Ahmad Shah Qajar
| Ahmad Shah Qajar | |||
|---|---|---|---|
| Født | 21. jan. 1898 Tabriz | ||
| Død | 21. feb. 1930 Neuilly-sur-Seine | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Badr-almoluk | ||
| Far | Mohammad Ali Shah Qajar | ||
| Mor | Malekeh Jahan | ||
| Søsken | Mahmoud Mirza Mohammad Hassan Mirza | ||
| Barn | Fereydoun Mirza Qajar Irandokht Homayun Dokht | ||
| Nasjonalitet | Iran | ||
| Gravlagt | Karbala | ||
| Utmerkelser | 8 oppføringer
Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen
1. klasse av Sankta Annas orden Den hvite ørns orden 1. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen Andreasordenen Muhammad Ali-ordenen Storbånd av Leopoldsordenen (1914)[1] Storoffiser av Æreslegionen (1914)[1] | ||
| Signatur | |||
Ahmad Shah Qajar (persisk: احمد شاه قاجار, født 21. januar 1898, død 21. februar 1930) var shah av Persia (Iran) fra 16. juli 1909 til 15. desember 1925, og det siste regjerende medlemmet av Qajar-dynastiet.[2]
Ahmad Shah ble født i Tabriz inntok tronen i en alder av tolv år[3] etter at faren Mohammad-Ali Shah var blitt fjernet av parlamentet den 16. juli 1909. På grunn av hans unge alder opptrådte onkelen Ali Reza Khan Azod al-Molk som regent. Da Ahmad Shah ble myndig, ble han formelt kronet 21. juli 1914.
Kupp
[rediger | rediger kilde]Den 16. juli 1909 ble Mohammad Ali Shah styrtet av opprørere som forsøkte å gjenopprette grunnloven fra 1906. Opprørerne sammenkalte deretter den islamske rådgivende forsamlingen med 500 delegater fra forskjellige bakgrunner, som plasserte Ahmad Shah, Mohammad Alis elleve år gamle sønn, på tronen.
Forsamlingen vedtok mange reformer. Den avskaffet klasserepresentasjon og opprettet fem nye seter i Majlis for minoriteter, to for armenere og ett hver for jøder, zoroastriere, og assyrere. Majles demokratiserte også valgsystemet, reduserte valgdominansen i Teheran og senket stemmerettsalderen fra 25 til 20 år.
Ahmad møtte intern uro og utenlandske intervensjoner, spesielt av det britiske og det russiske imperiet. Russiske og britiske tropper kjempet mot det ottomanske riket i Persia under 1. verdenskrig.
Den annen Majlis kom sammen i november 1910 og førte i likhet med den første ikke til større endringer. Sentralregjeringen forble svak.
I 1917 brukte Storbritannia Persia som et springbrett for et angrep på Russland i et mislykket forsøk på å reversere Den russiske revolusjon (1917). Sovjetunionen svarte med å annektere deler av det nordlige Persia som bufferstat omtrent som dens tsaristiske forgjenger. I mars i Teheran fremtvang sovjeterne stadig mer ydmykende innrømmelser fra den persiske regjeringen, hvis ministre Ahmad Shah ofte ikke var i stand til å kontrollere. Svakheten til regjeringen i møte med slik aggresjon fra en ateistisk fremmed makt utløste sinne blant mange tradisjonelle persere – inkludert den unge Ruhollah Khomeini, som senere skulle fordømme både kommunisme og monarkiet som forræderi mot Persia, suverenitet og islamske lover.
I 1920 hadde regjeringen så å si mistet all makt utenfor hovedstaden, og Ahmad Shah hadde mistet kontrollen over situasjonen. «Den anglo-persiske avtalen», sammen med nye politiske partier, svekket landet ytterligere. Moderate og demokratiske synspunktger kolliderte ofte, spesielt når det gjaldt minoritetsrettigheter og sekularisme. Debattene mellom de to politiske partiene førte til vold og til og med attentater.
Den svake økonomiske tilstanden i Persia etterlot Ahmad Shah og hans regjering under utenlandsk innflytelse; de måtte få lån fra Imperial Bank. Under den anglo-persiske avtalen mottok Persia bare en liten brøkdel av inntekten generert av Anglo-Persian Oil Company. På den annen side styrte den røde hæren sammen med opprørere og krigsherrer store deler av landsbygda.
Den 21. februar 1921 ble Ahmad Shah tilsidesatt i et militærkupp av oberst Reza Khan, krigsminister, senere statsminister og sjef for den persiske kosakkbrigade. Under dcet ublodige kuppet brukte Reza tre tusen mann og bare atten maskingevær. En av Reza Khans første handlinger var å oppheve den upopulære anglo-persiske avtalen. I tillegg undertegnet han russisk-persisk vennskapstraktat (1921). Denne avtalen kansellerte alle tidligere traktater mellom de to landene og ga også Persia fulle og like fraktrettigheter i Kaspiske hav.
Ahmad Shah dro i eksil med familien i 1923. Hans tilsynelatende mangel på interesse for å ta seg av statens anliggender, samt dårlig helse hadde fått ham til å forlate Persia for en lengre reise til Europa. Han ble formelt avsatt 31. oktober 1925, da Reza Khan ble utropt til «Shah» av Majlis, som Reza Shah Pahlavi. Dette avsluttet Qajar-dynastiet.[4]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b TracesOfWar, TracesOfWar person ID 50842, besøkt 22. mars 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Ahmad Shah Qajar» (på engelsk). Encyclopaedia Iranica Foundation. Besøkt 4. april 2023.
- ^ Reinsch, Paul S. (1910). «Diplomatic Affairs and International Law, 19091»: 27. JSTOR 1944408. doi:10.2307/1944408.
- ^ https://iranicaonline.org/articles/ahmad-shah-qajar-1909-1925-the-seventh-and-last-ruler-of-the-qajar-dynasty