Gjør det likevel

"Å nei, ikke besøk nå igjen.....ikke av akkurat henne! Også akkurat denne helgen, som jeg hadde så intenst behov for å hvile! Hvorfor sa vi egentlig ja?"....
Mine tanker er ikke akkurat snille. Jeg er sur. Mildt sagt. Ganske sint faktisk, fordi vi skal få besøk av en person jeg syns er krevende, men som vi med jevne mellomrom likevel klarer å si:  "joda, selvsagt kan du komme til oss og slappe av!" til,  mer enn jeg egentlig orker. Og nå var hun altså på vei - igjen.

I dagene før hun kom, rådførte jeg meg med en jeg har tillit til og lurte på hvordan i alle dager jeg skulle håndtere dette. Vedkommendes råd var "snakk litt med Gud om henne og be Ham og hjelp". Ja, særlig....tenkte jeg, enda jeg vet og erfarer hele tiden at Gud kan gjøre mer enn vår forstand. Men jeg var bare irritert. Klarte likevel, innimellom,  si noe til Gud om det hele. Og jeg merket Han prøvde kommunisere tilbake, men jeg ville ikke heeelt høre etter. For Han ba meg om å være ekstra snill. Ekstra ekstra snill.

Tankene og idèene som kom til meg, kan helt klart sies at ikke var fra meg selv. Kjøpe lekre velvære-produkter, noen jente-greier jeg visste hun likte, en bok og skrive et koselig kort. Det strittet i mot. "Altfort dyrt", sa jeg til Gud. "Gjør det likevel!", sa Han.
Motvillig gikk jeg og kjøpte og fant frem, pakket det pent inn og la det foran meg. Nå gjensto bare kortet. Et vakkert kort som manglet skrift. Dette klarer jeg ikke, hva skal jeg skrive, sa jeg, og lente pennen mot kortet. Etter få minutter var kortet ferdig skrevet, og nok en gang visste jeg bare at dette kom ikke fra meg selv. Det som lyste mot meg, var ord fulle av kjærlighet, omsorg, medfølelse og forståelse for dette mennesket - som har det svært tungt - men som har evne til å irritere vettet av meg. Jeg satt med store øyne og bare stirret, undret meg -  og leste, igjen og igjen.

..."Også skal du legge alt sammen i den fineste gaveboksen du har spart på i ett helt år nå". "Ikke tale om at jeg skulle bruke den. Det vil jeg ikke, den er for fin", klarte jeg å si på en utrolig egoistisk og dustete måte. "Gjør det likevel!" sa Gud.

Så satt jeg der, på gjesterommet. Sengen redd opp, håndklær lagt pent oppå dynen hennes og på puten hennes sto den fineste gaveboks med alle slags velværeprodukter oppi. Jeg satt meg ned der, en time før hun skulle komme - og bare kikket og kjente på en dyp ro. Jeg hadde gjort det likevel. Selvom det strittet imot. Nå ba jeg en stille bønn om at Gud måtte være med... de neste timene, dagene....

Og resten er historie. En god, fin historie, vel og merke.....


                                                                                        Klem,

♥ Det har vært stille fra meg en stund. Bloggen har igjen ligget brakk. Jeg har for mange jern i ilden. Jobb, prosjekter hjemme og i menighet, gamle og nye venner, familien som jeg digger og elsker å være sammen med...Dette tar tiden min - og jeg har det fint! 

Og bloggen, ja, den får jeg idèer til nesten daglig, men jeg klarer ikke følge opp. De skribles ned og blir liggende som utkast til en dag jeg kjenner jeg har ro til å skrive mer...

Fremover blir det fortsatt innlegg av og til og når jeg får det over meg. Jeg legger ikke ned, 

for bloggen er et lite pusterom i hverdagen der jeg kan dele historier 

og ord som jeg håper kan treffe noen.

