What do you think?
Rate this book
Transcription
From the “most talented writer of his generation” (The New York Times), a lightning flash of a novel that is at once a gripping emotional drama and a brilliant examination of the devices, digital and literary, we use to store―or to erase―our memories.
The narrator of Ben Lerner’s new novel has traveled to Providence, Rhode Island, where he is to conduct what will be the final published interview with Thomas, his ninety-year-old mentor and the father of his college friend, Max. Thomas is a giant in the arts who seems to hail “from the future and the past simultaneously” and who “reenchants the air” when he speaks. But the narrator drops his smartphone in the hotel sink. He arrives at Thomas’s house with no recording device, a fact he is mysteriously unable to confess.
What unfolds from this dreamlike circumstance is both the unforgettable story of the triangle formed by Thomas, Max, and the narrator, and a brilliant meditation on those technologies that enrich or impoverish our connection to one another, that store or obliterate memory. Haunted by Kafka (there are echoes of “The Judgement” and “A Hunger Artist”), but utterly contemporary, Lerner combines trenchant insight with lyric mystery. Ultimately, Transcription demonstrates what only a work of fiction can record.
The narrator of Ben Lerner’s new novel has traveled to Providence, Rhode Island, where he is to conduct what will be the final published interview with Thomas, his ninety-year-old mentor and the father of his college friend, Max. Thomas is a giant in the arts who seems to hail “from the future and the past simultaneously” and who “reenchants the air” when he speaks. But the narrator drops his smartphone in the hotel sink. He arrives at Thomas’s house with no recording device, a fact he is mysteriously unable to confess.
What unfolds from this dreamlike circumstance is both the unforgettable story of the triangle formed by Thomas, Max, and the narrator, and a brilliant meditation on those technologies that enrich or impoverish our connection to one another, that store or obliterate memory. Haunted by Kafka (there are echoes of “The Judgement” and “A Hunger Artist”), but utterly contemporary, Lerner combines trenchant insight with lyric mystery. Ultimately, Transcription demonstrates what only a work of fiction can record.
144 pages, Hardcover
First published April 7, 2026
About the author
Ben Lerner
68 books2,020 followersBen Lerner is an American poet, novelist, and critic. He was awarded the Hayden Carruth prize for his cycle of fifty-two sonnets, The Lichtenberg Figures. In 2004, Library Journal named it one of the year's twelve best books of poetry. The Lichtenberg Figures appeared in a German translation in 2010, for which it received the "Preis der Stadt Münster für internationale Poesie" in 2011, making Lerner the first American to receive this honor.
Born and raised in Topeka, which figures in each of his books of poetry, Lerner is a 1997 graduate of Topeka High School where he was a standout in debate and forensics. At Brown University he earned a B.A. in Political Theory and an MFA in Poetry. He traveled on a Fulbright Scholarship to Madrid, Spain in 2003 where he wrote his second book, Angle of Yaw, which was published in 2006 and was subsequently named a finalist for the National Book Award, and was selected by Brian Foley as one of the "25 important books of poetry of the 00s (2000-2009)". Lerner's third full-length poetry collection, Mean Free Path, was published in 2010.
Lerner's first novel, Leaving the Atocha Station, was published by Coffee House Press in August 2011. It was named one of the best books of the year by The New Yorker, The Guardian, The New Statesman, The Wall Street Journal, The Boston Globe, and New York Magazine, among other periodicals. It won the Believer Book Award and was a finalist for the Los Angeles Times Book Award for "first fiction" and the New York Public Library's Young Lions prize.
In 2008 Lerner began editing poetry for Critical Quarterly, a British academic publication. He has taught at California College of the Arts, the University of Pittsburgh, and in 2010 joined the faculty of the MFA program at Brooklyn College.
Lerner's mother is the well-known psychologist Harriet Lerner.
Born and raised in Topeka, which figures in each of his books of poetry, Lerner is a 1997 graduate of Topeka High School where he was a standout in debate and forensics. At Brown University he earned a B.A. in Political Theory and an MFA in Poetry. He traveled on a Fulbright Scholarship to Madrid, Spain in 2003 where he wrote his second book, Angle of Yaw, which was published in 2006 and was subsequently named a finalist for the National Book Award, and was selected by Brian Foley as one of the "25 important books of poetry of the 00s (2000-2009)". Lerner's third full-length poetry collection, Mean Free Path, was published in 2010.
