Hopp til innhold

Det osmanske rikes kapitulasjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kopi fra 16. århundre av 1569-kapitulasjonene mellom Karl IX og Selim II.
Utkast til 1536-kapitulasjonene fremforhandlet mellom den franske ambassadør Jean de La Forêt og Ibrahim Pasha få dager før han ble myrdet, som utvidet til hele Det osmanske rike privilegiene mottatt i Egypt fra mamelukkene før 1518.
Kapitulasjon som gjenoppretter handelen mellom Republikken Venezia og Det osmanske rike, undertegnet 2. oktober 1540, etter Slaget ved Preveza.

Det osmanske rikes kapitulasjoner (osmansk: قاپيتولاسيون Kapitülâsyon; også Ahdnâme / عهدنامه fra arabisk عهد ʿahd ‚løfte, ord‘ og persisk نامه nāme, ‚brev, skriv‘) var avtaler eller kontrakter mellom Det osmanske rike og flere kristne makter, spesielt Frankrike. Tyrkiske kapitulasjoner, eller ahidnâmer, var generelt bilaterale, hvorved bestemte avtaler ble inngått av hver avtalepart overfor den andre, ikke bare innrømmelser.[1]

De tyrkiske kapitulasjonene var bevilgninger gitt av påfølgende sultaner til kristne nasjoner, og ga rettigheter og privilegier til fordel for deres undersåtter som var bosatt i eller handlet i de angjeldende osmanske områder, etter forbilde av Det bysantinske rikes politikk overfor europeiske stater.

I følge disse kapitulasjonene ble handelsmenn som kom inn i det osmanske rike fritatt for lokal rettsforfølgelse, lokal skatt, lokal verneplikt og ransaking av hjemsted.

Kapitulasjonene ble opprinnelig gjort under det osmanske rikes tid som dominerende militærmakt, for å lokke til sog og oppmuntre til kommersiell utveksling med vestlige kjøpmenn. Men etter at de europeiske makter tiltok i militært velde, ble betydelige økonomiske og politiske fordeler gitt de europeiske makter av Det osmanske rike.[2]

Historie

[rediger | rediger kilde]

I første omgang ble kapitulasjoner gitt separat til hver kristen stat. Den første kapitulasjon ble avtalt i 1352 med Republikken Genova, som opprettet fredelige forbindelser med Det osmanske rike. I 1380-fulgte Republikken Venezia, under Mehmed II (regj. 1451–81) Republikken Firenze, under Bayezid II (regl. 1481–1512) kongedømmet Napoli.

Dette var oppretteler av fredelige forbindelser med Det osmanske rike. Etterpå ble det innhentet nye kapitulasjoner som oppsummerte i ett dokument tidligere innrømmelser7konsesjoner, og tilføyde dem i generelle vendinger det som var blitt innrømmet til en eller flere andre stater; en stipulering som ble en «mest favorisert/e nasjon»/er-artikkel.

Rundt 1535 ble det foretatt en kapitulasjon av Suleiman den store angående Frankrike. Disse traktatene gjorde det lettere for europeiske ferdigvarer å komme inn på osmanske markeder, og ga visse skatte- og tollprivilegier til europeiske kjøpmenn, og til og med noen ekstraterritoriale juridiske rettigheter for å la den franske konsulen utøve jurisdiksjon i tvister som oppstod med franske kjøpmenn i stedet for de lokale islamske shariadomstolene. Disse traktatene var generelt ikke ufordelaktige for det osmanske rike, så lenge osmanerne hadde en overlegen militær fordel.

Frankrike undertegnet sin første kapitulasjonstraktat med mamelukksultanatet i Kairo i 1500, under kong Ludvig XIIs styre.[3][4] Etter at tyrkerne erobret Egypt i den osmansk–mamlukkiske krig (1516–1517), opprettholdt osmanerne kapitulasjonene til franskmennene og anvendte dem i hele riket.

