Familieterapi

Familieterapi er en gren av psykologi og klinisk sosialt arbeid og en form for behandling, der en terapeut arbeider med en familie i stedet for å arbeide med enkeltindivider, eller ikke-beslektede grupper. Formålet er gjerne å få familien som sosial enhet til å fungere på endrede premisser enn slik den fungerte (eller ikke fungerte) før.

Familieterapi har tradisjonelt vært inndelt i tre tilnærminger; strategisk, strukturelt og systemisk tenkning.

Bearbeiding av familierelasjoner og parveiledning/foreldrerådgivning er kjent fra flere kulturer og tidsaldere. Mange ritualer bygger opp om pardannelser, slik som ekteskapsinnstiftelse. I vestlig kultur er det vanlig å regne at familieterapi oppsto sammen med sosialt arbeide og andre bevegelser fra 1890/1900årene.

Familieterapeuter kan ha forskjellig fagbakgrunn og legge forskjellige modeller til grunn for sin spesielle arbeidsmåte. Felles er en tanke om hva en optimalt fungerende familie kan være, og metoder og teknikker velges ut fra hva den enkelte terapeut kan få til å fungere i forhold til egne evner og ferdigheter i forhold til familien som enhet.

Tanker om at familieforhold hadde betydning for barns utvikling var ikke uvanlige blant psykologer og psykiatere allerede før år 1900. Tanken om å samle familien og arbeide direkte med den kom imidlertid noe senere, da i form av ekteskapsveiledning og foreldrerådgivning. Terapiformen kan først sies å ha tatt fart i tiden etter den andre verdenskrigen.

Flere terapiformer, modeller og teknikker ble utviklet på vestkysten av USA i 1970-80-årene. Disse bygget tildels på en erfaring om at det ikke alltid var nok å få klienter/pasienter til å fungere bedre – det måtte skje i familiekretsen hvis en skulle unngå tilbakefall. Enkelte terapeuter gikk så langt som til å hevde at når ett medlem i en familie ikke fungerte sosialt, så var det fordi medlemmet var bærer av familiens samlede dysfunksjon, og dermed bidro til at de øvrige kunne fungere. Å rette opp en slik dynamikk slik at alle kunne fungere bedre ble dermed målsetting. Arbeidsmåten kunne varieres etter hva en regnet med ville fungere best i forhold til familien og dens sosiale bakgrunn.

Et eksempel fra klassisk litteratur er Jeppe på Bjerget og hans fru Nille, der Jeppe er den identifiserbare problembæreren: «Alle vet at Jeppe drikker – -». Mor Nille er hans edruelige motpol, mens Jakop Skomaker bidrar på sin måte til å vedlikeholde problemet. (« – men ingen vet hvorfor Jeppe drikker»). En familieterapeut ville søke å påvirke dynamikken i forholdet mellom Jeppe og Nille, som synes å vedlikeholde den eksisterende situasjonen, slik at hans behov for å drikke ble redusert, helst uten å gjøre mor Nille til neste problemprodusent.

I Norge

Modum Bads nervesanatorium var blant de tidligste i etterkrigstiden til å ta opp familieterapi som eget tilbud, ved å lage en egen avdeling. Denne kunne ta inn familier til opphold, slik at terapien kunne foregå skjermet fra dagliglivets stressfaktorer.