Andreas Aubert

Andreas Aubert var på flere turer i utlandet, hvor han kom i nær kontakt med moderne kunstretninger. Høsten 1882 dro han til Paris, etter et kortere opphold hos Christian Krohg. Der ble han til sommeren 1884. Etter et mistrøstig opphold på Académie Colarossi bestemte han seg for å vie seg utelukkende til kunstens teoretiske sider. Han skrev nå mange kunstkritikker fra Salonen og andre utstillingssteder. I en artikkel i Aftenposten 1883 redegjorde han for Claude Monet og impresjonismens program.

Studier i Italia i 1896–1898 resulterte i Cimabue-studien Die malerische Dekoration der San Francesco Kirche in Assisi (1907). En ny studiereise til Paris og verdensutstillingen i 1889 resulterte i en ny rekke artikler om fransk kunst, ikke minst om favoritten Jean François Millet. Mange år senere utgav han Jean François Millet, 1814–1875. Det sidste aarhundredes mest afholdte maler.

Norske kunstforhold stod allikevel Auberts hjerte nærmest. I 1880-årene var det de årlige høstutstillinger i Kristiania som klarest reflekterte tidens estetiske brytninger, og Auberts utførlige kritikker av disse utstillingene er fortsatt viktige kilder i norsk kunsthistorisk forskning. Som kunstkritiker var han mest aktiv i 1880-årene. Etter hvert trakk han seg noe tilbake fra dagens strid til fordel for kunsthistorien, men skrev engasjerte avisartikler om nasjonale kunst- og kulturforhold hele sitt liv.

Den naturalisme Aubert ivret for, rommet så vel poesi som subjektivt uttrykk. Han hadde derfor ingen vanskeligheter med å akseptere 1890-årenes nyidealisme og nyromantikk. I motsetning til hva enkelte (særlig Jens Thiis) har hevdet, var Aubert en viktig støttespiller for Edvard Munch, og i sine kritikker gjorde han tidlig oppmerksom på Munchs usedvanlige talent. Som kunstsamleren Olaf Schous nærmeste rådgiver er Aubert å takke for at en rekke av Munchs sentrale arbeider kom i Nasjonalgalleriets eie.

Andreas Aubert var det vi i dag kaller verdikonservativ. Han stilte seg avvisende til Hans Jæger og bohembevegelsen, som han mente skadet kunstens skjøre vekst og anseelse, ikke minst hos de bevilgende myndigheter. Politisk ønsket han å holde seg nøytral og stemte aldri ved valgene, men uttrykte sympati for de venstreliberale holdningene han fant hos sine venner Ernst Sars, Erik Werenskiold, svogeren Molkte Moe og ikke minst Bjørnstjerne Bjørnson. Sistnevnte hadde han kjent siden begynnelsen av 1870-årene, da han i en kortere tid var huslærer for sønnen Bjørn Bjørnson.

Aubert ønsket opprinnelig å forfatte biografier over norske samtidskunstnere. I 1885 begynte han forberedelsen til en Werenskiold-biografi, men skrinla denne da minneutstillingen over Johan Christian Dahl i 1888 fikk ham til å begynne et stort forskningsarbeid om «vår malerkunsts far». Fru Védastine var nå som senere hans utrettelige assistent.

Professor Dahl. Et Stykke af Aarhundredets Kunst- og Kulturhistorie forelå i 1893. Boken var lagt så nær en selvbiografi som mulig, med et vell av detaljer og data. Arbeidet ruver fremdeles innen norsk kunsthistorie. Mer teoretisk anlagt er Den nordiske Naturfølelse og Professor Dahl. Hans Kunst og dens Stilling i Aarhundredets utvikling, som kom året etter. Det var Dahls naturstudier, hans «naturalisme», som fikk størst oppmerksomhet. Aubert betraktet Dahl som en vektig historisk garant for Werenskiold-generasjonens kunstsyn.

Som påskjønnelse for arbeidet med Dahl, innvilget Stortinget ham et årlig stipend i 1895. Aubert kunne da endelig slutte ved Aars og Voss´ skole. I 1896 forsvarte Aubert Den nordiske Naturfølelse og Professor Dahl som sin doktoravhandling. Samme år tok han, som en av de første, opp et vitenskapelig studium av norsk folkekunst i Den dekorative farve.

Inspirert av Arts and Crafts og art nouveau ivret han for en sterkere forening av håndverk, bygningskunst, kunst og kunstindustri, og formulerte en rekke av de tanker som den nasjonalliberale Lysakerkretsen gjorde seg om forholdet mellom kultur, kunst og nasjonal tilhørighet. Dette var en ledende tanke i praktverket Norge i det 19de aarhundrede fra 1900, hvor Aubert forfattet oversiktsartikkelen Norges Malerkunst, som var den første samlende fremstilling av den norske kunsts utvikling. Artikkelen ble senere utgitt som egen bok, kalt Det nye Norges malerkunst.

Takket være arbeidet med Dahl og tysk romantisk malerkunst gjenoppdaget Aubert Caspar David Friedrich, noe som ble behørig lagt merke til i Tyskland. Den planlagte Friedrich-biografien var ufullført ved Auberts død, men flere artikler ble publisert. Et bruddstykke av biografien, Caspar David Friedrich: «Gott, Freiheit, Vaterland», ble utgitt posthumt. I 1890-årene begynte han å arbeide med en biografi over Dahls venn Thomas Fearnley, men heller ikke denne ble fullført. Et første omriss, Thomas Fearnley. En biografisk skisse, utkom i 1903.

Parallelt med sine studier i tysk romantikk arbeidet Aubert fra 1890-årene av også med emner fra italiensk ungrenessanse og senantikk skulptur. Denne side ved hans forskning ble møtt med større anerkjennelse i utlandet enn hos norske kolleger.

Andre populære arbeider av Andreas Aubert er de to små bøkene om Fra Giovanni da Fiesole fra 1905 og J. F. Millet fra 1906. Et utvalg av hans artikler og avhandlinger ble utgitt i 1917 av Carl Wille Schnitler under tittelen Norsk kultur og norsk kunst.