Hopp til innhold

Fredegund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
FredegundI
Dronning av Soissons (Neustria)
Kilperik og Fredegund
Fødtca. 545
Montdidier
Død8. desember 597
Paris[1]
BeskjeftigelseGemal Rediger på Wikidata
Embete
  • Konge av Frankerne Rediger på Wikidata
EktefelleKilperik I
BarnRigunth
Samson
Dagobert
Klodebert
Teoderik
Klotar
GravlagtKlosterkirken Saint-Denis
Fredegund på Commons

Fredegund (eller Fredegunda; latin: Fredegundis; fransk: Frédégonde;[2] født ca. 545, død 8. desember 597) var gift med Kilperik I (539–584), frankisk konge av Soissons (eller Neustria), tilhørende merovingerdynastiet.[3] Hun var hans andre hustru og fødte ham sju barn, men kun to vokste opp, datteren Rigunth og hans etterfølger Klotar II.

Hun og dronning Brunhilda skildres som hovedkreftene bak en langvarig strid mellom de frankiske kongene som varte mer enn førti år, fra 570 til 613 da Fredegunds sønn Klotar II gikk seirende ut. Fredegund er blitt demonisert av historien, beskyldt for personlig å stå bak flere mord.[4]

Kildene

[rediger | rediger kilde]

Hovedkilden til perioden er Gregorius av Tours og hans verk Historia Francorum, men han er ikke upartisk; han var selv direkte involvert i hendelsene, og støttet for Kilperiks bror og fiende Sigibert I og hans dronning Brunhilda.[5] Den senere Fredegars krønike, som fortsetter der Gregorius slutter i 591, er derimot tilsvarende fiendtlig innstilt til Brunhilda. Den italienske poeten Venantius Fortunatus beskrev Fredegund som en klok dronning og en solid støtte for kongen.[6]

Historisk kontekst

[rediger | rediger kilde]

I 558 hadde Frankerriket under fire konger igjen blitt samlet under en monark. Tre av sønnene til Klodvig I var døde, og en sto igjen, Klotar I. Dette eneveldet varte i tre år, i 661 døde også Klotar I, og etterlot sitt rike fordelt mellom fire sønner. De fire brødrene innså at de var i tevling med hverandre. Da den nest eldste broren, Karibert I, døde i 567, rykket de andre tre brødrene inn og fordelte hans territorier seg i mellom i en inndeling som kom til å prege Frankerrikets politikk i det neste århundret. Den nordlige delen, styrt av Sigibert I, kom til å bli hetende Austrasia. Dens hovedstad var opprinnelig Reims, men Sigibert flyttet den til Metz. Guntram styrte over Burgund. Kilperik I styrte over landene i sentrale og sørlige Frankerriket, et område som ble kjent som Neustria, og med byene Soissons og Paris. Burgund var den minste delen, mens Austrasia og Neustria var nær likeverdige i størrelse og styrke. Både Sigibert og Kilperik forsøkte å utmanøvrere hverandre, og Guntram var alliert snart med den ene, snart med den andre, alt hvordan den politiske utviklingen gikk.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Kongens frille

[rediger | rediger kilde]

Fredegund ble født i landsbyen Angicourt i dagens departement Oise i nordlige Frankrike. Hun kom fra beskjedne kår, fra en familie av livegne,[7] men kom til makt ved sin tilknytning til kong Kilperik.[3] Hun var først tjenestepike for Kilperiks første hustru Audovera, men tiltrakk seg kongens oppmerksomhet i en slik grad at hun ble hans frille. Med kongens øre nær til sin munn overtalte hun Kilperik til å få plassert Audovera i et kloster og skille seg fra henne.[8]

Galswintha dør

[rediger | rediger kilde]
En framstilling hvor Kilperik kveler sin hustru Galswintha i hennes seng. Grandes Chroniques de France.

