Adventus regis

Adventus regis (lat: Kongens ankomst) er et hilsingsritualene i samspillet mellom verdslige og geistlige ledere.

I praksis foregår hilsningen ved såkalt rituell intimitet, dvs. kyss og prosesjonell leiing. Senere ble det en gestus og et bilde på underkastelse at også tjenere og undersåtter kysset føtter og hånd til den høyverdige person, noe som ofte ble parodiert i 1700-tallets komedier og farser, hvor en gjerne moret seg over gjester som tok feil av tjenerskap og standspersoners verdighet. Ludvig Holberg spiller også på slike virkemidler i det han lar den døddrukne Jeppe paa Bjerget våkne opp i grevens seng og bli oppvartet som husets herre.

Kulturkollisjon og kulturmøter

Skiftende moralkodekser i tid og rom forteller hva som i en hver situasjon fortoner seg som sømmelig og rett atferd. Inderlige kyss mellom mannlige, russiske kommunistledere og deres østeuropeiske presidentkolleger skapte forundring i moderne vestlige nyhetsmedier, men slike ritualer hørte for noen århundrer siden også hjemme i våre egne forfedres moralkodeks.

Smiger og overdrivelser

Ved for eksempel kongebesøk kunne allmuen gi inntrykk for ekstatisk glede gjennom kyssing og leiing for å oppnå goder. Under kong Christian VIs Norgesreise i 1733 ble bønnene på Sunnmøre innprentet av amtmannen at de skulle male kors på husene og sukke høylytt når majesteten passerte for å imøtekomme kongehuset som gjennom dronningen, Sophie Magdalene, var sterkt influert av tysk pietistisme. At slik hengivenhet i gitte situasjon kun var en illusjon er hevet over tvil. Dermed kan historien også vise til tallrike eksempler på at regenten har nektet å motta æresbevisninger.

Litteratur

Kipling, Gordon. Enter the King: Theatre, Liturgy, and Ritual in the Medieval Civic Triumph (Oxford: Clarendon Press, 1998).
Bryant, L.M. The King and the City in the Parisian Royal Entry Ceremony: Politics, Ritual and Art in the Renaissance (Geneva) 1986.
Wisch, Barbara, and Susan Scott Munshower, eds. "All the world's a stage...": Art and pageantry in the Renaissance and Baroque. Part I, Triumphal Celebrations and the Rituals of Statecraft. (Pennsylvania State University) 1990. Essays presented at a conference.
Mitchell, Bonner. The Majesty of the State: Triumphal Progresses of Foreign Sovereigns in Renaissance Italy (1494–1600 (Florence: Olschki) 1986.
British Library – short Bibliography Arkivert 30. november 2019 hos Wayback Machine. and a series of short articles Arkivert 30. november 2019 hos Wayback Machine..
Chartrou-Charbonnel, J., Les Entrées solennelles et triomphales à la Renaissance, 1484–1551 (Paris, 1928).
Konigson, E., L’Espace théâtral médiéval (Paris, 1975).
Jacquot, J., Les fêtes de la Renaissance (Paris, 1956–1975).
Wintroub, M., A Savage Mirror: Power, Identity and Knowledge in Early Modern France (Stanford, 2006).
Roy Strong, Art and Power; Renaissance Festivals 1450–1650, 1984, The Boydell Press;ISBN 0-85115-200-7
R.H. Wilenski, Dutch Painting, "Prologue" pp. 27–43, 1945, Faber, London

Autoritetsdata