Hopp til innhold

Kastratsanger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sideversjon per 4. jul. 2022 kl. 22:48 av Autokefal Dialytiker (diskusjon | bidrag) (Tilbakestilte endring av 46.204.76.42 (bidrag) til siste versjon av Avilena)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Kastratsangereen Alessandro Moreschi

Kastratsanger er en mannlig sanger som ble kastrert før puberteten for å hindre at han kom i stemmeskiftet.[1]

Kastratsangeren hadde en manns lungevolum og en guttestemmes alt- eller sopran, noe som i kombinasjon med den strenge sangtreningen, som startet tidlig i barndommen, skapte en til da ukjent virtuositet. Denne praksisen med å kastrere særlig talentfulle unge gutter startet på 1400-tallet og varte fram til 1700-tallet. Det oppsto i Spania og Italia ved at man ønsket høye stemmer innen kirkemusikken og hvor kvinnelige sangere på den tiden ikke var tillatte.[2][3]

Kastratsangernes egentlige glanstid begynte med operasjangerens oppsving (Opera seria). I barokken var de fremste sangerne kastrater, og særlig Farinelli (egentlig Carlo Broschi) ble den mest berømte. Men i Frankrike var publikum negative til kastratstemmene. Kastratsangernes gullalder var over mot slutten av 1700-tallet, da et nytt og enklere musikalsk uttrykk oppstod. Kastratsangere forekom imidlertid fortsatt utover 1800-tallet, fram til denne type operasjoner ble forbudt i 1870.

En av de siste kastratene, Alessandro Moreschi (18581922), var solist i Det sixtinske kapellets kor helt fram til 1913 og hans stemme er bevart på en rekke grammofoninnspillinger fra årene 190203. Etter kastratene tid blir disse stemmene som oftest sunget av kvinnelige sangere, men i den senere tiden har det blitt vanligere at disse stemmene synges av mannlige alter (kontratenor).[2][3]

Kastratsangernes register og tessitura var som regel større enn hos ikke kastrerte sangere.

Fysisk utseende

[rediger | rediger kilde]

En bivirkning av kastreringen var at sangerne fikk en særpreget kroppsform. Høyden var som oftest over gjennomsnittet på den tiden og årsaken var svikt i epifysen. Uten den riktige mengden testosteron, ville ikke kroppen slutte å produsere veksthormoner på samme måte. Kastreringen medførte også ofte lange fingre, tær, smale armer, større overkropp og bredere hofter enn normalt hos menn. Hvor fremtredende disse særpregene var, avhengig av hvor langt de var kommet i utviklingen da de ble kastrert og var ofte individuelt. Andre bivirkninger var mykere hud, mangel av kroppslig hår og skjegg. Enkelte kastratsangere var i tillegg tykke eller runde på grunn av testosteronmangel. Vevet blir ikke like lett omgjort til muskler med liten mengde mannlige hormoner.[4][3]

I 1870 ble denne typer operasjoner forbudt i Italia, som det siste landet som innførte slikt forbud.[3]

Operasjonsteknikken

[rediger | rediger kilde]

Som regel ble gutter mellom 7 og 10 år kastrert. Det var viktig at denne prosessen ble gjort i god tid før puberteten for å sikre seg den lyse stemmen.

Siden narkose ikke var oppfunnet i kastratsangernes gullalder, måtte de finne andre måter å bedøve guttebarnene på. En teknikk de brukte var å putte dem i skikkelig varmt vann i håp om at de ville miste bevisstheten sin. Det var heller ikke uvanlig at opium, et narkotisk stoff ble brukt som bedøvelse. Noe som medførte mange dødsfall. Etter vedkommende var bedøvet, ble testiklene knust for hånd. Deretter ble sædlederne fjernet med en tang.[2] Noen ganger ble testiklene skåret av, det varierte hvilken metode som ble brukt. Inngrepet var risikabelt og mange omkom. Men mange familier tok sjansen på kastrere sønnene sine i håp om å komme seg ut av fattigdom. Man anslår at ca. 4000 italienere ble kastrert. Bare et fåtall kunne oppnå suksess.[2][3]

Kastratsangere i dag

[rediger | rediger kilde]

Etter som kastreringen ble illegalt, tok praksisen slutt. Men det finnes folk som har lignende stemmer per i dag og det kan være av hormonelle årsaker som for eksempel Kallemann syndrom og Klinerfelters syndrom. Jimmy Scott og Radu Marian er eksempler på menn med lyse stemmer. Jimmy Scott er en jazz-musiker som har Kallemann syndrom og Radu Marian har et stemmebånd som sluttet å vokse. Michael Maniaci er også et eksempel. Han hadde ingen hormonelle ubalanser, men han kom ikke i stemmeskiftet av ukjent grunn. Derfor kan han fremdeles synge sopran. Javier Medina kom ikke i puberteten som resultat av kreftbehandling som han fikk da han var 7 år gammel og av den grunn utviklet han ikke mørkere stemme. [5][6]

Philippe Jaroussky, en kontratenor bruker falsetteknikk for å kunne synge lyst. Falsetteknikk er en vanlig teknikk som blir brukt blant menn for å kunne oppnå høy stemme.[7]

Litteratur og filmer

[rediger | rediger kilde]
  • Farinelli (Film)
  • Cry to heaven (Roman)
  • Sarassine (Roman)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «kastratsanger». Store norske leksikon (på norsk). 30. juni 2014. Besøkt 4. juli 2019. 
  2. ^ a b c d «Alessandro Moreschi - den siste kastrat». www.abcnyheter.no (på norsk). 24. desember 2007. Besøkt 4. juli 2019. 
  3. ^ a b c d e «Kastratsangere måtte ofre testiklerne for kunsten». Historie no. 19. juni 2017. Besøkt 4. juli 2019. 
  4. ^ «USRF - The Voice of the Castrato». www.usrf.org. Besøkt 4. juli 2019. 
  5. ^ «The Male Soprano Page». www.tp4.rub.de. Besøkt 4. juli 2019. 
  6. ^ «Opera Today : An Interview With Michael Maniaci». www.operatoday.com. Besøkt 4. juli 2019. 
  7. ^ «Philippe Jaroussky: Natural High». Limelight (på engelsk). Besøkt 4. juli 2019. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Alessandro Moreschi synger Eugenio Terzianis Hostias et preces