Alme (Ringerike)
Alme (gnr. 89) er en gammel storgård i Ullerål krets i Ringerike kommune, Buskerud. Gården, som nå er delt, lå opprinnelig under Vang sokn (i dag synonymt med Haug sokn), men inngår i dag i Ullerål sokn. I dag består Alme som de tre gårdbrukene Nedre Alme (gnr. 89/1), Øvre Alme (gnr. 89/2) og Nordre (Øvre) Alme (gnr. 89/3). De blir lokalt gjerne referert til som Almegårdene.
Etymologi, terminologi og typologi
[rediger | rediger kilde]Gårdsnavnet er ifølge arkeolog, stedsnavngransker og historiker Oluf Rygh (1833–1899) en gammel dativform av den norrøne beskrivelsen almr, som refererer til tresorten alm (Ulmus glabra) og trolig refererte til et sted det vokste almetrær. Som sådan er gårdsnavnet et usammensatt naturnavn, som beskrev det stedet der den ble anlagt. Sammen med den sentrale beliggenheten (i forhold til nærmeste hov) og strategiske plasseringen (i forhold til elva og landskapet rundt) denne gården har, antyder navnet at den er svært gammel i sin opprinnelige form, og gårder med usammensatte naturnavn regnes normalt blant landets eldste gårder.[1][2] Mange av disse navnene kan være fra tiden før eller like rundt år 0,[1][2] men om det også gjelder for anleggelsen av Alme er det vanskelig å si noe konkret om i dag. Den er imidlertid trolig anlagt der i tiden før folkevandringstiden.
Historiske kilder
[rediger | rediger kilde]Alme nevnes første gang i skriftlige kilder i et diplom fra Bergen, datert 3. april 1369. I teksten benevnes gården som Allme, men på diplomets bakside har det påskriften Almer j Vanghs sokn a Ringariki.[3] Videre nevnes gården ifølge Norske Gaardnavne som Alm i NRJ. IV 148 av 1528, som Alme i 1578, 1595 og 1604, og videre i 1617 som én fullgård og én halvgård under navnet Allmb, og i både 1657 og 1723 som to gårder under navnet Alme. Den nevnes også i Diplomatarium Norvegicum i 1552, da som øvregården i Alme. Den må altså ha vært delt på den tiden.
I 1528 var en Dyre Øysteinsson oppsitter på Alme, og han var blant de bøndene på Ringerike som måtte betale sølvskatt (1 lod sølv, jfr, NRJ IV s. 148) til Frederik Is kroning.[4] Dyre Øysteinsson nevnes også i et dokument datert 30. juli 1552 (DN XXI nr. 974[5]) på Løken rette stevnestue i Vangsbygden. Han og brødrene Rolv og Tord inngikk jordskifte om tredelingen av 2½ øresbol jord i øvregården i Alme og 1 øresbol i Vågård (gnr. 92).[5]
Den tredje Almegården oppsto etter deling av Søndre Alme (opprinnelig gnr. 89/1–2) i 1750. Da solgte nemlig en Vegger Alme halvparten av Søndre Alme til sin eldste sønn, Ole Veggersen Alme, hjemlet i skjøte av 3. mars samme år. Kjøpesummen var 500 riksdaler. Omtrent samtidig solgte Vegger Alme den andre halvparten av gården til en Gulbrand Karlsen. Han måtte ut med riksdaler. Da Gulbrand Karlsen dør i 1754 blir den del av Søndre Alme som han kjøpte kalt Nedre Alme. Enken selger gården til Ole Veggersen Alme for 570 riksdaler, som da ble eier av hele Søndre Alme (farsgården), men han selger den igjen etter et par år, til sin yngre bror Peder.[4]
Når Alme ble delt første gang er usikkert, for det har vært to gårder der i svært lang tid, tidligere opprinnelig kalt Søndre Alme og Nordre Alme. Etter den eldste matrikkelen hadde Søndre Alme, som var fullgård med matikkelnummer 20, en skyld på 2 skippund tunge. I 1723 tilhørte 1,5 skippund oppsitteren, som var bygselråding over hele gården. Et halvt skippund tilhørte to andre navngitte mannspersoner. Nordre Alme var halvgård og hadde matrikkelnummer 73 og ei skyld på 1 skippund, 10 lispund og 3 settinger. I 1723 tilhørte 1,25 skippund og 3 settinger med bygsel oppsitteren, mens 5 lispund uten bygsel tilhørte oppsitterens søsken og en annen navngitt mannsperson.[4]
I matrikkelutkastet av 1950 ble Nedre Alme, ved eieren Hans Gamkinn, oppført med ei skyld på 11 mark og 30 øre. Øvre Alme, ved eieren Ivar Alme, ble oppført med ei skyld på 9 mark og 42 øre. Nordre (Øvre) Alme, ved eieren Maren Borlaug, ble oppført med ei skyld på 12 mark og 55 øre.