Noen har savnet kommentarfeltet mitt. Det har vært stengt en stund fordi jeg kjente at jeg ikke klarte følge opp alle kommentarer. Det gjør jeg fortsatt ikke, og nå, som det er liten aktivitet her inne, forventes heller ikke kommentarer. Jobber forøvrig med å åpne opp kommentarfeltet igjen. De gamle kommentarer er på plass, men ser ikke ut til at jeg klarer åpne for nye kommentarer. Har du idè om hvordan jeg skal fikse det, så send gjerne en mail ;)

Så håper jeg du som leser her har en god stund akkurat nå - og at du får gode høstdager fremover! Husk å gjøre ting....likevel ;)

Mens vi venter på mirakler

For et par dager siden, hadde jeg en sånn dag der alt som kunne gå galt, gikk galt. Og på slike dager, hender det jeg må sette meg ned, prøve å finne hvilepulsen og ringe noen, bare for å få luftet ut litt. Jeg ringte min farmor. En fantastisk dame, godt over 90 - og fullstendig klar i toppen. Jeg liker å snakke med de som har levd. De har så mye visdom. Og i dag, var det ekstra lurt at jeg ringte akkurat til henne.

Da hun tok telefonen, merket jeg at stemmen hennes var veldig oppglødd. Og før jeg fikk spurt, sa hun at hun at hadde opplevd et mirakel. For ett års tid siden, ramlet hun stygt og slo hodet sitt. Da hun kom til seg selv, var synet dobbelt, slørete og svakt. I tiden fremover håpte hun at alt skulle bli som før, og hun gikk i forventning til Gud. Samtidig klarte hun ikke lenger gå uten støtte, håndarbeidet som hun elsker måtte legges vekk, kaffen ble helt utover bordet i stedet for i koppen - og hun klarte ikke lenger se bildene på veggen, av barnebarnas smilende ansikter. Men hver gang jeg spurte henne hvordan hun hadde det? Jo, da svarte hun at hun hadde så uendelig mye å takke for, så uendelig mye å glede seg over - og å glede seg til. Fokus på velsignelsene, aldri vanskelighetene.

I forrige uke skulle hun ringe øyelegen sin, som hun har gått jevnlig til siden fallet. Da hun sto der med telefonen i hånden, sendte hun et lite hjertesukk opp til Gud - med et ønske om å få synet tilbake. Hun presset fingeren mot siste nummertast, og da skjedde det noe. Plutselig blir alt klart rundt henne! Blomstene får friske farger, bilene som hun ser fra vinduet sitt, er ikke lenger doble, og alle de 14 bildene av barnebarna kan hun se.....Synet er tilbake.

Det er over 2 uker siden nå, og hver morgen når hun våkner, lurer hun på om det forsatt varer. Og det gjør det. "Noen vil tro jeg skrøner" sier hun, "men jeg vet hvem det er som har gjort meg frisk!". Og når jeg så øser ut til henne om mitt eget liv, om alt som jeg syns er litt vanskelig for tiden, minner hun meg på alt det som er så bra i livet mitt - og ber meg fokusere på det i stedet. "Husk å takke din Gud for alt du har" sier hun, "for takknemlighet, riktig fokus og forventning, kan snu en dårlig dag til å bli en god - og mirakler kan skje når du minst venter dem....".

Og jeg kan ikke gjøre annet enn å ta det til meg, og gjøre så godt jeg bare kan. Kanskje blir jeg aldri like flink som farmor til å holde fokus, til å takke gjennom alt - og til å tro og forvente mirakler. Men jeg vet at de skjer, for jeg har selv opplevd noen. Noen små, og noen veldig store (som har gjort min tro urokkelig og som jeg kanskje velger å dele med dere senere...). Min farmor har i løpet av livet opplevd mange mirakler. Sånt er ikke hverdagskost, sier jeg - mens min farmor sier at det er det, men det skjer ikke alltid når vi selv ønsker det, ei heller alltid slik vi ønsker det. Kanskje, på en dårlig dag - kan det være nok å begynne å legge merke til alle hverdagsmirakler rundt oss...Det lille spebarnet som ligger og pludrer, en blomst med den vakreste farge, regnbuen i all sin prakt....Og mens vi venter på våre mirakler, er dèt noe vi kan takke Gud for - dèt, og så uendelig mye mer....
                                                               Klem,

 ♥Er overveldet over alle spor dere legger igjen. Tro aldri at det du skriver til meg ikke har betydning. Dine ord betyr så mye mer enn jeg klarer å uttrykke, og jeg elsker å sitte og lese hva dere skriver - om igjen og om igjen. Tusen takk! Velkommen også til nye følgere!

