Hopp til innhold

Personlighet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sideversjon per 9. jan. 2024 kl. 09:26 av CortexSurfer (diskusjon | bidrag) (Endret fra "replisert" (som er fra retorikken) til "replikert" (som betyr å kopiere).)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)

Personlighet[a] er en persons individuelle, psykologiske særpreg og karakteristiske åndelige og moralske egenskaper. Det finnes flere definisjoner på begrepet.

Personlighets-psykologer viser gjerne til psykologiske kvaliteter som bidrar til et individs handlinger, altså et menneskes iboende faktorer som påvirker og forklarer dets følelser, tanker, atferd og tilbøyeligheter, som viser seg stabile over tid og i ulike situasjoner (karakter).

Innenfor psykodynamiske teori trodde man personlighet var medfødt og og uforanderlig. De siste 30 årene har forskning vist at menneskets personlighet påvirkes av for eksempel miljø, kultur, erfaringer og endringer i livet.

Med marginale forskjeller innen ulike disipliner, er det i dag bred enighet om at mellom 40 og 50 prosent av personligheten kan forklares med genetikk (medfødt arv), mens 5–10 prosent kan forklares med familiemiljø. De resterende 45–55 prosentene kan forklares av unike påvirkninger fra eksterne miljøer som kultur, venner, skole, jobb og så videre. Disse anslagene baserer seg på store mengder data og forskning på området. Forskningsbaserte teorier som er relatert til temaet er blant annet det som på engelsk kalles acceptance and commitment therapy (ACT) og kognitiv adferdsterapi.

Den psykodynamiske varianten

[rediger | rediger kilde]

I psykologien har de ledende forskerne på personlighet Randy J. Larsen og David M. Buss foreslått følgende definisjon som skal forsøke å oppsummere hva personlighet handler om:

«Personlighet er samlingen av psykologiske trekk og mekanismer i et individ som er organiserte og relativt varige tendenser i personen og som påvirker dennes samhandling og tilpasning til omgivelsene».[2]

I denne definisjonen er det viktig å påpeke at det er de psykologiske, og ikke biologiske, egenskapene som skiller mennesker fra hverandre (trekk) og hvordan disse egenskapene prosesseres eller behandles i det enkelte individ (mekanismer) som til sammen utgjør en persons personlighet når personligheten er strukturelt til stede hos personen over tid i ulike situasjoner. En enklere definisjon kan være at personlighet er hvordan et individ oppfatter, handler i forhold til og tenker på omgivelsene og seg selv, som viser seg i et bredt spekter av sosiale og personlige sammenhenger over tid. Samspillet mellom miljøet og den genetiske arven bestemmer til sammen personligheten. Det er til en viss grad mulig å endre atferd, men grunnpersonligheten er ofte stabil hele livet, og det må betydelig innsats over mange år til, i form av nye livserfaringer, for at personligheten skal kunne endres. I denne forbindelse er det viktig å skille mellom personlighetstrekk, personlighetstype og personlighet. I noen sammenhenger er det fullt mulig å endre enkelttrekk, men mer komplisert å endre ens grunnleggende samling av ulike trekk som henger sammen og til sammen utgjør en personlighetstype eller karakter. Karakteren eller personlighetstypen lar seg svært vanskelig endre ettersom man da må endre en rekke trekk som er relatert til hverandre. Et individs personlighet framstår i lys av personlighettype som summen av alle trekkene et individ har og ikke bare trekkene som er typiske ved at de henger sammen og er nært knyttet til hverandre. Personligheten er dermed et mer nyansert bilde av alle trekkene til et individ enn personlighetstype.

Historisk utvikling

[rediger | rediger kilde]

Personligheten kan klassifiseres på forskjellige måter. De første forsøk på dette tok utgangspunkt i de fire elementene jord, luft, ild og vann som fremdeles finnes i astrologien. De gamle grekerne beskrev fire temperamenter i humoralpatologien. Alt etter hvilke av disse stoffene som dominerte i kroppsvæsken, ville personligheten være preget av et visst temperament:

  • Flegmatisk – der slim (mucus av ulike typer) er den dominerende kroppsvæsken: rolig og fattet temperament
  • Kolerisk – der gul galle er den dominerende kroppsvæsken: oppfarende og hissig temperament
  • Sangvinsk – der blod er den dominerende kroppsvæsken: lystig og optimistisk temperament
  • Melankolsk – der svart galle er den dominerende kroppsvæsken: tungsindig og sturende temperament

I moderne tid er personlighet betraktet på mange måter, som i et psykodynamisk perspektiv (f.eks. Sigmund Freud), adferdsanalytisk (f.eks. B. F. Skinner), humanistisk (f.eks. Carl Rogers) eller empirisk perspektiv, som trekkteorier med den rådende Femfaktormodellen (Big Five).