Almegårdene
[rediger | rediger kilde]- Nedre Alme (gnr. 89/1) består som seks teiger og utgjør i henhold til Kartverket i dag et landareal på cirka 532 daa. På eiendommen er det registrert seks kulturminner som er automatisk fredet; to fangstlokaliteter og fire kullfremstillingsanlegg.[6]
- Øvre Alme (gnr. 89/2) består som seks teiger (hvorav én med flere matrikkelenheter) og utgjør i henhold til Kartverket i dag et landareal på cirka 220 daa. På eiendommen er det registrert ett kulturminne som er automatisk fredet; bosetning-aktivitetsområde.[6]
- Nordre Alme (gnr. 89/3) består som åtte teiger og utgjør i henhold til Kartverket i dag et landareal på cirka 639 daa. På eiendommen er det registrert to kulturminner, hvorav ett er automatisk fredet; bosetning-aktivitetsområde. Det andre er en fangstlokalitet, men status er uavklart.[6]
Almesletta
[rediger | rediger kilde]De tre Almegårdene ligger på den frodige Almesletta, langs Hvalsmoveien like nordøst av Hønefoss, en strekning på europavei 16 mellom Hønefoss og Jevnaker. De sørligste delene av denne sletta har tradisjonelt tilhørt urgården Hov (gnr. 87), men småbruket Braaten (gnr. 87/13) på cirka 54,5 daa er skilt ut lengst nord på Hovs opprinnelige eiendomsdel. Nedre Alme ligger rett i veikanten øst for veien, mens Øvre og Nordre Alme ligger vest for veien, på hver sin lille høyde. Hov ligger på en forhøyning rett sør for Almegårdene, og like nord for dem ligger storgården Nærstad (gnr. 90). Like ved ligger også tidligere Hvalsmoen leir, som har adkomst via Hvalsmokrysset og Viulveien. I øst grenser Alme mot Randselva, og i vest mot den gården Rua (gnr. 88).[6]
Almemoen
[rediger | rediger kilde]Almemoen er en mo som ligger på en høyde i terrenget, like vest for Almegårdene. Området er skilt ut fra Almegårdene og utgjør i dag et av de nyeste boligområdene med nær tilknytning til Hønefoss. Det er i ferd med å bli utbygd med moderne frittliggende eneboliger, eneboliger i rekke og rekkehus. Almemoen har tilkomst fra Ådalsveien og den nye veien som fører opp til moen heter også Almemoen. Den gamle het Almebakken og finnes fortsatt, men nå har den blitt en sidevei som tar av fra Almemoen omkring midt i bakken opp til selve moen. Tidligere hadde den adkomst et par hundre meter nord for dagens adkomstvei. Andre veier på Almemoen er Olamoen, Havreslettskogen, Frydenhaugen og Tørrjulfaret.
