Grunnavtalen
Grunnavtalen var en traktat opprettet i 1972 mellom Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) og den daværende Den tyske demokratiske republikk (DDR, Øst-Tyskland), der de to statene forpliktet seg til å respektere hverandres selvstendighet.
Vesttyskerne anså det nå slik at det fantes én tysk nasjon, men to tyske stater som kunne samarbeide med tanke på en gjenforening. Hallsteindoktrinen var dermed endelig opphevet. Vest-Tyskland fulgte avtalen opp med et brev som ga uttrykk for at avtalen fra deres side ikke sto i veien for en tysk samling.[1]
Tittel
[rediger | rediger kilde]Avtalen ble skrevet under 21. desember 1972 av den vesttyske representanten Egon Bahr og den østtyske representanten Michael Kohl. Avtalen ble ratifisert 11. mai 1973 og trådte i kraft 21. juni 1973.
Den tyske kortformen var «Grundlagenvertrag», offisielt «Vertrag über die Grundlagen der Beziehungen zwischen der Bundesrepublik Deutschland und der Deutschen Demokratischen Republik» tysk for «Avtale over grunnlagene for forbindelser mellom Forbundsrepublikken Tyskland og Den tyske demokratiske republikk».
Følger av avtalen
[rediger | rediger kilde]Grunnavtalen medførte at begge de tyske statene kunne bli medlemmer av FN i 1973. Den banet også veien for opprettelsen av stående representasjon, Ständige Vertretungen, hos hverandre. Avtalen innebar et stort skritt fremover, men fortsatt innebar det ikke normaliserte diplomatiske forbindelser.
Problemet var i grunnen at begge parter anså seg selv å være den eneste legitime tyske regjeringen og derfor ikke kunne erkjenne den andre partens krav uten samtidig å gi opp sine egne. Allikevel hadde begge parter behov for regulerte forbindelser til den forvaltning som styrte i de deler av tysk territorium de selv ikke hadde kontroll over. Løsningen ble å opprette diplomatiske relasjoner på regjeringsnivå, i stedet for statlig nivå. Günter Gaus var den første representanten i den vesttyske stående representasjonen i DDR. Michael Kohl fikk oppdraget å være DDRs stående representant i Bonn.
Den indre tyske grense må strengt tatt ha vært en statsgrense, befestet av piggtråd, murer og bevæpnede vakter som den var på den østlige siden, men var allikevel ikke ansett som en internasjonal grense av de tyske statene selv.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Marianne Takle (6. desember 1992). «Det forente Tysklands veivalg : tysk utenrikspolitisk debatt etter gjenforeningen». PRIO. s. 19. Besøkt 5. august 2023.