Sigmund Freud og den psykodynamiske teori vektlegger tre nivåer av bevissthet: Bevisst, førbevisst og ubevisst. Ideen om at også ting vi ikke er bevisst kan påvirke adferd har funnet en viss støtte i forskning (Westen, Weinberger, Bradley, 2007). Freud beskrev også adskilte stadier i barns utvikling (oral, anal, fallisk), der fiksering på et stadium påvirker den voksne personligheten. For eksempel foreslo Freud at problemer med å lære å gå på do kan føre til en ”anal” personlighet, en rigid og gjerrig personlighet som har problemer med å gi slipp (eller blant de mer kuriøse ideer fra Freud; at fiksering i den falliske fase har kastrasjonsangst eller penismisunnelse som konsekvens). Freud beskrev også strukturer (Id, ego, og super-ego), med ulike krefter knyttet til Id (instinkter, umiddelbar tilfredsstillelse av behov) og Superego (internaliserte krav og idealer; samvittigheten) som trekker i motstridende retninger, og Ego som en slags forhandler i midten. Det er funnet lite empirisk støtte for disse aspektene ved Freuds teorier.

Carl Rogers og den humanistiske tilnærmingen har som utgangspunkt at individer har iboende sunne krefter som søker å aktualisere, opprettholde og styrke det erfarende individet. Erfaringsfokuset kalles fenomenologisk, og innebærer at alle lever som sentrum i sine verdener, der de individuelle erfaringene den enkelte gjør er reelle for det individet. For Rogers er det viktig for utvikling av personlighet å oppleve ubetinget positiv støtte og forståelse, som fundament for individets selv-aktualisering; altså at det er gunstig at barn opplever nærhet, kjærlighet og støtte, uavhengig av hva barnet gjør.

Se også: B. F. Skinner om den adferdsanalytiske tilnærmingen, som et alternativt perspektiv.

Personlighetstrekk

[rediger | rediger kilde]

Trekkteorier er empirisk fundert og ikke basert på noen bestemt teoretiker. Antagelsen trekkteoriene er basert på er at grupper av egenskaper (adferdstendenser, preferanser) har det med å opptre sammen, som for eksempel at hvis du er stillferdig er du også oftere beskjeden og reservert, mens hvis du er pratsom er du også oftere sosial og energisk. Man tenker seg også at en underliggende egenskap (trekket) påvirker de mer konkrete konsekvensene av dette, slik at f.eks. "pratsom, sosial og energisk" kan ha med den bakenforliggende "utadvendtheten" å gjøre. Trekk er ikke enten/eller egenskaper (som typologier), men beskrivelser som i ulik grad passer på folk. Noen sentrale spørsmål er:

  • Er det personligheten eller situasjonen som bestemmer adferden?
  • Hvor foranderlig er personligheten?
  • Hvor mange trekk finnes?

Person/situasjon-debatten

[rediger | rediger kilde]

At egenskaper ved situasjonen kan påvirke adferd er veldokumentert innen eksperimentalpsykologien, som demonstrert i forsøk der vanlige folk (trodde at de) alvorlig skadet andre (Milgram, 1974), opptråde som brutale fangevoktere (Haney, Banks og Zimbardo, 1973; Zimbardo, 2004), eller oppga åpenbart feil svar på enkle oppgaver fordi andre før dem svarte slik (Ash, 1951).

Slike forsøk, sammen med svake funn for individuell stabilitet av adferd mellom situasjoner (Hartshorne & May, 1928), førte til at personlighet ble avvist som et unyttig begrep, nærmest som en naiv illusjon (Jones og Harris, 1967; Mischel, 1968). Dette utløste en opphetet debatt om person eller situasjon er viktigst for å forklare adferd (Bem og Allen, 1974; Mischel, 1969; Ross, 1977), en debatt som pågikk i flere tiår (e.g. Bem, 1992; Ross og Nisbett, 1991).

Essensen i debatten var om folk opptrer stabile fordi situasjonene de lever i er så stabile og begrensende, og at ”personlighet” er en sideeffekt av dette, eller om den observerte lave sammenhengen mellom en persons adferd over situasjoner kommer av forskerens perspektiv (e.g. hva som betraktes som ”likt”; Bem, 1992), og ikke minst at man ikke hadde observert adferd i nok situasjoner (Epstein ,1977, 1979). Slik aggregering (å legge sammen observasjon av adferd ”samplet” fra mange situasjoner) brakte reliabiliteten for personlighetsvurderingene basert på adferdsobservasjon opp på akseptable nivåer (med median på r=,72).

