Filip III av Frankrike
| Filip III av Frankrike Konge av Frankrike | |||
|---|---|---|---|
| Født | 3. apr. 1245[1] Poissy[2][3] | ||
| Død | 5. okt. 1285 Perpignan | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Isabella av Aragón Maria av Brabant | ||
| Far | Ludvig IX[4] | ||
| Mor | Margrete av Provence[4] | ||
| Søsken | 10 oppføringer
Blanche of France, Infanta of Castile
Margaret of France, Duchess of Brabant[4] Blanche av France Agnes av Frankrike[4] Isabella av France, dronning av Navarre John of France Louis av France Robert av Clermont John Tristan, Count of Valois[4] Pierre Ier d'Alençon | ||
| Barn | Med Isabella:
Med Maria: | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Klosterkirken Saint-Denis | ||
| Regjeringstid | 1270–1285 | ||
| Våpenskjold | |||
Filip III (Philippe III) (født 3. april eller 3. mai 1245 i Poissy i Frankrike, død 5. oktober 1285), med tilnavnet den dristige (le Hardi), var konge av Frankrike fra 1270. Han etterfulgte sin far Ludvig IX. Han tilhørte huset Capet.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Han var født i Poissy, som sønn av Ludvig XI og Margrete av Provence. Før han besteg tronen var han greve av Orléans. Han fulgte sin far på Det åttende korstog i 1270. Hans far døde i Tunis og der ble Filip utropt til ny fransk konge 25 år gammel. Tross tilnavnet, som viste til hans evner i kamp og på hesteryggen, regnes han ikke som noen sterk konge.[trenger referanse] Som konge var han dominert av Pierre de la Broce og deretter av onkelen Karl I av Sicilia.[trenger referanse]
Konge
[rediger | rediger kilde]Så snart han var blitt konge sendte han onkelen for å forhandle med emiren av Tunisia for å få avsluttet korstoget, mens han selv vendte tilbake til Frankrike. Hans onkel, Alfons, greve av Poitou, Toulouse og Auvergne, døde i Italia på vei hjem fra korstoget. Filip arvet hans land og la det inn under kronen, bortsett fra området Venaissin ved Avignon som tilfalt paven. I Amiens-traktaten av 1279 måtte han avstå området Agenais til Edvard I av England. I 1284 arvet Filip grevskapene Perche og Alençon etter broren Pierre.
I 1284 ledet Filip et korstog mot Aragón. Kong Peter III av Aragón hadde erobret Sicilia fra Filips onkel kong Karl I i 1282, og derfor blitt bannlyst av pave Martin IV siden invasjonen skjedde mot pavens vilje, selv om paven var anerkjent som overherre over begge kongerikene, Sicilia og Aragón.[trenger referanse] Paven skjenket deretter kongeriket Aragón til kong Filips sønn Karl av Valois.
Filip inntok byen Gerona den 7. september 1285, men under beleiringen ble store deler av den franske hæren, inkludert kong Filip, smittet med dysenteri. Franskmennene måtte trekke seg tilbake og ble senere beseiret i slaget ved Col de Panissars.
Kong Filip døde i Perpignan og gravlagt i Narbonne. Han ble senere flyttet til klosterkirken Saint-Denis i Paris og gravlagt ved siden av sin første dronning Isabella av Aragón.
Ekteskap og barn
[rediger | rediger kilde]Filip giftet seg første gang 28. mai 1262, med Isabella av Aragón, datter av kong Jakob I av Aragón og hans annen hustru Yolanda av Ungarn, de hadde følgende barn:
- Ludvig (1266–mai 1276)
- Filip IV (1268–29. november 1314)
- Karl av Valois (12. mars 1270–16. desember 1325).
Etter Isabellas død ektet han 21. august 1274, Maria av Brabant, datter av Henrik III av Brabant og Adelheid av Burgund. De hadde følgende barn:
- Ludvig av Évreux (mai 1276–19. mai 1319).
- Blanka (1278 – 19. mars 1305), ektet Rudolf av Böhmen
- Margrethe av Frankrike (1282–14. februar 1317), ektet Edvard I av England
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Philip-III-king-of-France[Hentet fra Wikidata]
- ^ kids.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.geni.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Joachim Ehlers: Geschichte Frankreichs im Mittelalter. Stuttgart 1987.
- Jean Favier: Le temps des principautés de l’an mil à 1515. Paris 1984.
- A. W. Lewis: Royal Succession in Capetian France. Cambridge (Mass.) 1981.
- Gérard Sivéry: Philippe III, le hardi. Fayard, Paris 2003.