Lerner's first novel, Leaving the Atocha Station, was published by Coffee House Press in August 2011. It was named one of the best books of the year by The New Yorker, The Guardian, The New Statesman, The Wall Street Journal, The Boston Globe, and New York Magazine, among other periodicals. It won the Believer Book Award and was a finalist for the Los Angeles Times Book Award for "first fiction" and the New York Public Library's Young Lions prize.
In 2008 Lerner began editing poetry for Critical Quarterly, a British academic publication. He has taught at California College of the Arts, the University of Pittsburgh, and in 2010 joined the faculty of the MFA program at Brooklyn College.
Lerner's mother is the well-known psychologist Harriet Lerner.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 12 of 12 reviews
May 3, 2026
En bok som fortjener re-read når man ikke er midt i eksamensperiode. Guri, sinnsykt hvor mange mennesker, opplevelser og ikke minst steder man kan besøke på en så kort bok. Sårt og rart og levende og ekstremt menneskelig. Tror den samme delen kan treffe folk på veldig ulike måter, eller at det er forskjellige deler som treffer hardest. Litt på samme måte som opplevelsene i boka deles av flere, men oppleves helt ulikt. Hvordan fortelleren forholder seg til mobilen sin og hvor ekstremt altoppslukende mobilen er i starten av boka skapte en skikkelig uro inni meg når jeg leste, jeg ble faktisk stressa. Da er man en god forfatter da.
July 13, 2026
Veldig interessant om korleis me forholde oss til ulike medium og kvarandre i dei. Dekke både corona og iPads uten å bli corny, som er fryktelig imponerande
August 6, 2026
Denne boka gjorde inntrykk på meg. En kollega av meg anbefalte den og lånte meg sin kopi. Hun hadde laget eselører på de sidene som gjorde inntrykk/som hun likte, dette ga meg også en bedre leseopplevelse fordi den føltes delt.
Transcription er delt inn i tre deler, i den første dele skal fortelleren vår gjøre et (muligens siste) intervju med mentoren hans fra universitetstiden. På vei til intervjuet ødelegger han telefonen sin, hvilke følger har dette i vår digitale verden? Mentoren til fortelleren var en person som har hatt viktige roller i mange liv, alt fra tidligere studenter til hans egen familie. I de to neste delene snakker fortelleren med en gruppe tidligere studiekamerater og mentorens sønn.
Jeg mener å huske at jeg likte språket veldig godt. Fortelleren vår tenker, mimrer og reflekterer en del og jeg likte den undrene skrivestilen. Denne boka sa ikke noe nytt, for meg, når det kommer til mobiltelefoners rolle i livene våre. Mobiltelefoner og den stadig mer digitale hverdagen har utviklet seg mye i løpet av mitt liv, men jeg føler også det er noe som stadig har blitt diskutert i omgivelsene mine (fra i klasserommet til i vennegjengen). Det som gjør sterkest inntrykk på meg er de forskjellige relasjonene forfatteren dykker inn i, boka sterkest når den forteller om folk.
Transcription er delt inn i tre deler, i den første dele skal fortelleren vår gjøre et (muligens siste) intervju med mentoren hans fra universitetstiden. På vei til intervjuet ødelegger han telefonen sin, hvilke følger har dette i vår digitale verden? Mentoren til fortelleren var en person som har hatt viktige roller i mange liv, alt fra tidligere studenter til hans egen familie. I de to neste delene snakker fortelleren med en gruppe tidligere studiekamerater og mentorens sønn.
Jeg mener å huske at jeg likte språket veldig godt. Fortelleren vår tenker, mimrer og reflekterer en del og jeg likte den undrene skrivestilen. Denne boka sa ikke noe nytt, for meg, når det kommer til mobiltelefoners rolle i livene våre. Mobiltelefoner og den stadig mer digitale hverdagen har utviklet seg mye i løpet av mitt liv, men jeg føler også det er noe som stadig har blitt diskutert i omgivelsene mine (fra i klasserommet til i vennegjengen). Det som gjør sterkest inntrykk på meg er de forskjellige relasjonene forfatteren dykker inn i, boka sterkest når den forteller om folk.