Hvor foranderlig er personligheten?

[rediger | rediger kilde]

For voksne betraktes personlighetstrekk som ”oppsiktsvekkende robuste” (Costa og McCrae, 1997, s. 285) og enkelte rapporterer at stabiliteten av personlighet øker med alder (Bloom, 1964). Det er altså størst sjanse for endring som ung (Lee og Hotopf, 2004), men selv for ungdom (18 – 19 åringer) rapporteres kun små til middels små endringer etter fire år (Robins, Fraley, Roberst og Trzesniewski, 2001). Man finner nokså svake sammenhenger mellom personligheten fra barndom til voksen alder, men McCrae et al. (2000) viser hvordan den konseptuelle sammenhengen er dyptgripende – spesifikt at ulike personligheter gir forutsigbart ulike utviklingsløp.

I et livsløpsperspektiv kan man altså forvente noe endring i personlighet, særlig i ung alder, mens hovedtrenden er at personlighet betraktes som relativt stabilt, og at det har konsekvenser for viktige livshendelser og jobbytelse. Dette gjelder i største grad de studier som er basert på Femfaktormodellen, Big Five (Barrick, Mount, 1991; Barrick, Mount og Judge, 2001; Digman, 1989; Ozer og Benet-Martinez, 2006; Roberst et al., 2007).

De fem store: Femfaktormodellen og den leksikalske hypotese

[rediger | rediger kilde]

Den grunnleggende tanke for den leksikalske hypotese er at viktige individuelle forskjeller vil bli kodet i språket (John, Angleitner, & Osendorf, 1988). Med dette som hypotese har en rekke forskere siden 1930-tallet studert personbeskrivende ord og utsagn (for eksempel Allport fra 30’tallet, Cattell og Fiske fra 40’tallet, Tupes og Cristal fra 60’tallet; og senere Goldberg, Borgatta, Smith, Digman, McCrae og John; se e.g. John, Naumann, Soto, 2008). Spesielt den faktoranalytiske metode gjorde det mulig å redusere antall hovedområder for personlighet ned til fem store.

I tråd med Lewis Goldberg (1993) er de fem store (“big five”):

  1. Ekstroversjon (utadvendthet; mengde sosial kontakt)
  2. Medmenneskelighet (empati; kvalitet sosial kontakt)
  3. Kontroll (orden, punktlighet, systematikk)
  4. Temperament (følelser, emosjonell stabilitet)
  5. Intellekt (åpenhet, informasjonshåndtering, refleksjon, idéer)

På 2000-tallet har «de fem store» blitt nærmest enerådende innen personlighetsforskning, og ethvert seriøst personlighetsinventorium (personlighetstest) vil i det minste forsøke å referere eller knytte egne resultater til dem. Denne strukturen er funnet på tvers av kulturer, for ulike grupper og over tid. Det betyr ikke at kun fem faktorer får frem alle nyansene i beskrivelsen av folk, og de fleste personlighetsmodeller nyanserer de fem med underliggende fasetter. Men de fem store ser ut til å få frem den variasjonen mellom folk som det er stor enighet om og tilbyr således en felles referanseramme for all praksis og forskning relatert til personlighet.

