hey you, are you real or a ghost-lie?
bare sånt jeg lurer på
-
Abonner
Abbonert
Har du allerede en WordPress.com-konto? Logg inn nå.
bare sånt jeg lurer på
han vil meg alt godt, jeg er sikker på det. men er det nok?
hører på cooling. ser på VM. spiser havregrøt. våkner om morgenen i en pytt av drømmer, to drømmer, blandet sammen, vi satt ved et bord og han sa jeg skulle vært der med deg, og så var han borte igjen, lukten av pizza og storby, og vi løp, hun sang så fint, men var streng, holdt oppsyn med publikummet sitt og fikk alle til å flytte på seg. men hun var der. og han var der. og det var vinter, snø, vi klatret den bratteste bakken. jeg våkner med alt dette i hodet og en følelse av håpløshet i kroppen.
så jeg finner youtube-videoer, hører på cooling, og når hun sier you cannot become something that you’re not. you just can’t.
tar på meg trøya det står NYC på, den er litt for liten, litt for utvaska, litt for skjev i sømmene, men det er jo uansett bare meg her, jeg sitter i hjørnet i sofaen, har beina på bordet og hver morgen sitter jeg slik og ser himmelen lysne over den skogkledde høyden utenfor stuevinduet; det er ikke langt bort dit, til trærne, til bekken som bruser så fint gjennom landskapet, til turveier som snor seg innover og blir til stier som til slutt forsvinner; av og til går jeg dit, av og til blir jeg sittende inne, andre ting jeg har utsikt til; lastebiler og gravemaskiner og menn iført både refleks og hjelm, de har tatt over den åpne plassen på den andre siden av veien og gjort den til en byggeplass, av og til sprenger de i fjellet og dørene rister i karmene, glassene klirrer i skapene og jeg tenker ting som at det var godt jeg ikke var på vei til skogen akkurat nå.
fireogtyvende oktober henter jeg fram julesangene og spiller dem non-stop i tre dager. det blir kaldere og kaldere i huset, men i stedet for å skru på varmen kler jeg på meg ekstra lag med klær og legger tepper oppå skuldrene og rundt meg selv. det blåser og regner og når jeg går til butikken tenker jeg på alle dagene som har vært nøyaktig slik, grå, følelsen av å sitte i et klasserom, åtte år, tolv år, fjorten, femten, seksten, osv, og se ut på det grå, være i det grå, holde ut alle de grå dagene som det normale. tenker mye på tiden som går, hvor rart og fjernt og vanskelig det er å se seg tilbake og se seg selv i det som har vært og som er over, men hvordan det er enda verre, nesten rent umulig, å se framover. at det skal komme mer tid. jeg klarer ikke se det for meg. så jeg hører på julesanger og smører inn mine tørre, sprukne hender med kuldekrem. lukta av den minner meg om mormor og bedre dager.
kjøper en t-skjorte som det står thanks for nothing på og jeg går forbi en ung gutt på en benk, I like your t-shirt, sier han, jeg takker og han fortsetter, I should’ve had that t-shirt, ’cause I‘m homeless… etterpå angrer jeg på at jeg ikke ga ham alle myntene mine som jeg uansett ikke får brukt, men bare hiver oppi et tip-jar som står ved kassa neste gang jeg kjøper kaffe
det har gått en måned, og det har skjedd ting, men det er lite som er av betydning. det som er av betydning er noe så enkelt som en telefon, en samtale, det er ikke så mye å si, men vi holder linjen likevel, det er av betydning, og alt annet blir bare til grått mot grått en plass i bakgrunnen.
jeg sover dårlig og når jeg våkner sitter jeg og kjenner på at jeg savner menneskene
dagene er tomme og lange og de går sakte og bøkene stabler seg opp i uryddige bunker, her og der stikker det papirer ut, og mer enn noe annet bare ser jeg på dem, der de ligger, lar dem bare ligge der
som jeg savner menneskene på dager som denne
monument, röyksopp & robin, kunne skrevet en roman til den sangen
sola er hard mot huden, svetten renner langsmed ryggraden, det klør. naboungene har gått inn for å spise eller leke eller plastre knær, og jeg dikter små taler og unnskyldninger og avvisninger som jeg kan gi til mennesker når det skulle passe. mennesker som står i store grupper av fremmede og spør om ikke jeg skal være med, om ikke jeg vil være en del av folkehavet og generelt sett være fri og glad og le mot alle. nei. drikker saft av det største glasset jeg har. blir brent rød og tørr på armene. når ungene kommer ut igjen, går jeg inn.
skal gå hjem og så har det begynt å regne. et sånt tungt yr som ligner litt på snø når det faller tett og jevnt i lyset fra gatelykta. jeg gløtter fram fra under bussbua, finner musikken min, finner sigarettene mine, tar sjansen, går uti det. har to emeli sandé sanger på repeat og blir klissvåt og det er mørkt og nesten ingen biler ute, I’m feeling like a hole in your head, like the last thing in the world that you need, synger hun, jeg fylles av alle de tankene jeg alltid har, men også at jeg har lagt dem fra meg, jeg gidder jo ikke mer, det har jeg jo sagt, but it’s easier in bed, at nighttime we pretend, og så blir jeg trist for det også. prøver å gå det av meg. håret klistrer seg i nakken, regnet renner inn i munnen, smaker stramt. noen ganger ønsker jeg meg at veien aldri slutter
i'm not in love