De såkalte Fossekallbakkene lå i sørskråningen opp mot Almemoen. Det var tre hoppbakker som tilhøre Idrettslaget Fossekallen. I den største av bakkene kunne det hoppes opp mot 38 m. Den første bakken i området het egentlig Arnebakken og lå der kraftlinja nå går. Den kunne man hoppe opp mot 33 m i, men bakken måtte rives på grunn av den nye kraftlinja. «Nye» hoppbakker ble bygget til guttelandsrennet i 1957. Disse var populære til fram mot slutten av 1960-tallet, men da dabbet interessen, selv om det var aktivitet der i noen tiår til. Da Almemoen skulle bygges ut til boligformål ble bakkene slettet, for å gjøre plass til den nye tilkomstveien. Da hadde de imidlertid stått brakk i mange år.[7]
Slektsnavnet Alme
[rediger | rediger kilde]Slektsnavnet Alme har tradisjoner på Ringerike, der det blant annet inngikk i bedriftsnavnet Alme & Brodahl, en sportsbutikk og skifabrikk som ble etablert av de to kameratene Ivar Alme (1904–1982) og Sverre Brodahl (1909–1998) på midten av 1930-tallet.[8] Bedriften ble etablert i Grønligården i Stabells gate 13 i Hønefoss, tett ved Hønefoss stasjon.[8] Både Ivar Alme, som var sønn av Gulbrand Engebretsen (født på Nordre Sætrang gnr. 100/7) og Mari (født Brørby) på Øvre Alme[9], og Sverre Brodahl var habile skiløpere i sin tid, og spesielt Brodahl var merittert. De var kamerater fra IL Fossekallen. Brodahl hadde også i en tid jobbet ved Peter Østbyes skifabrikk i Oslo, forut for etableringen av Alme & Brodahl.[8] Den norske skiløperen Hallgeir Brenden vant olympisk gullmedalje med ski (av typen splitkein) fra Alme & Brodahl, både under de olympiske vinterlekene i Oslo i 1952 og i Cortina d'Ampezzo i 1956.[8]
I forbindelse med realiseringen av interessene etter Alme & Brodahl havnet Ivar Alme i ei økonomisk feide med Laila Schou Nilsen. Hun hadde overtatt Splitkeinfabrikken i 1947, og hadde derfor felles interesser med Alme, siden Alme & Brodahl hadde fusjonert med Splitkeinfabrikken.[8] Saken endte opp med dom i Høyesterett den 2. desember i 1972. Alme ble først dømt til å betale i to instanser, men anket begge gangene og ble til slutt frifunnet i Høyesterett, fordi Schou Nilsen ikke hadde overholdt sin opplysningsplikt i forbindelse med salget. Hun måtte også bære Almes utgifter i forbindelse med saken.[10]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Botolv Helleland (2003) Stedsnavn. Språkrådet, først publ. i Almanakk for Norge, 2003. Besøkt 2018-07-25
- ^ a b Audun Knappen (2007) Stedsnavnenes alder Arkivert 7. april 2016 hos Wayback Machine.. Terra Buskerud, 08.11.2007. Besøkt 2018-07-25
- ^ Oluf Rygh (1897) DN. IV 367, 1369. Norske Gaardnavne, b.5, s.40. Publ. av Hjalmar Falk, 1909.
- ^ a b c Lagesen, A. (1930) Ringerikske slekter, bind II av III, side 7–18 Alme. Utgitt av Grøndahl & Søns Forlag, Oslo 1930.
- ^ a b DN (1972) DN XXI nr. 974. Diplomatarium Norvegicum, b.21,2 s.742.
- ^ a b c d Norgeskart (2018) Almesletta og Almegårdene. Kartverket. Besøkt 2018-07-23
- ^ Harry Solli, Johan Langerud, Odd Hølen, Odd Palerud (red.) (1994) IF Liv/Fossekallen 100 år : 1895 - 1995, s. 31-33. IF Liv/Fossekallen, Januar 1995. Besøkt 2018-07-30
- ^ a b c d e Otto Frydenlund (2003) Skifabrikkens første år i Hønefoss Arkivert 30. januar 2018 hos Wayback Machine.. Heftet Ringerike, 2003, 75:41–42 ISBN 82-996833-0-0
- ^ Digitalarkivet (2018) Alme øvre, bostednr. 0109, gnr. 89, bnr. 2, Norderhov, krets 008 Ulleraal og Vaagaard, Folketellingen av 1910, Digitalarkivet. Besøkt 2018-07-27
- ^ Høyesterett (1972) Dom i saken mellom Ivar Alme og Laila Schou Nilsen (L.nr. 179/1972). Høyesterett, 1972-12-02, publisert Rt-1972-1255. Besøkt 2018-07-23