Hopp til innhold

Hergest Ridge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sideversjon per 21. sep. 2023 kl. 19:10 av Bingar1234 (diskusjon | bidrag) (Lagt til info)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hergest Ridge
Artist, bandMike Oldfield
Utgitt28. august 1974
InnspiltThe Manor
SjangerProgressiv rock, Ambient
Lengde00:40:14
SpråkIngen språklig innhold
PlateselskapVirgin
Produsent(er)Tom Newman
Plass i kronologi
Tubular Bells
(1973)
Hergest Ridge
(1974)		 Ommadawn
(1975)

Hergest Ridge er det andre studioalbumet til den engelske musikeren og låtskriveren Mike Oldfield, gitt ut 28. august 1974 av Virgin Records. Den uventede kommersielle og kritiske suksessen til debutalbumet hans Tubular Bells (1973) påvirket Oldfield, som bestemte seg for ikke å turnere og unngikk pressen med sin nyvunne status. I stedet trakk han seg tilbake til Hergest Ridge, en stor, langstrakt høyde på grensen mellom England og Wales og skrev oppfølgeren, og han spilte den inn i 1974 på The Manor i Oxfordshire, med Tom Newman tilbake som medprodusent. I likhet med Oldfields første, er albumet en komposisjon delt opp i to deler som dekker forskjellige stemninger og musikalske stiler.

Albumet ble nummer 1 på UK Albums Chart i tre uker på rad før det ble fortrengt av Tubular Bells, og markerte en av de få gangene en artist har overtatt etter seg selv på listen på denne måten. I 2010 ble albumet gitt ut på nytt med ny stereo og 5.1 surround-lydbmix, bonusmateriale og nytt omslagsbilde.[1]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Etter utgivelsen av debutalbumet Tubular Bells, søkte Oldfield et sted for å skrive et oppfølgingsalbum. Tidlig i 1974 kjørte han rundt i West Country før han vendte nordover til Herefordshire. Han ankom Kington, en liten by på grensen mellom England og Wales som ligger i skyggen av Hergest Ridge, en langstrakt høyde med en topphøyde på 425 meter. Oldfield fant området tiltrekkende. Han oppdaget huset The Beacon på kanten av Bradnor Hill som var til salgs og fikk tillatelse fra Virgin eier Richard Branson til å kjøpe det.

Oldfield slo seg ned i sitt nye hjem, men følte seg snart usikker på hva hans neste skritt i karrieren skulle være. Kontrakten hans med Virgin ga ham en lønn på 25 pund, og kontinuerlige tilbud la et press på ham til å vises seg i offentligheten, noe som fikk Oldfield til å få panikkanfall. Han manglet noen konkrete ideer for ny musikk og valgte å fremføre «enkle, lite krevende middelalderske melodier» med folkemusikeren Leslie Penning på Penrhos Court, en lokal restaurant, i betaling fikk han gratis vin. Med oppmuntring fra Branson begynte Oldfield å skrive en oppfølger til Tubular Bells etter at han fikk levert et Farfisa-orgel, 4-spors TEAC-båndspiller og et miksebord til huset sitt.

Innspilling

[rediger | rediger kilde]

Etter innledende innspillingsøkter i Basing Street Studios, London og Chipping Norton Studios, ble Hergest Ridge våren 1974 spilt inn på The Manor nær Shipton-on-Cherwell, Oxfordshire, med Tom Newman tilbake som Oldfields medprodusent. Albumet ble mixet på AIR Studios i London.

Oldfield følte at halvparten av de gode seksjonene på albumet var så detaljerte og begravet i miksen, det krevde at lytteren spille albumet på en platespiller av høy kvalitet. «Jeg må lytte veldig hardt for å plukke ut noe som jeg vet at jeg er stolt over.» Høydepunktet på albumet var han fornøyd med. At folk sammenlignet albumet med Tubular Bells irriterte ham fordi han anså det som et mer arrangert og skikkelig gjennomtenkt verk. I 1975 reflekterte Oldfield over Hergest Ridge og mente det inneholdt «noen gode ideer», men sa at innspillingen ble utført i full fart, noe som påvirket fremførelsen på resultat.