Historikk i personlighetspsykologi

[rediger | rediger kilde]
Se også: Personlighetspsykologi

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Asch, S. E. (1951). Effects of group pressure upon the modification and distortion of judgement. I H. Guetzkow (red.) Groups, leadership and men. Pittsburgh, PA: Carnegie Press.
  • Barrick, M.R. & Mount, M.K. (1991). The big five personality dimensions and job performance: A meta analysis. Personnel Psychology, 44, 1-26.
  • Barrick, M.R., Mount, M.K. & Judge, T.A. (2001). Personality and Performance at the Beginning of the New Millenium: What Do We Know and Where Do We Go Next? International Journal of Selection and Assessment, 9, 9-30.
  • Bem, D.J. (1992). On the uncommon wisdom of our lay personality theory. Psychological Inquiry, 3, 82-84.
  • Bem, D.J. & Allen, A. (1974). On predicting some of the people some of the time: The search for cross-situational consistencies in behavior. Psychological Review, 81, 506-520.
  • Bloom, B. S. (1964). Stability and change in human characteristics (1st ed.). New York: John Wiley and Sons Inc.
  • Costa P.T. & McCrae, R.R. (1997). Stability and change in personality assessment: The revised NEO Personality Inventory in the year 2000. Journal of Personality Assessment, 68, 86-94.
  • Digman, J.M. (1989). Five Robust Trait Dimensions: Development, Stability, and Utility. Journal of Personality, 57 (2), s 195–214.
  • Epstein, S. (1977). Traits are alive and well. I D. Magnusson og N.S. Endler (red.) Personality at crossroads. Hillsdale, NJ: Lawrence Erlbaum Associates.
  • Epstein, S. (1979). The stability of behavior. I. On predicting most of the people most of the time. Journal of Personality and Social Psychology, 37, 1097-1126.
  • Goldberg, L. (1993). The structure of phenotypic personality traits. American Psychologist, 48, 26-34.
  • Haney, C., Banks, W. C., & Zimbardo, P. G. (1973). Interpersonal dynamics in a simulated prison. International Journal of Criminology and Penology, 1, 69-97.
  • Hartshorne, H. & May, M.A. (1928). Studies in the nature of character: I. Studies in deceit. New York: Macmillan.
  • John, O. P., Angleitner, A., & Ostendorf, F. (1988). The lexical approach to personality: A historical review of trait taxonomic research. European Journal of Personality, 2, 171-203.
  • John, O. P., Naumann, L., & Soto, C. J. (2008). Paradigm shift to the integrative Big Five taxonomy: Discovery, measurement, and conceptual issues. I O. P. John, R.W. Robins,&L. A. Pervin (Red.), Handbook of personality: Theory and research (3. versjon, s. 114–158). New York: Guilford.
  • Jones, E. E. & Harris, V. A. (1967). The attribution of attitudes. Journal of Experimental Social Psychology, 3, 1-24.
  • Lee, W., & Hotopf, M. (2004). Personality variation and age: trait instability or measurement unreliability? Personality and Individual Differences.
  • McCrae, R. R., Costa, P. T., Jr., Ostendorf, F., Angleitner, A., Hrebickova, M., Avia, M. D., et al. (2000). Nature over nurture: Temperament, personality, and life span development. Journal of Personality and Social Psychology, 78, 173–186.
  • Mischel, W. (1968). Personality and assessment. New York: Wiley.
  • Mischel, W. (1969) Continuity and change in personality. The American psychologist, vol. 24, no. 11, p. 1012,8.
  • Milgram, S. (1974). Obedience to Authority. New York: Harper & Row.
  • Ozer, D., & Benet-Martínez, V. (2006). Personality and the prediction of consequential outcomes. Annual Review of Psychology, 57, 401-421.
  • Roberts, Brent W., Kuncel, Nathan R., Shiner, Rebecca, Caspi, Avshalom, and Goldberg, Lewis R. (2007). The power of personality: The comparative validity of personality traits, socioeconomic status, and cognitive ability for predicting important life outcomes. Perspectives on Psychological Science, 2(4):313-345.
  • Robins, R. W., Fraley, R. C., Roberts, B. W., & Trzesniewski, K. H. (2001). A longitudinal study of personality change in young adulthood. Journal of Personality, 69, 617–640.
  • Ross, L. & Nisbett, R.E. (1992). The Person and the Situation: Essential Contributions of Social Psychology. McGraw-Hill.
  • Ross, L. (1977) The intuitive psychologist and his shortcomings: Distortions in the attribution process. I L. Berkowitz (red.), Advances in experimental social psychology (bind 10, s. 173-240), Orlando, FL: Academic Press.
  • Svenn Torgersen: Personlighet og personlighetsforstyrrelser. Gyldendal 2008. ISBN 978-82-05-36539-1
  • Tupes, E. C., & Christal, R. E. (1961). Recurrent personality factors based on trait ratings. USAF ASD Tech. Rep. No. 61-97, Lackland Airforce Base, TX: U. S. Air Force.
  • Westen, D., Weinberger, J. & Bradley, R. (2007). Motivation, Decision Making and Consciousness: From Psychodynamics to Subliminal Priming and Emotional Constraint Satisfaction”. In Philip David Zelazo, Morris Moscovitch, Evan Thompson (eds), Cambridge Handbook of Consciousness, pp. 673
  • Zimbardo, P.G. (2004). A situationist perspective on the psychology of evil: Understanding how good people are transformed into perpetrators. I Arthur Miller (red.). The social psychology of good and evil: Understanding our capacity for kindness and cruelty. New York: Guilford.
Type nummerering
  1. ^ dannet fra person, «ansiktsmaske, rolle, konkret menneske, enkeltindivid»[1]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Oppslagsordet «personlighet» i Det Norske Akademis ordbok
  2. ^ *Larsen, R. J. & Buss, D. M. (2012): Personality psychology. Domains of knowledge about human nature. New York: McGraw-Hill