og grener

Egentlig julepynt som står fremme fremdeles. Jeg har ikke klart å rydde det vekk - jeg skylder på tidsklemma.Og nå har vi kommet til vår og snart påske, men har jo hørt at jula varer helt til påske, derfor lar jeg pynten stå, til påske. Jeg synes nemlig pynten på den høye, gamle kommoden gjør seg; grenene i Norgesglasset som jeg har dandert med det som sikkert skal være snøkuler, (gammel julepynt, kjøpt på loppis), den lille papirstjernen, lykten som tennes hver kveld og en opalgassvase. Disse tingene  i stilleben gjør gullspeilet mindre høytidelig. Speilet kjøpte jeg for mange år siden i en antikvitetsbutikk. Noen ganger har jeg angret på kjøpet, fordi det blir litt vel Versailles over det, men klarer ikke å selge det. Har får øvrig vært i Versailles to ganger. Første gang da jeg var 13 år, andre gang da jeg studerte kunsthistorie og jeg var 22 år gammel, og den gangen var jeg mektig imponert og fascinert over Solkongens slott. Inntrykkene gjorde nok sitt til at jeg kjøpte; gullspeilet.

 Lille speil på veggen der....forbli hos meg til... jeg får grå stær....

Beklager, kunne ikke dy meg, ordene der og  stær, bare dukket opp. Mente jo å si at jeg kommer til å beholde speilet til jeg blir gammel og grå. Og da, ja da  kan en av barna - visst de vil - arve Versaillesspeilet til mor.

Mannen i huset....  han sier på en pen måte;..."det er sikker ålreit det i den rette sammenheng."  

Sukk.

Valentine

Valentine. Kjærlighetens dag. Den rette og ekte mannen i huset har gitt meg tulipaner. Fikk de på søndag i anledning morsdag. Men på denne dag fikk jeg en fin, liten gave, et vintagenål i sølv med turkis liten sten. Den er så fin. Blir lekker på sort bluse eller på en av mine mange kjoler som jeg liker å gå med når jeg vil være fin jente, dame, "frue". Han er snill godeste mannen. Tusen takk, jeg ble så glad - som alltid når han gir meg små gaver.

Det fine hjertet  i vintagtekstil er ett av mange som jeg har fått av gode venninne Kaspara. Flere steder i huset er det hjerter fra henne. Noe jeg setter stor pris på. Ha en fin kveld i kjærlighetens tegn.  

Bildene jeg har tatt i det siste har ikke vært helt skarpe. De er tatt i ettermiddagslys uten blits med en iPhone. Må si jeg er fascinert over å kunne ta bilder, filme, være på facebook, sjekke blogg, være oppdatert på arbeidsstedes kallender m.m med en telefon! Hadde jeg visst det da jeg var ti år, at jeg skulle få den muligheten som voksen, da hadde jeg vært helt i hundre.