Kantate

Kantate (av latin cantare, «synge») brukes oftest om en vokal komposisjon akkompagnert av instrumenter. Kantaten har som regel mer enn én sats.

Fram til 1500-tallet var det stort sett bare vokalverker som ble regnet som seriøs musikk. Først med instrumentalmusikkens fremmarsj på 1600-tallet ble begrepet «kantate» introdusert som betegnelse for vokale komposisjoner for å skille dem fra instrumentalmusikkens sonater. Kantater kunne blant annet være komponert for en spesiell anledning, for eksempel leilighetsdikt med musikk til kroninger og andre merkedager. En rekke kantater blant annet av Bach, er skrevet for kirkelige høytider. Fra midten av 1600-tallet til slutten av 1700-tallet var kantater for ett eller to soloinstrumenter, en populær form for italiensk kammermusikk. Disse kantatene var gjerne akkompagnert av cembalo og kanskje noen få andre soloinstrumenter.

I senere tid, fra stiftelsen i 1950, har mannskoret Svæveru’ ved Norges Handelshøyskole videreført og utviklet kantatekunsten og har i sitt repertoar til enhver tid rundt 30 kantater, fra et utvalg på over 100 verker siden Korets begynnelse.

Litteratur

• Herbert Seifert: «Kammerkantate» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
• Dagmar Glüxam: «Solokantate» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.