"Jeg er usedvanlig tålmodig så lenge jeg får det som jeg vil til slutt"
Kjente sisteord av Margaret Thatcher, plutselig var det noe ved den damen som var gjenkjennbart. Kanskje passer det bedre som definisjonen på stahet, men kan være vel så treffende det og.
Jeg har satt tålmodigheten min på en real prøve i form av et sjal. Et sjal som egentlig bare skulle være kjapp kosestrikk mens jeg fartet frem og tilbake på den vanlige flyturen.
Du verden så feil jeg skulle ta. Ikke var det noen kjapp strikk, kosefaktoren ble heller laber og komplikasjonene stod i kø. Hadde det ikke vært fordi jeg forbannet meg på at det skulle være ferdig før neste flytur, ja, da hadde jeg nok strikket tagger fremdeles.
Utgangspunktet er brun og himmelblå Fin fra DSA. Strikket på pinne nr 4. Og siden man tager hvad man haver når man er på ferie, så er det et stykke sånn ca halvveis som er strikket på alt for kort pinne. Hvilket i seg selv er irriterende nok til at det ble lagt bort resten av den ferien.
Så kom jeg hjem til en litt lengre pinne, og alt var bare fryd og gammen. Sånn nesten ihvertfall. For hvor lå det siste himmelblå nøstet? Åjoda, det lå igjen i Bergen.
Fortsettelse følger, du liksom...
Vel tilbake i Bergen igjen, rundt påske, ble stripestrikken fortsatt og avsluttet. Så var det denne taggekanten. Jeg har jo strikket en og annen tagg i min karriere som strikker og de første femti taggene går som en drøm. De neste femti er litt seigere og de siste femti er drepende kjedelig. Nesten så kjedelig at man dropper lesepausene.
Nesten.
I takt med at ferie nr to nærmet seg slutten, nærmet det seg også slutten for både garnnøstet og taggekanten.
Heldigvis rakk jeg akkurat innom Husfliden, sånn ca tre minutter etter stengetid. Heldigvis har jeg en valp som er veldig dyktig på triste valpeøyne, som bare blir enda tristere når det regner. Så jeg fikk komme inn for å kjøpe et ekstra rescue-nøste. Hvilepuls neste.
Det hadde jo vært for godt til å være sant om dette nye rescue-nøstet hadde samme innfargning som de andre. Oh yes, Murphy's lov på sitt beste.
Det kommer vel ikke som noen overraskelse at de siste femti taggene lot vente på seg. Lenge.
Men så kom den perioden som alltid kommer i slutten av mai, også kalt det O Store Skippertaket.
Det var ikke bare pensumlesingen som fikk seg et aldri så lite boost. Neida, taggekanter ble strikket og vinduer ble vurdert vasket.
Fargeproblematikken ble løst ved å rekke opp tjue tagger, for å så strikke annenhver pinne med gammel og ny tråd. Resultatet er det nok bare jeg som kan se, og selv jeg må legge godviljen til. Men på dette punktet var tålmodigheten min såpass bunnskrapt at jeg får heller leve med det.
Uansett. sjalet ble ferdig til slutt. Og da jeg blokket det skjønte jeg litt mer av hvorfor det har tatt så lang tid. For langs lengste kant er sjalet nesten tre meter! Med andre ord har det nok antageligvis vært skrekkelig mange masker pr pinne på det bredeste. Jeg sier antageligvis, for dette har jeg naturlignok fortrengt. Ihvertfall hvis man skal dømme etter det faktum at jeg har nok et sjal av samme typen på pinnene, tiltenkt.. you guessed it.. reisestrikk.
Helt på slutten kan man jo dele noen fakta. Himmelblå og brun Fin, fire nøster og en dæsj, pinne nr 4,5 og en hel drøss med tålmodighet. Men så fikk jeg det jo som jeg ville til slutt. Så jeg er i grunn fornøyd.
Ha en strålende flott søndag!
________________________________________________________
Long story very short. I've knitted myself a shawl using sky blue and chocolate brown Fin from DSA. Began at the top, increasing four sts on every RS, two sts on every WS. Finished off with a knitted lace.
Very happy with the result, even though it proved to be pretty tedious at times.