Musikken

[rediger | rediger kilde]

På samme måte som Tubular Bells, er albumet delt inn i to uttrykk. Hergest Ridge gjør mer gjenbruk av sine forskjellige temaer og har mer sofistikert musikalsk uttrykk enn sin flertema og raskt skiftende forgjenger. Oldfield er nyskapende på Hergest Ridge med den nye måten han bygger opp sammensatte strukturer, han bruker ofte lag på lag med elektrisk gitar spilt inn ved først å forsterke den kraftig (for å oppnå en vedvarende orgellignende klang) for deretter å redusere volumet kraftig ved bruk av Glorfindel Box (en hjemmelaget gitareffekt-enhet som er laget i kryssfiner og «ekstremt upålitelig») og komprimeringskanalen fra Manor Mixing Console, slik han gjorde i seksjonen «Guitars Sounding Like Bagpipes» på «Tubular Bells del 2». Teksturer blir utvidet ytterligere ved bruk av forskjellige orgel klanger og bruk av stemmen som et instrument (stemmen er aldri fremtredende og blir bevisst redusert så mye som mulig og er der i stor grad som en strukturell effekt).

Versjoner

[rediger | rediger kilde]

Hergest Ridge ble remikset i SQ-system 4-kanals kvadrafonisk lyd av Oldfield i 1976 for 4-LP-settet, Boxed. Etter at han hadde laget remiksen uttalte Oldfield at han ønsket at alle fremtidige utgivelser av albumet skulle stamme fra denne nye versjonen. Alle CD-utgivelser har en stereomiks avledet fra Boxed -mixen, og det samme gjelder de fleste av de senere pressingene av LP og kassett. Den originale vinylmixen fra 1974 er nå tilgjengelig på utgivelsen av albumet i 2010, sammen med en remix fra 2010.

En orkesterversjon av Hergest Ridge ble arrangert og dirigert av David Bedford, som tidligere hadde gjort det samme med The Orchestral Tubular Bells. Den ble fremført live flere ganger, og ble spilt inn for radiokringkasting fra konsertopptredener to ganger, en gang i 1974 av Royal Philharmonic Orchestra med Steve Hillage på gitar, og en gang i 1976 av Scottish National Orchestra, igjen med Hillage på gitar. Andy Summers spilte på noen andre forestillinger det året. Deler av forestillingene ble brukt av NASA og i Tony Palmers dokumentarfilm The Space Movie.

The summit of Hergest Ridge

Stedet Hergest Ridge

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Hergest Ridge

Hergest Ridge på grensen mellom England og Wales er et populært feriemål for Oldfields fans, og huset der han bodde den gang, The Beacon, er nå et pensjonat.

Forsidefotografiet på albumet er av natur fra Hergest Ridge, og ble tatt av Trevor Key.

Den irske ulvehunden på forsiden (og på LP-etiketten) fikk navnet Bootleg.

Sporliste

[rediger | rediger kilde]
Side one
Nr.TittelLengde
1.«Hergest Ridge (Part One)»21:29
Side two
Nr.TittelLengde
1.«Hergest Ridge (Part Two)»18:45

Medvirkende

[rediger | rediger kilde]

Kredittering hentet fra albumomslaget fra 1974.[2]

Musikere

Produksjon

Mercury Records nyutgivelse

[rediger | rediger kilde]

7. juni 2010 ble albumet gitt ut på nytt av Mercury Records. Dette kom som en del av en avtale der Oldfields Virgin album ble overført til Universal's label. Bonustilleggene på utgivelsen inkluderer en remix fra 2010 av albumet og den originale vinylmixen av albumet. Det er en utgave med en plate og en Deluxe Edition. Bonusspor inkluderer «In Dulci Jubilo (For Maureen)» og «Spanish Tune». En 180 gram vinylversjon ble utgitt som en del av Back to Black-serien.