Da Kilperiks bror og fremste rival Sigibert I en gang rundt 567 giftet seg med Brunhilda, datter til den vestgotiske kong Atanagild i Hispania. Ekteskapet innebar en dynastisk allianse som Kilperik ikke kunne overse. Han innså at broren hadde dratt fra ham i maktkampen. I henhold til Gregorius: «Selv om han hadde et antall hustruer, ba han om hånden til Galswintha, Brunhildas søster.» Han lovte også å sende fra seg alle andre hustruer om Atanagild gikk med på frieriet.[9] Omstendighetene antyder et komplekst årsaksforløp. Atanagild hadde ingen sønner, og ved å gifte sin to døtre til to frankiske konger er det mulig at han ønsket å involvere merovingerdynastiet i etterfølgelsen på den vestgotiske tronen. Med to døtre gift vurderte han antagelig at muligheten til en dattersønn som kunne overta tronen.[10] Galswintha kom og de ble gift i Rouen i 567. Kilperik holdt sitt løfte og æret hennes som sin eneste hustru. «Han elsket henne dypt,» skrev Gregorius gravalvorlig, «for hun kom med en stor medgift.»[9] Atanagild døde allerede samme år, uten noe barnebarn å etterfølge seg. Snart oppdaget Galswintha at hennes ektemann fortsatt elsket andre kvinner, særlig Fredegund, som til tross for at hun var forvist fra hoffet, stadig dukket opp i hans sovekammer. «Hun klaget; han insisterte; hun ba om å få reise hjem; han nektet; og til sist en morgen ble hun funnet kvalt i sengen.»[9][11]

Hoffpoeten Venantius Fortunatus skrev sørgedikt over hennes død, og valgte sin ord med omhu. Han beskrev hennes ekteskap og gikk rett fra livet og til døden uten å komme inn på hvordan og hvorfor. Både Kilperik og Fredegund ble mistenkt for å stå bak. Ingenting ble bevist, selv om Kilperik fikk Fredegund tilbake til hoffet og giftet seg med henne.[10] Brunhilda, dronning av Austrasia, på den annen side, var ikke tvil om hvem som kun anklages for søsterens død.[12] Hva som er sikkert er at drapet var utslagsgivende for at Galswinthas søster Brunhilda begynte en strid som kom til å vare mer enn førti år.

Sigibert dør

[rediger | rediger kilde]
Drapet på Sigibert.
Fredegund beordrer Sigibert drept, maleri av Emmanuel Herman Joseph Wallet, 1800-tallet.

Sju år med krigføring mellom Kilperik og Sigibert fulgte, uten at det kom til noen avgjørelse. Ikke før i 575 da det hevdes at Fredegund sendte to mordere til Sigibert i hans palass.[13] De kom i dekke av være forrædere fra Kilperiks hoff som ønsket å bytte side. Straks de kom nær kongen, stakk de ham ned med korte kniver, dvs. scramasaxer, innsmurt med gift. Sigibert døde i store pine, og etterlot sin fem år gamle sønn Kildebert II som sin arving og Brunhilda som regent. Brunhilda hadde da dobbel grunn til å hate Fredegund som ansvarlig for drapet på både hennes søster og ektefelle.[14]

Brunhilda sikret sin sønn ved å inngå en allianse med Guntram som var uten mannlige etterkommere. I stedet adopterte han Kildebert II som dermed ble konge av Austrasia og arving av Burgund. Videre giftet Brunhilda seg med Merovek, sønn av Kilperik og hans første hustru Audovera, som nå fikk sin far til fiende. Biskop Praetextatus viet paret for å hindre en skandale, selv om ekteskapet var lovstrid fordi Merovek giftet seg med sin inngiftede tante (via ekteskap, noe som var blodskam) noe Gregorius er rask til å bemerke.[15] Kilperik omringet dem i St. Martins kirke, og inngikk en avtale hvor han tok med seg Merovek til Soissons. I et forsøk på å få ekteskapet annullert, tvangsklippet han sønnen, og sendte ham til et kloster i Le Mans. Merovek flyktet til kirken i Tours, Gregorius' egen kirke. Slik ble Gregorius et øyenvitne.[16] Merovek dro videre til Champagne, men tilbake til Tours i 578, der han fikk en tjener til drepe seg før farens ankomst.[17]

Fredegund besøker biskop Prætextatus på hans dødsleie, maleri av Lawrence Alma-Tadema.

Biskop Praetextatus rolle i hendelsene førte til at Kilperik fikk ham anklaget for høyforræderi ved et råd av biskoper. Gregorius kom til hans forsvar, men Praetextatus sa seg skyldig og ble forvist til Jersey. Gregorius antyder åpent at Fredegund var drivkraften bak forfølgelsen av Praetextatus.[18] Da biskopen kom tilbake fra forvisningen, ble det hevdet at Fredegund beordret drap på ham, og at en av hennes menn stakk ham ned under påskemessen 586.[19] Dronningen besøkte biskopen på hans dødsleie og tilbød sine legers hjelp, noe Gregorius tolket som et påskudd for å være vitne til hans død.