October 18, 2026
Ekstremt ekstremt bra, imponerende. Triumferer der Delillos The Silence stagnerte. Romanen har hyperlinker til tidligere sider og passasjer og de er skjult om ikke husket. Denne fullendtheten mangedobler dens kraft som enhet. Den er viktig, og stiger nå ifra meg som en heliumballong inn i himmelen.
June 22, 2026
Det blir sagt at denne boka handler om moderne teknologi, smarttelefoner, padder, overforbruk, introverte, mental helse, men det er ikke min lesning av denne lille boka på 130 sider. For meg handler den om ett av mine favoritt-temaer i litteratur, minner, hukommelse, hva vi velger å huske, og hva hjernen - og kroppen - vår ønsker at vi husker. Transkripsjon, oversettelse av det vi gjør, det som følger oss videre og den vi (innbiller oss at vi) er.
Det er ikke til å komme bort fra at Ben Lerner skriver godt, teknisk.
Boka er delt i tre. Første delen handler om en tidligere elev som under korona-tiden skal intervjue sin gamle lærermester, Thomas, en berømt regissør. Andre delen er en konferanse i etterkant av Thomas sin død, og tredje delen tar for seg sønnen til Thomas, jeg-fortellerens venn, juristen Max og en samtale de har om Thomas. Som syntes er det samme modell som Vegetarianeren av Han Kang, hovedpersonen kommer ikke til orde i boka, men beskrives gjennom menneskene rundt.
Hvis en jeg-forteller i en bok ikke er til å stole på, så er blikket fra andre halvparten så tillitsvekkende. Sannhet, og ikke minst, det jeg tror jeg husker og det andre har fortalt meg, blir en graut som en samtale kan prøve å oppklare, men som mest sannsynlig vil bli husket forskjellig for alltid. Sjøl ikke en samtale som tas opp og bevares er helt til å stole på fordi konteksten blir borte.
Jeg likte veldig godt den tekniske delen av boka. Jeg er usikker på hva den prøvde å fortelle meg bortsett en intellektualisering av vanskelige temaer som i veldig stor grad angår kroppene våre, Alzheimer, eutanasi, korona, anoreksi i kontrast til hjernene og minnene våre. Fordi jeg er usikker på om jeg i det hele tatt har forstått hva boka handler om, og at jeg føler det er noen nøkler her som ikke har vært helt tydelige i å hjelpe meg å låse opp teksten, velger jeg å gi den 3,5*
Kanskje jeg bør lese den om att, starte boka på nytt.
Boka er lytta til på engelsk, og kjøpt via Audible.
Det er ikke til å komme bort fra at Ben Lerner skriver godt, teknisk.
Boka er delt i tre. Første delen handler om en tidligere elev som under korona-tiden skal intervjue sin gamle lærermester, Thomas, en berømt regissør. Andre delen er en konferanse i etterkant av Thomas sin død, og tredje delen tar for seg sønnen til Thomas, jeg-fortellerens venn, juristen Max og en samtale de har om Thomas. Som syntes er det samme modell som Vegetarianeren av Han Kang, hovedpersonen kommer ikke til orde i boka, men beskrives gjennom menneskene rundt.
Hvis en jeg-forteller i en bok ikke er til å stole på, så er blikket fra andre halvparten så tillitsvekkende. Sannhet, og ikke minst, det jeg tror jeg husker og det andre har fortalt meg, blir en graut som en samtale kan prøve å oppklare, men som mest sannsynlig vil bli husket forskjellig for alltid. Sjøl ikke en samtale som tas opp og bevares er helt til å stole på fordi konteksten blir borte.
Jeg likte veldig godt den tekniske delen av boka. Jeg er usikker på hva den prøvde å fortelle meg bortsett en intellektualisering av vanskelige temaer som i veldig stor grad angår kroppene våre, Alzheimer, eutanasi, korona, anoreksi i kontrast til hjernene og minnene våre. Fordi jeg er usikker på om jeg i det hele tatt har forstått hva boka handler om, og at jeg føler det er noen nøkler her som ikke har vært helt tydelige i å hjelpe meg å låse opp teksten, velger jeg å gi den 3,5*
Kanskje jeg bør lese den om att, starte boka på nytt.
