Samuel Johnson

Samuel Johnson

Samuel Johnson (født 7. september^jul./ 18. september 1709^greg., død 13. desember 1784), ofte kalt Dr. Johnson, var en av Englands fremste og mest innflytelsesrike forfattere, diktere, essayister, biografer, leksikografer og litteraturkritikere på 1700-tallet.

Han ble født i Lichfield, Staffordshire, og flyttet i 1737 til London sammen med vennen og skuespilleren David Garrick. Fra 1750 til 1752 utgav Johnson det ukentlige magasinet The Rambler, som primært bestod av hans egne essays, særlig om religiøse og moralske emner. I 1755 utkom hans største verk, og det som han er best husket for, A Dictionary of the English Language, den første, og meget innflytelsesrike, ordboken over det engelske språk. I 1758 påbegynte han utgivelsen av en ny essay-serie, kalt The Idler, som utkom ukentlig inntil 1760.

I 1763 møtte Johnson den unge James Boswell, som på kort tid ble en av hans nærmeste venner og senere hans biograf. Boswells The Life Of Samuel Johnson bidro både til å sikre kjennskapen til Johnson for ettertiden, men står også som et stort litterært verk i seg selv, som stadig regnes som en av de fineste biografier på det engelske språk.

I 1773 reiste Johnson og Boswell rundt på øyene vest for Skottlands kyst. Om denne reisen utgav han A Journey to the Western Islands of Scotland.

Johnson var en av sin tids mest kjente melankolikere. «Den som forvandler seg til et dyr, slipper plagen ved å være menneske,» uttalte han. Ettertiden har tilskrevet ham ulike diagnoser, som schizofreni, Tourettes syndrom og depresjon. Selv oppfattet han seg som en melankoliker av den hypokondriske typen, med angsten borende inn i kroppen. Han beskrev selv melankolien sin som «morbid», og ble da også oppfattet som ytterst bisarr av omgivelsene. Han skar uavlatelig grimaser, hadde spasmer og tics, mumlet, tygget, gav fra seg smaske-, grynte- og klukkelyder, og på vei nedover gaten foretok han plutselige piruetter og plukket manisk på alt han passerte. Lord Chesterfield beskrev ham som «en respektabel hottentott». Johnson kunne bare gå over en dørstokk i en bestemt skritt-rekkefølge, og humøret hans svinget mellom det maniske og det letargiske, hvor han lå livløs i sengen sin til langt ut på ettermiddagen. Han var besatt av døden, men ikke nedtrykt, og som skribent var han ytterst produktiv.

Johnson døde i 1784 og ligger begravet i Westminster Abbey.

I boken According to Queeney forteller Beryl Bainbridge om det siste året av Johnsons liv, sett gjennom øynene til Queeney. Boken er blitt karakterisert som fiksjon.

Henvisninger

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.