Med Gregorius som Fredegunds fremste fiende ble hun anklaget for å stå bak Meroveks død. Hun skal også ha konspirert for å få drept en rekke personer, inkludert biskopen av Bayeaux og kong Guntram,[8] Kildebert II og Brunhilda selv, dog uten å lykkes. Gregorius hevdet at Fredegund forsøkte å forføre lederen Eberulf, men ble avvist og sto bak det senere drapet på ham.[8] I tillegg hevdet Gregorius hun forsøkte å drepe sin egen datter i 589.[20] Da Kildebert II døde i 595 som ung mann, anklaget Brunhilda sin svigerinne for å ha forgiftet ham.[21] Både Fredegund og Brunhilda var åpenbart ekstreme, men det er urimelig å ta på alvor Gregorius' gjentatte anklager om at de sto bak alle merkelige dødsfall i tiden. Da Kilperik i 584 ble stukket ned på jakt, av en mann som bar nag til ham, anklaget Gregorius igjen Fredegund for å stå bak.[14]

Kilperik dør

[rediger | rediger kilde]
Kilperiks død, maleri av Évariste Vital Luminais, 1600-tallet.

Ekteskapet mellom Kilperik og Fredegund synes å ha vært lykkelig. Det var henne han synes å ha valgt, mens de andre ekteskapene var politiske. Sju ganger fødte hun ham barn, men fem av dem (Samson, Klodebert, Samson, Dagobert og Teoderik) døde i oppveksten. Rigunth (født ca. 569, død etter 589) ble forlovet med den vestgotiske kong Reccared I, men bryllupet fant aldri sted. Den yngste, Klotar II, født i 584, vokste derimot opp som Kilperiks arving, skjønt han var ikke født da faren døde.

I 580 brøt det ut dysenteri i landet. Også Fredegunds to sønner Klodebert og Dagobert ble smittet og døde. Enda en sønn, Samson, ble syk mens familien var beleiret i Tournai. Den uforsonlige Gregorius anså det som Guds straff når Fredegunds sønner døde, og hevdet at hun ga store donasjoner til kirken og de fattige for å bøte for sine synder.[22] Han har også sans for groteske detaljer som antagelig er oppdiktet for å demonisere dronningen ytterligere, som at Fredegund kastet Samson fra seg av skrekk for smitte, og dermed risikerte at gutten døde udøpt. Da Samson levde lengre enn forventet, lot Fredegund ham døpe.[19] Et tidsbilde fra datidens Paris er abbeden Leudastes' besøk. Han hadde fornærmet Fredegund, men kastet seg for hennes føtter i Notre-Dame og om nåde. Han ble fjernet fra kirken, og da kongeparet kom utenfor, gikk han etter dem til torget. Han var en hissig og uklok man, gikk nå rundt i krambodene, rotet i varene og skrøt av sin rikdom. Dronningens menn kom da til, men han hogg etter dem med sverdet. En av dem slo tilbake med sitt sverd og så hud og hår ble slitt fra issen, dvs. nærmest en skalpering. Nå prøvde han å flykte fra Île de la Cité, men satte fast foten mellom to av plankene på broen over Seinen, og brakk beinet. Han ble nå satt i forvaring og fikk legehjelp så han kunne underkastes tortur når han kom seg. Som vanlig ved skalperinger gikk det koldbrann i såret, og da det ble klart at han lå på det siste, sørget dronningen for at han ble lagt på ryggen med nakken på en stor bjelke, og pisket over strupen til han døde.[23]

Fredegunde forsøker å drepe sin datter Rigunth, illistrasjon fra Vieilles Histoires de La Patrie, Paris, 1887.

Etter at Kilperik ble drept i 584, tok Fredegund hånd om skattekisten hans og søkte tilflukt i Notre-Dame-kirken. Rett etter annonserte hun at hun ventet kongens barn. Dette budskapet fikk blandet mottagelse. Hennes tilhengere var glade, men Guntram antydet offentlig at barnets far kunne være en frankisk hoffmann og ikke hans avdøde bror. Fredegund fikk da samlet tre biskoper og «tre hundre av de viktigste lederne. De sverget alle en ed på at kong Kilperik var guttens far.»[24] Guntram ga seg da, og kom til Paris i guttens dåp. Fredegund kalte ham Klotar etter hans (påståtte) mektige farfar, Klotar I. Hun styrte deretter som regent for sønn i Neustria, slik hennes svigerinne gjorde i Austrasia.