           ♥Neste innlegg kommer ikke før i månedsskiftet (med mindre jeg plutselig får det over meg). Da er eksamen levert, og jeg kan senke skuldrene...Men følg med, jeg har overraskelser på gang....

Møtt med godhet

Han hadde nettopp mistet pappan sin. Bare tre dager siden. Alle i den lille bygda visste allerede om det, ryktene hadde som vanlig gått fort - hendelsen var en tragedie. Han gikk en tur ut, bare for å få luft og prøve få tankene på noe annet. En etter en møter ham på dem, alle disse bekjente - de bekjente som tidligere var så flinke til smile, le og slå av en prat. Nå viker de unna, haster forbi. Noen nikker, noen sier et forsiktig hei, men ingen stopper for å gi ham en god klem. Men de som passerer vet ikke hva de skal si, så de trekker seg heller unna. Han føler seg ensom, det er ubehagelig. Oversett.

Et lite barn kommer løpende mot mammaen sin som står og snakker med en venninne på torget. Den lille jenta har surret rundt og funnet en nydelig blomst hos den snille, gamle mannen. Han som står der hver eneste lørdag med et blomsterhav foran seg. Begeistret står hun og tripper og roper "Se, mamma! se for en nydelig blomst jeg fant til deg!" Moren enser henne ikke, prater videre med sin venninne. "Se, da, mamma! Se den fine fargen, mamma!" Moren snur seg brått mot henne og sier hardt "ikke mas sånn, da! ser du ikke at jeg er opptatt?" Den lille jenta rusler sakte vekk. Tilsidesatt.

De møtes en kveld på café, de to venninnene. Det var så lenge siden sist nå og de hadde så mye å ta igjen. Den ene oppglødd, fordi livet går hennes vei. Den andre nede, fordi prøvelsene kommer en etter en. Hun trenger at noen lytter nå, at noen ser henne. Venninnen ser forbi henne, er mest opptatt av å snakke om seg og sitt, avbryter når hun sier noe og fjaser vekk det som er vanskelig å snakke om. Venninnen orket ikke alt "det dype" denne gang. Hun blir sittende igjen da venninnen må gå. Avvist.

Oversett, tilsidesatt, avvist. Såre, vonde ord om å ikke bli sett, ikke hørt, ikke tatt på alvor, som igjen skaper vanskelige, smertefulle følelser i mennesker. Jeg tror vi alle har kjent på det, skuffelsen over en som ikke hadde tid, fortvilelsen over en som ikke så, eller over en som så en annen vei, fortvilet over å ikke bli lyttet til - når det var alt vi trengte så sårt, akkurat da.

Selv har jeg hatt det tøffeste halvåret på nokså lenge nå. Er midt i det. Vi får ikke i små doser, men alt på en gang. Det er mye spørsmål, mye fortvilelse, mye behov for å sette ord på og behov for å bli sett og hørt. I denne tiden har jeg opplevd enormt mye godhet fra dem rundt, jeg har blitt møtt med kjærlighet, vennlighet, raushet, oppmuntring, omsorg. Jeg er velsignet med varme mennesker rundt meg - og det gjør at jeg ikke bikker under. Sammen med min tro om at Gud bærer, står jeg oppreist, til tross.

Og så slår det meg, gang på gang - hvor viktig dette er - å se hverandre, lytte til hverandre, ta seg tid. Det koster ikke så mye å ta en telefon, stikke innom, gi en klem, be noen på middag, sende en blomst, bake et brød eller en kake, sende en melding, et kort eller en mail - det koster ikke så mye å gi noen oppmuntrende ord til en som du treffer i dag og som ser sliten eller trist ut. Bare være tilstede, sånn at den som har det vanskelig ikke føler seg ensom. Det koster ikke så mye å gi et smil. Gjør det vel? En slik godhet kan vippe hele dagen fra kjip til bedre, for en som syns at dagene noen ganger er uutholdelige.

I Bibelen står det "den som velsigner andre, blir selv velsignet  - den som oppmuntrer andre, blir selv oppmuntret" Jeg har erfart det - og jeg kommer for alltid til å huske på hvor godt det er å bli møtt med godhet - og jeg håper jeg selv vil klare det, når jeg er oppe igjen, og møter mennesker som er nede.

Møt noen med godhet i dag - det kan utgjøre en kjempe forskjell for det ene mennesket! Og kanskje blir du også selv oppmuntret av det?