Den osmansk-franske traktat av 1740 markerte høydepunktet for fransk innflytelse i Det osmanske rike i det 18. århundre. I de påfølgende årene hadde franskmennene en uomtvistet posisjon i handel med Levanten og i transport mellom osmanske havner. Men de nesten samtidige osmanske kapitulasjoner til europeiske makter som Storbritannia og Holland (1737), kongeriket Napoli (1740), Danmark (1756) og Preussen (1761) oppveide og/eller balanserte kapitulasjonene som var blitt gitt Frankrike i 1740.[5]

Status

[rediger | rediger kilde]

Kapitulasjoner betydde det som var ordnet under distinkte overskrifter (som «kapitler» i en tekst); det osmanske tyrkiske uttrykket var ahid nameh (عهيد نامه), mens en «traktat» var mouahede (معاهده). Sistnevnte antydet gjensidige konsesjoner, men førstnevnte ikke gjorde det - da var det for det overveiende tale om konsesjoner, ettergivelser.

I følge kapitulasjoner, og traktater som bekreftet dem, inngått mellom Høyporten og andre stater, var utlendinger bosatt i Tyrkia underlagt lovene i deres respektive land. Avtalenes for vaR cv ebn slik art at de osmanske handelsmenn i de europeiske stater ikke nøt noen handelsfortrinn. I det lange løp innebar dette at Det osmanske rikes økonomiske posisjon ble svekket stilt overfor europeisk konkurranse.[6] I Parisfreden av 1856 ble riktig nok Høyporten inntatt i det europeiske maktsystem, staten ble støttet i sine betingede moderiseringstiltak, men kapitulasjonene bestod.[7]

Selv om de tyrkiske kapitulasjonene ikke i seg selv var traktater, fikk de ved etterfølgende bekreftelse kraft som kommersielt vedvarende i stedet for kun av personlig natur; konvertering av permissive til perfekte rettigheter; spørsmål om smuglergods og nøytral handel angitt i definitive termer.

Avskaffelse

[rediger | rediger kilde]

Den 8. september 1914 opphevet Det osmanske rikes regjerende Komité for enhet og Fremskritt ensidig kapitulasjonene som en del av diplomatiske manøvrer med Tyskland og Storbritannia om hvorvidt Det osmanske rike ville gå inn i Første verdenskrig. Denne opphevelsen førte til en felles protest fra de tyske, østerriksk-ungarske, britiske, franske og russiske ambassadører. Vedtaket ble satt i kraft tidlig i oktober 1914.[8]

Hva gjelder Tyrkia ble kapitulasjonene avskaffet ved Lausannetraktaten (1923), spesielt ved artikkel 28:

Hver av de høye kontraherende parter aksepterer herved, for så vidt det angår, fullstendig avskaffelse av kapitulasjonene i Tyrkia i enhvert henseende.[9]

Men de eksisterte fortsatt i det halvkoloniale Egypt. Der opprettholdt de tolv kapitulasjonsmaktene de blandede domstolene for egypterne under deres beskyttelse frem til 1949. Først da gikk denne retten over til den egyptiske staten. Kapitulasjonene i Egypt ble d også helt avsluttet i 1949 som fastsatt i Montreuxkonvensjonen om avskaffelse av kapitulasjonene i Egypt i 1937.[10]

Liste over kapitulasjoner

[rediger | rediger kilde]