Rigunth var den eneste datteren til Kilperik og Fredegund. En gang rundt 583 ble hun forlovet med Reccared I, eldste sønn av Liuvigild, vestgoternes konge. I september 584 ble hun sendt til Spania med en stor medgift. Underveis døde Kilperik, og soldatene som fulgte prinsessen, stjal det de kunne og flyktet.[25] Da hun kom til Toulouse, hadde hertug Desiderius hørt at hennes far var død, og tok det som var tilbake, ettersom han støttet en usurpator til tronen, Gundoald, som imidlertid ble henrettet av Guntram. Rigunth ble forvist fra Toulouse med sin biskop, og reiste hjem til sin mor i 585.[26][27]

Forholdet mellom mor og den hjemvendte, ugifte datteren var anstrengt. I Gregorius' versjon, som må tas med en klype salt, kranglet de hissig, Fredegund med anklager om datterens angivelige løsaktighet, og krangel om kongens skattekiste og deres egen innbyrdes posisjon i kongehuset. Rigunth hevdet hun var datter av en konge og moren bare datter av en tjener. Fredegund skal da ha åpnet skattekisten og vist datteren juveler og andre rikdommer inni. Da Ringunth bøyde seg for å gripe et smykke, slamret moren igjen lokket og lente seg på det med all sin vekt. Rigunth berget livet fordi tjenerne grep inn og trakk dronningen unna.[27]

Kvinne mot kvinne

[rediger | rediger kilde]
Fredegund fører krig på vegne av sin lille sønn, kong Klotar II. Grandes chroniques de France.

Guntram offentlige aksept av den nyfødte og fjernet således den uroen som hadde preget Neustria etter Kilperiks død. Fredegund og den unge arvingen var trygge helt til Guntrams død i 592. Hans adopterte sønn Kildebert II arvet Burgund og resten av riket hans. Det betydde at Brunhilda styrte både Austrasia og Burgund med omland, mens Fredegund styrte Neustria. Det frankiske rike var i hendene på to mektige kvinner som skal ha hatet hverandre.

Kildebert II døde brått i 595, kun tre år etter, og hun ble regent for hans to sønner på 8 og 9 år, som etter germansk skikk fikk riket delt mellom seg, den ene i Austrasia og den andre i Burgund. Fredegund og hennes sønn forsøkte å ta Paris, og ifølge Fredegars krønike førte det til et «stort blodbad», men endret ingenting. Hatet mellom dronningmødrene kunne ha forverret seg ytterligere til hele Frankerriket endte i borgerkrig, men 8. desember 597 døde Fredegund av naturlige årsaker,[28] og Klotar II tok over styret.[21] På hennes grav i Paris er det en mosaikkfigur av marmor og kobber i klosterkirken Saint-Denis; tidligere var den i klosterkirken Saint-Germain des Prés.[29]

For Brunhilda endte det ikke godt. Til sist ble hun forlatt av sine egne og endte opp i hendene til sønnen av sin argeste fiende. «Han kokte av raseri mot henne,» ifølge Fredegars krønike, som hevder at han underkastet sin gamle tante tortur i tre dager før hun ble slitt i stykker av fire hester.

Fredegunds omdømme

[rediger | rediger kilde]

Gregorius av Tours' fordomsfulle framstilling av Fredegund som nådeløst morderisk og sadistisk grusom står i kontrast til andre kilder. Gregorius' Historia Francorum er fylt av fargerike og dramatiske anekdoter, ikke alle er like sannferdige, og svært preget av forfatterens personlighet.[30] Uansett hvor skyldig eller uskyldig Fredegund var i de mord som ble tilskrevet henne, forfølger de dramatiske hendelsene henne i historieskrivingen, i kunsten og populære framstillinger. Det ble skrevet to operaer om henne (dobbelt så mange som for Kilperik); Frédégonde (1895) av Ernest Guiraud og Camille Saint-Saëns, og Fredigundis (1922) av Franz Schmidt.