                                                                 Klem,

                                       

Jeg blir det du gjør, mamma!

Mine små øyne ser, 

mine ører hører også

De tar inn alt

du sier 

og alt du gjør, mamma

Mine små hender 

er ivrige

etter å gjøre 

det du gjør, 

mamma

Jeg håper, 

og jeg drømmer

om å vokse opp

og bli

som deg, mamma

Vær forsiktig, mamma

hva du lærer meg

Vær forsiktig, mamma

hva du sier til meg

For en dag

ikke så altfor langt unna

vokser jeg opp

med alt jeg har lært

og blir som deg, 

mamma

♥

Jeg ruslet en tur i byen, det var en nydelig sommerdag og isen jeg spiste lagde små hvite drypp på asfalten. Jeg satt meg ned på en benk og kikket utover sjøen. Helt alene, i fred og ro. 

"Nei, mamma, ikke gjør det, mamma...!"

Et hjerteskjærende, gråtkvalt rop fra en liten gutt bryter min idyll. Jeg snur meg brått og ser en dame som drar gutten sin etter armen. Hardt og ukjærlig. Kroppen hennes dirrer av sinne. Gutten hyler. Mammaen kjefter og roper "din drittunge, hvordan kunne du gjøre noe så dumt!"..."men det var ikke meningen, mamma, jeg gjorde det ikke med vilje, mamma!". 

Gutten er kanskje 6 år. Frykten lyser i øynene på ham. Jeg iaktar dem. Kikker rundt meg og legger merke til at de to andre, på benken ved siden av også har fått det med seg. Det er ikke til å unngå. 

Oss tilskuere kikker på hverandre - med blikk som signaliserer frykt og rådvillhet. Så kikker de andre ned. Vil ikke blande seg. 

Jeg stirrer dem i hjel, gutten og mammaen. Gutten møter mitt blikk og hadde blikk kunnet snakke, tror jeg at jeg hadde hørt "hjelp meg!".

Jeg klarer ikke lenger få med meg alle ord, de trekker seg lenger unna oss som lytter - men så plutselig skjer det. Mammaen løfter hånden og slår til gutten sin. Midt i ansiktet. Gutten synker sammen på bakken og klynker. Han prøver å reise seg, men hun dytter ham med all sin kraft mot bakken igjen. Hjerteskjærende.

Jeg farer opp, instinktivt, og løper mot gutten. "Hva søren er det du holder på med?" roper jeg rasende til kvinnen. "Det skal du ikke legge deg opp i" svarer hun og viser et svært truende kroppsspråk. "Du kommer du til å angre dette, det lover jeg deg" svarer jeg lavt. Jeg kikker på gutten som ligger nede, gir ham en hånd, men mammaen ber meg dra dit pepper`n gror. Jeg rygger, er redd, og prøver av hele mitt hjerte å signalisere til den lille gutten at han må holde ut, bare litt til. Så løp jeg, så fort jeg bare kunne. Og jeg visste nøyaktig hvor jeg var på vei.

Lite visste damen om at jeg, på den tiden, jobbet i tett samarbeid med politi og barnevern. Alt jeg hadde sett og hørt var som brent fast. Navnet på gutten var uttalt tre ganger, så der var jeg ikke i tvil.

Så jeg løp, i sinne, ut av solskinnsdagen og av gårde - fast bestemt på å bekjempe mørket.

Tre dager gikk og jeg ble innkalt som vitne. Gutten bodde ikke lenger hos sin mamma. Barnevernet hadde hatt familien under oppsikt lenge. Mistanke om vanskjøtsel og mishandling. Under oppsikt... Ett, kanskje flere slag - for lenge. Altfor lenge med tanke på hvilke skader han har fått - ikke bare utenpå, men mest inni seg.

Gutten var blitt hentet og var nå i beredskapshjem. Et fosterhjem holdt på å bli klargjort. Et nytt hjem i sikte. Muligheten for et nytt liv.

Det gikk mange måneder. Mange ganger ruslet jeg rundt i byen og tenkte på at jeg kunne møte denne mammaen igjen når som helst. Jeg ville være hatet av henne og jeg gruet for å møte henne. Hun hadde jo ikke lenger en liten gutt å ta ut alt sitt innvendige kaos på. Hun hadde ikke lenger en hun kunne denge løs på, når livet gikk henne i mot. Hun var blitt fratatt det som burde ha vært hennes kjæreste eie. Jeg så henne aldri igjen. 