Kapitulasjonsavtaler og -traktater ble undertegnet med de følgende stater:[11][12]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Gérard Pélissié du Rausas: Le régime des Capitulations dans l'Empire ottoman, éditions A. Rousseau, Paris, 1902]
  • Mahmut Esat Bozkurt: Du régime des Capitulations ottomanes: leur caractère juridique d'après l'histoire et les textes, éditions Stamboul, Fribourg, Suisse, 1928. (Thèse présentée en 1918 à la faculté de l'Université de Fribourg pour l'obtention du grade de docteur en droit.)
  • Géraud Poumarède: « Négocier près la Sublime Porte. Jalons pour une nouvelle histoire des capitulations franco-ottomanes », i Lucien Bély (dir.), L'Invention de la diplomatie : Moyen Âge - Temps modernes, Paris, Presses universitaires de France, 1998, p. 71-85.
  • Güneş Işiksel: « Les capitulations accordées à la nation française en 1569. Essai de contextualisation et édition critique », Turcica, n° 53, 2022, s. 135-171.
  • Ahmad, F. "Ottoman perceptions of the capitulations 1800-1914," Journal of Islamic Studies, 11,1 (2000), 1-20.
  • Boogert, Maurits H. van den (2005). The capitulations and the Ottoman legal system: qadis, consuls, and beraths in the 18th century. Leiden: Brill. s. xvi, 323p. 
  • Hoyle, Mark S. W. (1991). Mixed courts of Egypt. London: Graham & Trotman. s. xxvii, 206p. 
  • Maurits H. van den Boogert, red. (2003). The Ottoman capitulations: text and context. Rome: Istituto per l'Oriente C.A. Nallino. s. vii, [575]-727, 14p. of plates : ill., facsims. 
  • Longva, Anh Nga: "From the Dhimma to the Capitulations: Memory and Experience of Protection in Lebanon." in Religious Minorities in the Middle East: Domination, Self-Empowerment, Accommodation (2012): 47-70. online
  • Olson, Robert: "The Ottoman-French Treaty of 1740" Turkish Studies Association Bulletin (1991) 15#2 pp. 347-355 online
  • Vlami, Despina: Trading with the Ottomans: The Levant Company in the Middle East (Bloomsbury, 2014).
  • Klaus Kreiser, Christoph K. Neumann: Kleine Geschichte der Türkei. Bundeszentrale für politische Bildung, Bonn 2006, ISBN 3-89331-654-X.
  • Alexander Schölch: Wirtschaftliche Durchdringung und politische Kontrolle durch die europäischen Mächte im osmanischen Reich (Konstantinopel, Kairo, Tunis) I: Geschichte und Gesellschaft, Heft 1, 1975, s. 404–446.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Når det gjelder faglige distinksjoner, gjelder en avtale, en noteutveksling eller en konvensjon for ett spesifikt emne; mens en traktat vanligvis omfatter flere saksforhold, enten kommersielle eller politiske.
  2. ^ Cleveland, William; Bunton, Martin (2009). A History of the Modern Middle EastGratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis (4 utg.). Westview Press. s. 50. ISBN 978-0-8133-4374-7. 
  3. ^ Three years in Constantinople av Charles White s.139
  4. ^ Three years in Constantinople av Charles White s.147
  5. ^ Robert Olson: «The Ottoman-French Treaty of 1740». i Turkish Studies Association Bulletin (1991) 15#2 ss. 347-355 online
  6. ^ Neumann: Ein besonderes Imperium (1512–1596). I: Kleine Geschichte der Türkei, S. 134.
  7. ^ Schölch: Wirtschaftliche Durchdringung und politische Kontrolle, s. 409, s. 411.
  8. ^ Fromkin, David (2010). A Peace to End All Peace. Ch. 7 pt. III. 
  9. ^ I tillegg til Tyrkia var også Det britiske samvelde, Frankrike, Italia, Japan, Hellas, Romania og Kongedømmet Jugoslavia traktatspartnere.
  10. ^ Convention regarding the Abolition of the Capitulations in Egypt, Protocol, and Declaration by the Royal Egyptian Government (Montreux, 8. mai 1936) Art 1.
  11. ^ Lucius Ellsworth Thayer: «The Capitulations of the Ottoman Empire and the Question of their Abrogation as it Affects the United States», The American Journal of International Law, 17, 2 (1923): 207–33.
  12. ^ Philip Marshall Brown: Foreigners in Turkey: Their Juridical Status (Princeton University Press, 1914), s. 41.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Det_osmanske_rikes_kapitulasjoner&oldid=24770119»