Boka er lytta til på engelsk, og kjøpt via Audible.
September 21, 2026
Las denne for ein månad sidan. Utdrag frå my golden notebook:
Lerner har skapt eit fenomenalt bilde av THE HUMAN CONDITION på knappe 150 sider. The general public hengjer seg sjølvsagt opp i dei teknologiske aspekta... Your average Britt i Vangsgata kan ikkje forventast å få grepet rundt THE DISEMBODIED VOICE. Eg trur på ekte at du kan bli gal av å lesa denne romanen... Det er flørting med mystisisme her, men heilt utan å løysa det intellektuelle kvelartaket. Ben Redic Fy Fazan så fascinerande. Trur dette er min nye favoritt tå han Ben.
Lerner har skapt eit fenomenalt bilde av THE HUMAN CONDITION på knappe 150 sider. The general public hengjer seg sjølvsagt opp i dei teknologiske aspekta... Your average Britt i Vangsgata kan ikkje forventast å få grepet rundt THE DISEMBODIED VOICE. Eg trur på ekte at du kan bli gal av å lesa denne romanen... Det er flørting med mystisisme her, men heilt utan å løysa det intellektuelle kvelartaket. Ben Redic Fy Fazan så fascinerande. Trur dette er min nye favoritt tå han Ben.
September 24, 2026
BOKKLUBBEN — SEPTEMBER 2026
Ja, hvor mye kan man huske egentlig? Og fungerer man egentlig når telefonen ikke gjør det? Det er vanskelig å svare på, fordi min telefon fungerer som regel.
Men denne boken synes jeg egentlig var litt dritt? Kanskje den dårligste vi har lest til nå gutta. Sorry as, det blir litt roast på møtet. Jeg kan være åpen for diskusjon altså, for jeg hadde litt troa på konseptet for boka, men den leverer liksom ikke noen steder. Synes heller ikke det poetiske språket er så appellerende, og synes det heller blir litt dølt og kjedelig. Men! Jeg ble faktisk litt revet med i den siste delen med (spoilers) Thomas på sykehuset. Det var faktisk litt fint.
Ja, hvor mye kan man huske egentlig? Og fungerer man egentlig når telefonen ikke gjør det? Det er vanskelig å svare på, fordi min telefon fungerer som regel.
Men denne boken synes jeg egentlig var litt dritt? Kanskje den dårligste vi har lest til nå gutta. Sorry as, det blir litt roast på møtet. Jeg kan være åpen for diskusjon altså, for jeg hadde litt troa på konseptet for boka, men den leverer liksom ikke noen steder. Synes heller ikke det poetiske språket er så appellerende, og synes det heller blir litt dølt og kjedelig. Men! Jeg ble faktisk litt revet med i den siste delen med (spoilers) Thomas på sykehuset. Det var faktisk litt fint.
Read
August 24, 2026Første boka jeg har lest som omhandler corona.
April 23, 2026
Neste gang Anders Danielsen Lie ska skriv om mobilavhengighet i Aftenposten forvente æ at han sitere den her. Likevel e den dritbra og ytterst samtidig.
July 25, 2026
Dette er den første boken jeg leser av Ben Lerner, omtalt og anerkjent som en av de nye store i amerikansk litteratur. Mest kjent er han for The Topeka School; den jeg nå har lest, har fått uvanlig mye omtale, også i norske aviser som Klassekampen og Morgenbladet.
Siden det er første gang, visste jeg ikke helt hva jeg hadde i vente, men det luktet intellektuelt, litterært og frittenkende allerede før jeg åpnet boken. Nå kan det bekreftes. Jeg har beveget meg i et landskap der det er like naturlig å befinne seg i Madrid som i Providence, og jeg liker det — antakelig basert på altfor mye lesing av The New Yorker og de forestillingene det skaper i hodet.
Fortelleren er en førtifem år gammel skribent som skal intervjue sin mentor Thomas til et slags avskjedsintervju i et større magasin. Dokumentasjon er helt vesentlig. Så mister han mobilen i dass, rekker ikke å skaffe en ny — og unnlater å fortelle Thomas det. Første del er samtalen han ikke tar opp.
