Keltisk mytologi

Den keltiske guden Sucellus.

Lughs blodtørstige, magiske spyd, tegning av H. R. Millar, 1905.

Keltisk mytologi er mytologien til jernalderens keltisktalende folk og keltisk kultur.

Historie

Som andre folkeslag i jernalderens Europa hadde de tidlige kelterne en polyteistisk mytologi og religiøs struktur. Blant kelterne med nær kontakt til antikkens romere, som gallere og keltiberere, overlevde troen deres ikke Romerriket, den påfølgende omvendelsen til kristendommen, eller tapet av deres eget språk. Likevel er det hovedsakelig i romerske og kristne kilder at keltisk mytologi er bevart. De keltiske folkene som klarte å bevare enten sin politiske eller språklige identitet (som gælere og britonere i Storbritannia og Irland), etterlot seg overleveringer fra sine forfedres mytologi, som ble nedskrevet i løpet av middelalderen.

Sentralt i keltisk mytologi sto krigerhelter med overnaturlige krefter, samt en forestilling om at jorden er hellig. Den viktigste guddommen var en modergudinne som gav fruktbarhet, liv og beskyttelse.

Et karakteristisk trekk ved keltisk mytologi er at historiske hendelser og sagn gled over i hverandre, og det er i dag usikkert om kong Arthur var en historisk person, eller en mytologisk figur flettet inn i en historisk kontekst. Kultiske handlinger skjedde som oftest utendørs ved hellige steder som innsjøer, åser, lunder og øyer, der seremoniene ble utført av druider. Druidene var også dommere og læremestere.

Oversikt

Da keltisk kultur nådde sin største utbredelse, var keltiske stammer tilsynelatende bosatt over det meste av vestlige og sentrale Europa, men de var ikke politisk forent, eller rådet over noen vesentlig sentral kilde til kulturell innflytelse eller homogenitet. Som et resultat av dette mangfoldet var det stor variasjon i lokal praksis innenfor keltisk religion (skjønt bestemte motiver som guden Lugh opptrer i diffus spredning over hele den keltiske verden).

Stedet man kom til etter sin død, kaltes Tir inna beo (De levendes land, beo = levende), et paradis der sykdom og alderdom ikke fantes, der musikk strømmet opp fra jorden, og mat og drikke dukket opp i magiske kar. Dette landet var alle steder og hvor som helst - i havet, under jorden, i huler, skoger og vann. Guden Lugh hentet sitt sverd Frecraid (= Svareren) der. Keltiske guder holdt til på steder som vekket åndelige opplevelser, som lunder eller skjulte tjern i hellige skoger. Ofringer kjennes fra steder som Sequana (Seinens utspring), Llyn Cerrig Bach på Anglesey, Segais-brønnen ved Boynes utspring, og kilden ved Carrawburgh ved Hadrians mur som var en helligdom for gudinnen Coventina. Mer enn fire hundre navn er kjent på keltiske guddommer, og iblant kunne én gud stå for alt som var hellig. Noen dyr var hellige, slik som okser (iblant avbildet med tre horn), hjorter, villsvin, hester, harer og gjess, mens menneskehoder representerte en dypt åndelig symbolikk med en viktig plass i keltiske myter og utskjæringer. Alt dette forbindes i dag med keltere; men hvis kelterne, som mye tyder på, hadde sin opprinnelse i bronsealderkulturene som reiste Stonehenge og andre monumentale byggverk langs atlanterhavskysten, var deres troslære arven etter en kultur som hadde utviklet seg gjennom tusenvis av år.

Guden for torden het Taranis, som også språklig er beslektet med den norrøne guden Tor. Lucanus navngir Taranis som en av de tre gudene kelterne skal ha ofret mennesker til. Cernunnos (= den hornede) er det vanlige navnet for en skikkelse med horn, dyrenes hersker, som finnes avbildet blant annet på Gundestrupkjelen som ble funnet i Danmark. Navnet hans er imidlertid bare blitt bevart på ett sted, på «Båtmennenes søyle» som ble gjenfunnet under Notre-Dame i 1711.

Guden Cernunnos med gevir avbildet på Gundestrupkjelen.