Fredegund er foreslått som en av dem som har farget eventyret om Askepott. Særlig opptrinnet med Rigunth fikk folkloristen Alan Dundes til å fremme Fredegund som kroneksempelet på den onde stemor i Cinderella: A Casebook (1982).[31]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 89-90[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Friedgund på frankisk, fried, «fred» + gund, «slag, krig»; jf. Gobry, Ivan (1998): Les premiers rois de France. La dynastie des Mérovingiens, Tallandier,‎ s. 16
  3. ^ a b Denton, C.S. (2011): Absolute Power: The Real Lives of Europe’s Most Infamous Rulers. London: Arcturus Publishing. ISBN 978-1-84858-474-7.
  4. ^ «Badass of the Week: Fredegund». Arkivert fra originalen 4. juli 2016. Besøkt 26. mars 2016. 
  5. ^ Dumézil, Bruno (2008): La reine Brunehaut, Paris: Éditions Fayard,‎ s. 158 og 171.
  6. ^ Venance Fortunat: Poèmes (carmina), bind 9, kapittel 1
  7. ^ Armand, Frédéric (2008 ): Chilpéric 1er, La Louve,‎ ISBN 9782916488202, s. 278-279. Sitat: « La chronique de Saint Vaast d Arras composée au début du XIe siècle se veut plus précise lorsqu elle assure que Frédégonde est la fille d'un couple de serf appartenant à cette abbaye et qu elle est née dans le village d'Angicourt».
  8. ^ a b c Dailey, E.T. (2015): Queens, Consorts, Concubines: Gregory of Tours and Women of the Merovingian Elite. Boston: BRILL. ISBN 978-90-04-29089-1.
  9. ^ a b c Bauer, Susan Wiste (2010): The History of the Medieval World, London: W.W. Norton, s. 247
  10. ^ a b Wood, Ian (2014): The Merovingian Kingdoms 450 - 751, Routledge, s. 170
  11. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, IV, 28.
  12. ^ Gilman, D. C.; Thurston, H. T.; Colby, F. M., red. (1905): «Fredegunda». New International Encyclopedia, 1. utg., New York: Dodd, Mead.
  13. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, V, 51.
  14. ^ a b Bauer, Susan Wiste (2010): The History of the Medieval World, s. 248
  15. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, V, 2
  16. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, V, 14
  17. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, V, 18
  18. ^ «Fredegund», Encyclopedia of World Biography, 2004
  19. ^ a b Myrl Jackson-Laufer, Guida (1999): Women Rulers Throughout the Ages: An Illustrated Guide. Santa Barbara, CA: ABC-CLIO. ISBN 1-57607-091-3.
  20. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, IX, 34
  21. ^ a b Bauer, Susan Wiste (2010): The History of the Medieval World, s. 249
  22. ^ Reimitz, Helmut (2015): History, Frankish Identity and the Framing of Western Ethnicity, 550-850. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-1-107-03233-0.
  23. ^ 6. bok av Frankerkrøniken
  24. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, VIII, 9
  25. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, VI, 45; VII, 9-15 & 35.
  26. ^ Lot, Ferdinand (1948): Naissance de la France. Paris: Librairie Arthème Fayard.
  27. ^ a b Tyler, Elizabeth M. (2000): Treasure in the Medieval West, Boydell & Brewer Ltd, s. 62
  28. ^ Waldherr, Kris (2008): Doomed Queens: Royal Women Who Met Bad Ends, From Cleopatra to Princess Di. New York: Crown/Archetype. ISBN 978-0-7679-2899-1.
  29. ^ Fredegunds grav i St. Denis
  30. ^ Burrow, John (2009): A History of Histories, Penguin, s. 198
  31. ^ Dundes, Alan (1982): Cinderella, a Casebook, University of Wisconsin Press, s. 12

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Primærkilder
  • Gregorius av Tours: Historia Francorum.
    • Gregory of Tours: History of the Franks, bok IX, kapittel 34, overs. O. M. Dalton, bind II. s. 405–406
  • Fredegars krønike.
    • Frédégaire, Chronique des Temps Mérovingiens, traduction de O. Devilliers et J. Meyers, Éditions Brepols, 2001, ISBN 2503511511
  • Venantius Fortunatus
Om Fredegund
  • Cassou, Jean (1928): Frédégonde, Paris: M.-P. Trémois, coll. «Galerie des grandes courtisanes».
  • Brion, Marcel (1935): Frédégonde et Brunehaut, Paris: Éditions de France.
  • Bernet, Anne (2012): Frédégonde : Épouse de Chilpéric Ier, Paris: Pygmalion, coll. «Histoire des reines de France»,‎ ISBN 978-2-7564-0178-2.
  • Farnoux, Claude (2013): Ravissante Frédégonde : Reine de fer, Paris: Amalthee,‎ ISBN 9782310013932.
  • Beaune, Colette (2001): «La mauvaise reine des origines. Frédégonde aux XIVe et XVe siècles» i: Mélanges de l’école française de Rome, - Italie et Méditerranée, 113, s. 29-44.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fredegund&oldid=23971645»