Andre del foregår i Madrid, der fortelleren leser opp intervjuet. Publikum går i kritisk dialog med ham: han har publisert et intervju der deler bygger på hukommelse, ikke transkripsjon. Høyst beklagelig i en verden der alt dokumenteres i minste detalj. Samtidig er det gjennom denne gjenlesingen at Thomas' stemme kommer fram.
Tredje del strevde jeg med til å begynne med. Her er det Max, Thomas' sønn, som snakker — om hvordan det var å være sønn, og om hvordan det var da faren dro hjem og døde av covid.
Men delene er ikke fortalt i den rekkefølgen de skjedde. Del 3 er ikke et sprang bakover eller framover; den omslutter del 1. Max' fortelling dekker både tiden før intervjuet og faren som drar hjem og dør etterpå. Intervjuet ligger inne i den. Og delen fra Madrid, den som dømmer gjengivelsen, er den siste i tid.
Det betyr at leseren møter delene i stigende orden etter hvor mye de rommer: først den dokumenterte samtalen på noen timer, så kritikken av den, og til slutt det livet den hele tiden lå inne i. Vi skal bedømme en rekonstruksjon før vi har fått vite hva den var en liten del av.
For det er dette som snus. Den ene teksten som har byline, redaktør og et magasin bak seg, viser seg å være en kort episode inne i en beretning ingen tok opp. Det dokumenterte er innkapslet i det udokumenterte.
Og Max er ingen ny person. Han er nevnt allerede i del 1 — der som noe Thomas omtaler. I del 3 snakker han selv. Den som var et objekt i en annens fortelling, blir et subjekt med egen stemme om den samme mannen.
Det er bokens eneste bevegelse, gjentatt tre ganger: hver gjengivelse blir besvart av den den handlet om.
Covid er ikke tilfeldig valgt. Aids ville handlet om skam og fortielse; covid handler om utilgjengelighet. Ingen fikk være i rommet. Thomas dør i den ene omstendigheten der ingen transkripsjon er mulig — ikke fordi noen mistet en telefon, men fordi ingen slapp inn. Det er den samme mangelen to ganger, og andre gang er den ikke lenger komisk. Del 1: mobilen i dass, en pinlig glipp fortelleren ikke orker å innrømme. Del 3: dødsleiet ingen fikk overvære, og en sønn som må gjengi en far han ikke var hos. «Dro hjem» får dessuten en annen tyngde i 2020, når grensene lukker seg og man kommer seg hjem mens det ennå går.
Far og sønn hadde aldri hatt et avklart forhold. De avklarte det helt på slutten — uten at Max vet om Thomas fikk det med seg.
Der argumenterer boken seg ut av sin egen premiss. To deler bruker den på dokumentasjonens nøyaktighet: opptaket som mangler, publikum som kontrollerer om gjengivelsen er tro mot originalen, skammen ved å ha husket i stedet for å ha transkribert. Og så ender den i den ene ytringen som ikke har noe opptak i det hele tatt, ingen bekreftet lytter, ingen mulighet for etterprøving — og det er den eneste som betyr noe. Det avgjørende er ikke om det ble riktig gjengitt, eller engang om det nådde fram. Det avgjørende er at det ble sagt.
Tittelen sier det samme: ikke «Transcript», men Transcription. Prosessen, ikke produktet.
Underveis lurte jeg på om dette var et miniatyrstorverk eller en petit, en litterær øvelse der Lerner leker med mulighetene som ligger i språket og tidsplanene. En litterær øvelse leker med formen. Denne bruker formen til å omgjøre sitt eget tema, og da er den ingen petit.
Om den blir stående som en Lerner-klassiker, kan jeg ikke si — jeg har ikke lest The Topeka School. Men i min egen lesehistorie inntar den en plass på linje med Paul Austers The Invention of Solitude.
Siden det er første gang, visste jeg ikke helt hva jeg hadde i vente, men det luktet intellektuelt, litterært og frittenkende allerede før jeg åpnet boken. Nå kan det bekreftes. Jeg har beveget meg i et landskap der det er like naturlig å befinne seg i Madrid som i Providence, og jeg liker det — antakelig basert på altfor mye lesing av The New Yorker og de forestillingene det skaper i hodet.
