Fant

For den norske spillefilmen fra 1937, se Fant (film)

Adolph Tidemand: Fantefølge i en bondestue. Tegning fra 1852

Fant (flertall fanter, hunkjønn fente) var tidligere et uttrykk som ble brukt til å beskrive fattigslige menn og drenger, gjerne landstrykere og omstreifere. Senere ble fant tradisjonell betegnelsen på folk som ikke var bofaste i det gamle bondesamfunnet, inkludert senere omtales som reisende, herunder folkegruppa romani/tatere.

Ordet stammer fra norrønt fantr, opphav i italiensk fante som betyr ung gutt, tjener, soldat som kommer fra det latinske ordet for barn, infans med genitivsform infantis.

I Norge kunne fantebegrepet i visse områder brukes videre og romme alle som ikke var fra bygda eller dalen, da med en noe nedsettende klang. Innflyttere fra byene kunne kalles «byfant» eller «byfente». Prestedattera Olea Crøger og søstrene hennes, født og oppvokst i Telemark, ble omtalt som «Crøgerfæntun'» av bygdefolket.^{[trenger referanse]}

I nyere tid er begrepet ofte assosiert med tatere og skøyere (skøyere ble kalt fant på Sørlandet), så vel som rusmiddelavhengige; folk fra de laveste sosiale klassene, som gjerne skiller seg ut ved å være ustelte. Eilert Sundt påpekte i sine undersøkelser at det var to hovedtyper av fant: på den ene siden fantes det småtravere eller skøyere; på den andre siden var taterne, omtalt som «storfanter» eller «stortravere».^{[trenger referanse]}

Ivar Aasen prøver i sin ordbok å gi en forklaring på hvor ordet skriver seg fra. Her skriver han: «I nyere skrifter er ordet (fant) også brugt for Tater eller Zigeuner; men dette er feilagtig, da "fant" ikke betegner noget Folkeslag. Gammelnorsk fantr er en ung tjener, en ærindssvend; vel egentlig utgaaet fra italiensk fante: Tjener, Yngling, Soldat (infanterist)... den slette betydning har vel udviklet sig af begrepet om en fattig Yngling eller Tjener, der opfører sig som en Herremand og saaledes tilvender sig en ufortjent anseelse.»

Fant i populærkultur

Fant er også navn på en eldre norsk svarthvittfilm med Alfred Maurstad i hovedrollen.

En kjent slått fra Setesdal heter Fanten, mens en like kjent slått fra Telemark kalles Fenta.

Aslaug Vaa har i diktet Uppi Måneskin en varm og vill skildring av et nyforelska fantepar.

Se også

• Fantestrek

Referanser

Autoritetsdata