De fleste keltiske guder synes å ha vært genii locorum, det vil si lokale guder eller stammeguder, og svært få ble dyrket over større områder. Ut fra det som er bevart av keltisk mytologi, er det imidlertid mulig å se likheter og fellestrekk som tyder på en mer enhetlig gudeverden enn det man tidligere trodde.

Disse oldtidsgudenes vesen og funksjoner kan ses ut fra navnet deres, stedet der man finner inskripsjoner, ikonografien deres, de romerske gudene de sidestilles med, og tilsvarende figurer fra senere keltisk mytologi.

Keltisk mytologi regnes i bestemte, beslektede undergrupper som i store trekk tilsvarer de ulike undergruppene av keltiske språk:

• Oldtidens keltiske religion (kjent hovedsakelig ved arkeologiske kilder framfor via skriftlig mytologi; det er hovedsakelig gallisk og britonske guddommer)
• Mytologi innenfor de goidelistke språkgruppene, representert hovedsakelig av irsk mytologi og skotsk mytologi:
  • Den mytologiske syklus
  • Ulster-syklusen
  • Finniansyklusen
  • Den historiske syklus
• Mytologi innenfor de brytoniske språkgruppene, representert hovedsakelig ved walisisk mytologi (også bretonsk mytologi og folkeminne)

Historiske kilder

To druider fra en utgivelse fra 1845, basert på et relieffbilde funnet i Autun, Frankrike.

Fordi så lite skriftlig materiale er bevart på gallisk, har man antatt at de hedenske kelterne i liten grad var lese- og skrivekyndige, skjønt en skriftlig form for gallisk som benyttet greske, latinske og norditaliske alfabeter, ble benyttet (som bevitnet i votivgaver som har inskripsjoner på gallisk, og i Coligny-kalenderen). Julius Cæsar har bevitnet gallernes skrivekyndighet, men skrev også at druidene hadde forbud mot å nedtegne bestemte vers av religiøs betydning. Han merket seg imidlertid at helvetere hadde foretatt en skriftlig folketelling.

Hos romerne fantes en utbredt skikk med offentlige inskripsjoner, og de hadde brutt druidenes makt i de erobrede områdene; men faktisk er de fleste inskripsjoner til guddommer som er avdekket i Gallia (dagens Frankrike og nordlige Italia), Britannia og andre tidligere (og tidvis fortsatt) keltisktalende områder, fra før den romerske erobringen.

Selv om de tidlige gælere i Irland og deler av dagens Wales benyttet seg av et system som kalles for Ogham-skrift, for å nedtegne korte inskripsjoner (hovedsakelig personnavn), var det først etter kristendommens innføring at skrivekyndighet ble mer vanlig i keltiske områder som ikke hadde vært under romerne. Faktisk var det kristne munker som først nedtegnet mange av de gæliske mytene, men uten å ivareta deres opprinnelige religiøse betydning.

Litteratur

• Bowker, John: Verdens religioner, Spektrum forlag, Oslo, 2005, ISBN 82-7822-161-8
• de Vries, Jan: Keltische Religion, 1961
• Duval, Paul-Marie: Les Dieux de la Gaule, oppdatert utg. 1976.
• Green, Miranda J.: Dictionary of Celtic Myth and Legend, New York: Thames and Hudson, 1992. ISBN 0-500-27975-6.
• MacCana, Proinsias: Celtic Mythology. New York: Hamlyn, 1970. ISBN 0-600-00647-6.
• Mac Cana, Proinsias: The Learned Tales of Medieval Ireland (Irish Literature – Studies), Dublin Institute for Advanced Studies (1980): ISBN 1-85500-120-9

Eksterne lenker

• (en) Celtic mythology – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Celtic Art & Cultures Arkivert 21. februar 2006 hos Wayback Machine.: en detaljert beskrivelse av Gundestrupkjelen
• Celtic Religion, keltisk religion, hvilken informasjon er det vi faktisk har
• Pretanic World – Celtic Pantheons
• What We Don't Know About the Ancient Celts, hva vi ikke vet om oldtidens keltere
• Timeless Myths: Celtic Mythology, myter og legender fra keltiske Irland, Skottland, Wales og Bretagne