Fortelleren er en førtifem år gammel skribent som skal intervjue sin mentor Thomas til et slags avskjedsintervju i et større magasin. Dokumentasjon er helt vesentlig. Så mister han mobilen i dass, rekker ikke å skaffe en ny — og unnlater å fortelle Thomas det. Første del er samtalen han ikke tar opp.
Andre del foregår i Madrid, der fortelleren leser opp intervjuet. Publikum går i kritisk dialog med ham: han har publisert et intervju der deler bygger på hukommelse, ikke transkripsjon. Høyst beklagelig i en verden der alt dokumenteres i minste detalj. Samtidig er det gjennom denne gjenlesingen at Thomas' stemme kommer fram.
Tredje del strevde jeg med til å begynne med. Her er det Max, Thomas' sønn, som snakker — om hvordan det var å være sønn, og om hvordan det var da faren dro hjem og døde av covid.
Men delene er ikke fortalt i den rekkefølgen de skjedde. Del 3 er ikke et sprang bakover eller framover; den omslutter del 1. Max' fortelling dekker både tiden før intervjuet og faren som drar hjem og dør etterpå. Intervjuet ligger inne i den. Og delen fra Madrid, den som dømmer gjengivelsen, er den siste i tid.
Det betyr at leseren møter delene i stigende orden etter hvor mye de rommer: først den dokumenterte samtalen på noen timer, så kritikken av den, og til slutt det livet den hele tiden lå inne i. Vi skal bedømme en rekonstruksjon før vi har fått vite hva den var en liten del av.
For det er dette som snus. Den ene teksten som har byline, redaktør og et magasin bak seg, viser seg å være en kort episode inne i en beretning ingen tok opp. Det dokumenterte er innkapslet i det udokumenterte.
Og Max er ingen ny person. Han er nevnt allerede i del 1 — der som noe Thomas omtaler. I del 3 snakker han selv. Den som var et objekt i en annens fortelling, blir et subjekt med egen stemme om den samme mannen.
Det er bokens eneste bevegelse, gjentatt tre ganger: hver gjengivelse blir besvart av den den handlet om.
Covid er ikke tilfeldig valgt. Aids ville handlet om skam og fortielse; covid handler om utilgjengelighet. Ingen fikk være i rommet. Thomas dør i den ene omstendigheten der ingen transkripsjon er mulig — ikke fordi noen mistet en telefon, men fordi ingen slapp inn. Det er den samme mangelen to ganger, og andre gang er den ikke lenger komisk. Del 1: mobilen i dass, en pinlig glipp fortelleren ikke orker å innrømme. Del 3: dødsleiet ingen fikk overvære, og en sønn som må gjengi en far han ikke var hos. «Dro hjem» får dessuten en annen tyngde i 2020, når grensene lukker seg og man kommer seg hjem mens det ennå går.
Far og sønn hadde aldri hatt et avklart forhold. De avklarte det helt på slutten — uten at Max vet om Thomas fikk det med seg.
Der argumenterer boken seg ut av sin egen premiss. To deler bruker den på dokumentasjonens nøyaktighet: opptaket som mangler, publikum som kontrollerer om gjengivelsen er tro mot originalen, skammen ved å ha husket i stedet for å ha transkribert. Og så ender den i den ene ytringen som ikke har noe opptak i det hele tatt, ingen bekreftet lytter, ingen mulighet for etterprøving — og det er den eneste som betyr noe. Det avgjørende er ikke om det ble riktig gjengitt, eller engang om det nådde fram. Det avgjørende er at det ble sagt.
Tittelen sier det samme: ikke «Transcript», men Transcription. Prosessen, ikke produktet.
Underveis lurte jeg på om dette var et miniatyrstorverk eller en petit, en litterær øvelse der Lerner leker med mulighetene som ligger i språket og tidsplanene. En litterær øvelse leker med formen. Denne bruker formen til å omgjøre sitt eget tema, og da er den ingen petit.
Om den blir stående som en Lerner-klassiker, kan jeg ikke si — jeg har ikke lest The Topeka School. Men i min egen lesehistorie inntar den en plass på linje med Paul Austers The Invention of Solitude.
June 27, 2026
Leser ferdig boka og plukker umiddelbart opp mobilen...
September 29, 2026
Denne likte jeg kjempegodt.
Displaying 1 - 12 of 12 reviews