Jeg så derimot gutten igjen. Plutselig var han der. Hånd i hånd med en dame som så snill ut. De tuslet rundt på butikken. Jeg stoppet opp, kikket opp fra handlelisten min og rett på ham.

Blikket hans møtte mitt. Han slapp hånden til damen, ble stående og stirre på meg med hodet litt på skakke. Jeg glemmer aldri, aldri det smilet jeg fikk den dagen. En liten gutt - som husket - og som nå strålte av glede mot meg. Vi utvekslet ingen ord, det var ikke nødvendig, men han pekte litt keitete mot sin nye mamma, og med stolthet hørte jeg ham hviske "se...!". Så vinket han forsiktig og løp etter mammaen, som smilende rakte ut sin hånd, for å ta i mot en liten barnehånd...og jeg feide vekk en tåre som rant nedover kinnet mitt.

              

Denne uken blir min minste 2 hele år. Han er en nydelig liten gutt, en storsjarmør og kosegutt. Det har vært 2 skjønne år og jeg gleder meg så til veien videre. Jeg er velsignet.

Mange ganger streifer denne historien meg. Den er et av mange eksempler på hvordan man aldri, aldri skal være mot sine barn.  Selv ønsker jeg å være en mamma som oppmuntrer, gleder, trøster, koser, er ærlig, sann, oppriktig, lyttende, snill, gavmild, omsorgsfull, grensesettende...Listen er lang og jeg har høye ambisjoner, høye standarder. Heldigvis finner jeg forbilder i egne foreldre. Ikke alle gjør det.

Og så vet jeg at det er dager der jeg er langt i fra disse fine ord jeg ramser opp -og istedet er jeg sur, gretten, irritabel, sliten og sint. Men gjennom alt er jeg en mamma som elsker - og jeg minner meg selv om, gang på gang, - at det jeg gjør, det jeg sier - mine handlinger, det er det de små lærer av - og ser opp til. På alle områder.

Og det er viktig å huske på, ikke sant?

Gratulerer lille go`gutten min!

                                                                  Klem, 

♥ Jeg gjør oppmerksom på at alle historier som omhandler andre mennesker, 

anonymiseres og gjøres om på - til det ugjenkjennelige.

 

Det uheldige stempelet

Så har det skjedd igjen. Jeg vrir meg av fortvilelse, tørker et par tårer fordi jeg er trist og skuffet.
Jeg øste ut mitt hjerte. Responsen jeg fikk, gjorde at hjertet mitt trakk seg sammen.

"Du er jo ALLTID så uheldig, du, Spirea!"

For sikkert hundrede gang i livet mitt, er det dèt jeg får høre. Det uheldige stempelet har blitt trykket igjen. På meg. Hardt, brutalt, uten filter. Litt for hardt denne gang...

Jeg titter ut vinduet. Det regner litt. Men så jeg ikke et streif av sol gjennom regnet? Der var det igjen, solen kommer til å presse seg gjennom, jeg ser den! Jeg får lyst til å rope det ut - jeg ser sol gjennom regn!

Jeg er ikke uheldig, for jeg kommer meg gjennom og blir en sterkere versjon av meg selv. Jeg er ikke uheldig, for jeg har en Gud som kjemper for meg, en Gud som er sterkere enn alle sårende ord, en Gud som er mild og som leger det vonde, en Gud som bærer meg i motbakkene - og som stryker sin kjærlige hånd, der stempelet slo meg så hardt. Igjen.

Er jeg ikke heldig? Jeg kjenner, mens jeg gråter, skriver og øser ut til Gud og lar Ham jobbe, at hjertet mitt vokser igjen. I takknemlighet. Jeg er heldig som har kommet meg gjennom. Jeg lever, jeg står oppreist, jeg har et hode som fungerer, jeg har familie som elsker meg og som jeg elsker tilbake, jeg har bunnsolide venner som forstår, jeg har et hjem som er blitt min oase. Marerittene er over, selvom jeg nå står midt i en ny storm der sykdommen tærer.