Gjenutgivelsen har radikalt forskjellige omslag, det har et modellglidefly og et luftfoto basert på Google Earth. Ifølge de nye notatene på omslaget var Oldfield aldri helt fornøyd med det originale omslaget og benyttet anledningen til å gi et nytt.

Det er også et sett med et begrenset opplag av albumet, som inkluderer en deluxe-utgave, en LP og et innrammet, signert trykk av albumkunstverket. Bare 250 eksemplarer ble produsert, som ble solgt gjennom Mike Oldfields offisielle nettsted. Det er ingen usignerte varianter.

Den japanske utgivelsen bruker produksjonsprosessen SHM-CD (Super High Material CD).

Enklelt-CD-versjon

[rediger | rediger kilde]
  1. «Hergest Ridge (Part One)» (2010-stereomix) – 19:21
  2. «Hergest Ridge (Part Two)» (2010-stereomix) – 18:46
  3. «In Dulci Jubilo (For Maureen)» – 2:46
  4. «Spanish Tune» – 3:11

Back To Black vinyl-versjon

[rediger | rediger kilde]
  1. «Hergest Ridge (Part One)» (1974-stereomix)
  2. «Hergest Ridge (Part Two)» (1974-stereomix)

Limited Edition

[rediger | rediger kilde]

En Limited Edition-versjon ble tilgjengelig via mikeoldfieldofficial.com. Utgivelsen inneholder Deluxe-versjonen, vinyl-versjonen og et nummerert, innrammet trykk av plateomslaget, signert av Mike Oldfield. Den inneholder også heftet Walking The Hergest Ridge. Kun 250 kopier ble tilgjengelig ved utgivelsen 14. juni 2010.

Digital-versjon

[rediger | rediger kilde]
  1. «Hergest Ridge (Part One)» (2010-stereomix)
  2. «Hergest Ridge (Part Two)» (2010-stereomix)
  3. «Hergest Ridge (Part One)» (1974-stereomix)
  4. «Hergest Ridge (Part Two)» (1974-stereomix)
  5. «Hergest Ridge (Part One)» (1974-demo)
  6. «Hergest Ridge (Part Two)» (1974-demo)

Deluxe-versjon

[rediger | rediger kilde]

CD 1

  1. «Hergest Ridge (Part One)» (2010-stereomix) – 19:21
  2. «Hergest Ridge (Part Two)» (2010-stereomix) – 18:46
  3. «In Dulci Jubilo (For Maureen)" – 2:46
  4. «Spanish Tune» – 3:11

CD 2

  1. «Hergest Ridge (Part One)» (1974-stereomix) – 21:32
  2. «Hergest Ridge (Part Two)» (1974-stereomix) – 18:40
  3. «Hergest Ridge (Part One)» (1974-demo) – 20:21
  4. «Hergest Ridge (Part Two)» (1974-demo) – 18:13

DVD

  1. «Hergest Ridge (Part One)» (2010-5.1 surroundmix)
  2. «Hergest Ridge (Part Two)» (2010-5.1 surroundmix)

Hitliste-plasseringer

[rediger | rediger kilde]

Hergest Ridge var på førsteplass i Storbritannias i uken som avsluttet 14. september 1974, og holdt seg slik i tre uker til plassen ble overtatt av forgjengeren Tubular Bells. Oldfield er dermed en av bare noen få artister (blant dem The Beatles og Bob Dylan) som har et album som har overtatt førsteplassen etter et annet album.

I 1975 rapporterte Rolling Stone at det var solgt 2 millioner eksemplarer av albumet.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Classic Rock presents Prog – Hergest Ridge and Ommadawn reviews», Classic Rock, May 2010 
  2. ^ (1974) Albumnotater for Hergest Ridge. Virgin Records.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hergest_Ridge&oldid=23844918»