Berengar II av Italia
| Berengar II Konge av Italia | |||
|---|---|---|---|
| Født | ca 900 | ||
| Død | 4. august 966 Bamberg, Tyskland | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Willa av Toscana | ||
| Far | Adalberto I d'Ivrea | ||
| Mor | Gisela of Friuli | ||
| Søsken | Anscar of Spoleto | ||
| Barn | Adalbert av Italia Guido av Ivrea Konrad av Ivrea Gisela Gerberga Rozala (Susanna) | ||
| Regjeringstid | 950 - 961 | ||
Berengar II av Italia (født ca. 900, død 4. august 966[1]) var konge av Italia fra 950 til 961. Han tilhørte det frankiske dynastiet Huset Ivrea (Anscaridene) og hadde også ættlinjer til Unruoching-dynastiet i Friuli. Han var oppkalt etter sin morfar Berengar I av Italia. Han etterfulgte sin far som markgreve av Ivrea rundt 923 og er derfor ofte kjent og omtalt som Berengar av Ivrea. Etter 940 ledet han den aristokratiske opposisjon mot kongene Hugo av Italia og Lothar II av Italia. I 950 etterfulgte han sistnevnte og fikk også sin sønn Adalbert kronet til medregent. I 952 anerkjente han den tyske kong Otto Is overhøyhet, men han ble senere med på et opprør mot ham. I 960 invaderte han Pavestaten, men året etter ble hans kongedømme erobret av Otto I. Berengar oppholdt seg i frihet til han overga seg i 964. Han døde i fangenskap i Tyskland to år senere.
Markgreve av Ivrea (923 – 950 )
[rediger | rediger kilde]Berengar var sønn av markgreve Adalbert I av Ivrea og hans kone Gisela av Friuli som var datter av kong Berengar I av Italia som tilhørte unruoching-dynastiet i Friuli. Han dermed var en direkte etterkommer av den karolingiske keiser Ludvig den fromme på morssiden. Han etterfulgte sin far som markgreve i 923 og giftet seg med Willa av Toscana, datter av Boso, markgreve av Toscana og niese av kong Hugo av Italia.
Rundt 940 ledet Berengar et opprør av italienske adelsmenn mot sin onkels styre. For å unngå et angrep av Hugos styrker flyktet han til Tyskland og kong Otto I etter å ha blitt advart av Hugos sønn Lothar II. Otto ønsket ikke å ta parti i striden, men Berengar kunne likevel i 945 dra tilbake til Italia med leiesoldater og ble ønsket velkommen av den lokale adelen. Hugo ble beseiret og trakk seg tilbake til Arles, og hans sønn Lothar II overtok formelt som konge. Etter Berengars vellykkede opprør samlet han makten i sine hender og med Lothar II som titulær konge. Lothars korte regjeringstid endte med en tidlig død i 950, antagelig ble han forgiftet.
Konge av Italia ( 950 – 961)
[rediger | rediger kilde]Da Lothar døde ble Berengar innsatt som konge med sin sønn Adalbert som medregent. Han forsøkte å legitimere sitt kongedømme ved å tvinge Lothars enke Adelheid, som var respektivt datter, svigersønn og enke etter de siste tre italienske kongene, inn i ekteskap med Adalbert. Men den unge kvinnen motsatte seg bestemt dette, hvoretter Berengar fikk henne fengslet i Garda hvor hun også angivelig ble mishandlet av Berengars kone Willa. Med hjelp av grev Adalbert Atto av Canossa klarte hun å flykte og bønnfalt kong Otto av Tyskland om beskyttelse. Otto, som selv var blitt enkemann i 946, så her anledningen til å få Den Lombardiske Jernkronen på sitt eget hode. Adelheids forespørsler om intervensjon resulterte i at Otto i 951 invaderteItalia. Berengar måtte forskanse seg i San Marino mens Otto mottok hyllesten fra den italienske adelen, giftet seg med Adelheid selv og overtok tittelen langobardenes konge. Etterpå returnerte han til Tyskland og utnevnte sin svigersønn, hertug Konrad den røde av Franken til italiensk regent i Pavia.
Berengar dukket opp på riksdagen i Augsburg og ga sin hyllest til Otto. Han og hans sønn Adalbert forble italienske konger som Ottos vasaller, selv om de måtte avstå territorier fra Friuli til hertug Henrik I av Bayern i Verona. Mens Otto måtte vie sin oppmerksomhet til opprøret som ble ledet av hans sønn, hertug Liudolf av Schwaben i 953, angrep Berengar Verona og beleiret også grev Adalbert Atto sitt slott Canossa.
Tap av kontroll ( 961-64 )
[rediger | rediger kilde]I 960 invaderte Berengar pavestaten under pave Johannes XII, men han ba om hjelp fra kong Otto. Otto øynet mulighet for å bli kronet til romersk keiser og han marsjerte mot Italia. Berengars tropper forlot ham og ved juletider 961 kunne Otto innta Pavia og erklære Berengar for avsatt. Han fortsatte til Roma hvor han ble kronet til keiser den 2. februar 962. Han vendte seg så igjen mot Berengar som ble beleiret i San Leo.
I mellomtiden hadde pave Johannes gått inn i forhandlinger med Berengars sønn Adalbert og fikk i 963 Otto til å flytte inn til Roma hvor han avsatte paven og fikk valgt pave Leo VIII. Året etter overga Berengar endelig seg til Otto styrker, ble tatt til fange og fengslet i Bamberg i Tyskland hvor han døde i 966. Hans kone Willa tilbrakte resten av sitt liv i et tysk nonnekloster.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Stewart Baldwin: Berengario II (Project Henry)». Arkivert fra originalen 29. juli 2013. Besøkt 8. november 2013.