Vi kan ikke endre menneskers oppfatning, menneskers tanker, hva de ser, hva de hører  - eller hva de velger å si og gjøre. Men vi kan endre oss selv, hvordan vi selv møter livet. Og jeg velger å lete etter solen gjennom regnet. Jeg velger å prøve meg på en dans, selvom kroppen ikke tåler det. Jeg velger å lete etter de gode ord, og gjemme vekk ord som slår. Jeg prøver å bevare mitt hjerte, for mitt liv utgår fra det. Og jeg har endelig skjønt hva det betyr.

Min veileder gjennom mange år, sa en gang til meg - i en periode av livet der jeg fylte meg selv med negative tanker - om meg selv: "Vær forsiktig hva du tenker - for livet ditt formes av dine tanker".
Dette er blitt mine hjerteord. Og lappen, med disse ordene, som min veileder snek nedi vesken min når jeg så en annen vei, og fant igjen da jeg trengte den - den har jeg enda med meg overalt. Som en påminnelse. Han ga av sin livsvisdom, og jeg har senere forstått at dette gjelder ikke bare tanker om meg selv, men også hva jeg velger å tenke om andre. Dèt former nemlig også livet mitt.

Velg bort det uheldige stempelet, om du klarer. Overfor deg selv - og andre. Det slår av og til for hardt og gir stygge merker det er vanskelig å få bort.

Jeg tror jeg går meg en tur ut nå. Jeg tørker tårene. Det har sluttet å regne og solen holder på å bryte gjennom.


           

                                                                Klem,

Ordspråkene 4, 23 (New Century Version)

Velsignet

Midt i en tid med prøvelser setter jeg meg ned og kjenner etter. Tårene renner nedover kinnene mine, jeg er fortvilet, motløs...og lei. Lei av å være sykemeldt, lei av å være så sliten og redd.
Noen få dager før jul, fikk jeg meg en aldri så liten smell. Har lenge gått og "hanglet", fått en midlertidig diagnose av legen frem til jeg skulle få sjekket hodet på mr, vente på å komme inn til spesialist og bli fullstendig utredet. Så kom altså svaret, rett før jul. En langvarig, mulig kronisk, sykdom, som gjør at jeg nå blir langtids-sykemeldt....og skal begynne med en spesiell type behandling på nyåret.

Er livet bare tungt akkurat nå? Eller er det tankene mine, som i dag, er litt triste og tunge?

Sannheten er jo at jeg er velsignet. Livet er ikke bare tungt.
Selvom jeg er trist innimellom, er jeg ikke deprimert.
Selvom jeg sutrer litt innimellom, har jeg mye å være takknemlig for.
Selvom jeg av og til kan se på alt jeg ikke har, har jeg så uendelig mye.
Selvom livet er vanskelig i blant, vil jeg ikke fokusere på det.
Det er MYE å takke for!

En fantastisk mann som får frem det beste i meg, oppmuntrer, støtter og engasjerer seg.
Noen skjønne barn som gir av seg selv hver eneste dag, og som er noen store, store velsignelser bare ved å være til.
Venner, gamle venner, som kjenner meg ut og inn
og nye, helt ferske venner som det blir spennende å lære å kjenne og som allerede viser helt nydelige sider.
Familie som bryr seg og om er gla i.
Et sted å kalle hjemme.
Mat på bordet.
En seng å sove i.

Er jeg ikke velsignet?

Andre juledag er snart over. Jeg prøver å fordøye det hele, min nye situasjon...og det er vanskelig, vondt, men likevel - julen har jo vært fin så langt.

Jeg er rik. Velsignet. Selvom jeg så gjerne skulle vært foruten det vanskelige. Selvom jeg skulle ønske jeg ikke kjente så ofte på utilstrekkelighet, eller på dårlig samvittighet overfor både mann og barn fordi jeg er så sliten.
For det som virkelig betyr noe, er det som setter spor i hjertet.
Å vite at noen er gla i deg, og å være gla i noen tilbake. Det er den største velsignelse - for meg.
Er du også velsignet? Når du tenker etter...?

                                                          
                                                                 Klem,

Tatt til side

Sliten. Redd. Undrende. Fortvilet. Maktesløs.

Men

Velsignet. Båret. Ivaretatt. Omsluttet. Oppløftet.

Jeg er

Tatt til side.