Jugband

Cannon's Jug Stompers. Til venstre Gus Cannon (1883-1979), aktiv 1898–1940 og 1956–63. På sine gamle dager fikk han også oppleve renessansen både for jugbands og for USAs folkemusikk generelt.

Et jugband er et orkester som bruker en eller flere jugspillere i besetninga, og som for øvrig bruker en blanding av tradisjonelle og hjemmelagde instrumenter. Jugband er et amerikansk fenomen, og de hadde sin storhetstid i perioden 1900-1930. Det ble spilt på gjenstander som normalt ikke brukes for å lage lyd, som vaskebaljer (jf. baljebass), vaskebrett, skjeer, ovnsrør, kam og papir. Slike band kunne også gå under navn som «skiffle bands», «spasm bands» eller «juke (jook) bands» når de var uten jugspiller. I jugbandenes første tid kunne også gitarer, banjoer og mandoliner være av hjemmelagd type.

Historie

De første jugbandene kjennes fra 1890-årene i byer i USAs sørstater. De ble danna av svarte musikere som hadde erfaring fra vaudeville og medicine show. Kjerneområdet skal ha vært Louisville, og derfra spredte musikken seg opp og ned langs elvene Mississippi og Ohio. De spilte en blanding av memphisblues og ragtime, oppblanda med musikktradisjoner fra Appalachene (jf. oldtime). Jugbandene har hatt betydning for utviklinga av bluesen, og kan også sies å være en av rockens røtter.

De første jugbandene som det ble gjort innspillinger av, hørte hjemme i Louisville og Birmingham, Alabama. Dette var orkestre som spilte populær dansebandjazz, og som brukte jug som en nyhet. Både vaudevillebluessangeren Sara Martin og bluesjodleren Jimmie Rodgers brukte jugband på sine innspillinger.

Etter hvert ble Memphis i Tennessee et sentrum for jugbandmusikken. Her var orkestrene mer orientert mot countrybluesen og tidlige afroamerikanske musikktradisjoner. De to mest kjente bandene i Memphis var Gus Cannon's Jug Stompers og Memphis Jug Band. Andre kjente band var Jack Kelly and His South Memphis Jug Band, Beale Street Jug Band og Noah Lewis's Jug Band.

Depresjonen i 1930-åra og radioens ødeleggende effekt på platesalget gjorde slutt på jugbandenes storhetstid. De siste opptakene med Gus Cannon's Jug Stompers og Memphis Jug Band ble gjort i henholdsvis 1930 og 1934 (selv om Cannon, med ev avbrudd i 1940-56, fortsatte sin karriere som musiker til 1963). Bill Monroe («bluegrassens gudfar») og hans Blue Grass Boys hadde en jugspiller de første månedene etter at bandet ble dannet i 1939, dvs. før de hadde utviklet den egentlige bluegrass. Deretter ble jug erstattet med kontrabass. Jugspill fortsatte imidlertid sporadisk å dukke opp på ulike artisters innspillinger utover på 1940- og 50-tallet.

Jugbandrenessansen

Fra slutten av 1950-tallet ser en en fornya interesse for jugbandmusikken. I New York oppsto f.eks. The Even Dozen Jug Band, med bl.a. Joshua Rifkin, David Grisman, Stefan Grossman og John Sebastian. I 1960-årene forekom jug flere steder. I bluegrassgruppen The Dillards' sang om hjemmebrenneren Dooley fra 1964 fikk Dooley med seg en jug i graven – og i The Andy Griffith Show, hvor gruppen under navnet The Darlings opptrådte sammen med bl.a. skuespilleren og sangeren Maggie Peterson, spilte Briscoe Darling jug. Mungo Jerry (stiftet 1969) var opprinnelig et jugband under deres første opptredender og innspillinger; Grateful Dead (stiftet 1965) kan også sies å ha jugbandrøtter.

Jugbands har fortsatt å eksistere og utvikle seg opp til vår tid. De opptrer på enkelte bluegrassfestivaler; i tillegg arrangeres jugfestivaler. Noen band er tro mot røttene, mens andre hele tida arbeider med å utvide repertoaret til å omfatte andre folkemusikalske og populærmusikalske sjangre, og til og med klassisk musikk. Av slike innovative jugband kan nevnes The Hobo Gobbelins, The Kitchen Syncopators, The Inkwell Rhythm Makers og Sour Mash Hug Band.

Eksterne lenker

• http://www.jugband.org

Autoritetsdata