Hopp til innhold

HMS «Erebus» (1826)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
HMS «Erebus»
HMS «Erebus» og HMS «Terror»
Generell info
SkipstypeBombarderfartøy
Bygget1826
Flaggstat Storbritannia
RederiRoyal Navy
Sjøsatt1826
Tekniske data[a]
Lengde105 fot (32 m)
Bredde29 fot (8,8 m)
Dypgående4,2 m
HovedmaskinSeil
Dampmaskin
Ytelse20 hk (15 KW)
Deplasement372 tonn
Mannskap67
a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt

HMS «Erebus» var et bombarderfartøy designet av Henry Peake og konstruert av Royal Navy ved Pembroke Dock i Wales i 1826. Fartøyet ble oppkalt etter den mørke regionen i Hades i gresk mytologi, kalt Erebus. Skipet på 372 tonn var utstyrt med to bombekastere – én 13 tommer (330 mm) og én 10 tommer (250 mm) – og ti kanoner.

Ross-ekspedisjonen

[rediger | rediger kilde]

Etter to års tjeneste i Middelhavet ble «Erebus» ombygd til et ekspedisjonsskip for Antarktika, og 21. november 1840 – med James Clark Ross som kaptein – forlot skipet Tasmania og satte kursen mot Antarktika sammen med HMS «Terror». I januar 1841 gikk mannskapet på begge skipene i land på Victoria Land, og begynte å navngi landskapet etter britiske politikere, vitenskapsfolk og bekjentskaper. Mount ErebusRossøya ble oppkalt etter skipet.

De oppdaget siden Rossbarrieren, som de ikke var i stand til å trenge gjennom, og fulgte den østover til slutten på sesongen tvang dem til å vende tilbake til Tasmania. Den etterfølgende sesongen, i 1842, fortsatte Ross å kartlegge «den store isbarrieren», som den ble kalt, ved å følge den sydover. De to skipene returnerte til Falklandsøyene før de igjen vendte tilbake til Antarktis i 1842–43–sesongen. Skipene gjennomførte studier av magnetisme, og returnerte med oseanografiske data og samlinger av botaniske og ornitologiske prøver. Fugler som ble samlet på den første ekspedisjonen ble beskrevet og illustrert av George Robert Gray og Richard Bowdler Sharpe.

Franklin-ekspedisjonen

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Franklins fortapte ekspedisjon

For den neste reisen, til Arktis under John Franklin, ble «Erebus» og «Terror» utstyrt med 20 hk (15 KW) dampmaskin (ombygd fra jernbane lokomotiv) og fikk forsterket skroget med jernplater. John Franklin seilte med «Erebus», og hadde den totale kommandoen over ekspedisjonen, mens «Terror» igjen var under ledelse av Francis Crozier. Ekspedisjonen ble beordret til å samle magnetiske data i det canadiske Arktis, og å fullføre en kryssing av Nordvestpassasjen som allerede var blitt kartlagt både fra øst og vest, men som aldri hadde blitt helt utforsket.

Skipene ble sist sett i Baffinbukta i august 1845. Forsvinningen av Franklin-ekspedisjonen utløste en massiv leteaksjon i Arktis. De fulle omstendighetene rundt ekspedisjonens skjebne ble først avslørt da legen John Rae, fra Hudson's Bay Company, samlet gjenstander og vitnesbyrd fra de lokale inuittene i 1853. Senere ekspedisjoner frem mot 1866 bekreftet disse rapportene.

Begge skipene hadde blitt fanget i isen, og hadde blitt forlatt av sine mannskaper, totalt rundt 130 menn. Hele mannskapet døde senere av en rekke årsaker, deriblant hypotermi, skjørbuk og sult, mens de forsøkte å foreta den lange reisen mot syd. Senere ekspedisjoner frem mot slutten av 1980, inkludert obduksjon av mannskapet, avslørte også at deres simple hermetiserte rasjoner kunne ha blitt smittet både av bly og botulisme. Muntlige rapporter fra de lokale inuittene om at enkelte av mannskapet skal ha tydd til kannibalisme var noe av det som ble støttet av de rettsmedisinske bevisene etter at det ble funnet kuttmerker på skjelettrester på mannskapet som ble funnet på King William Island mot slutten av det 20. århundre.

Restene av skipene har ennå ikke funnet, men er oppført av Parks Canada som et nasjonalt historisk sted.[1][2]

15. august 2008 annonserte Parks Canada, et byrå i den canadiske regjeringen, en leteaksjon som skulle vare i seks uker og hvor målet var å finne de to skipene ved hjelp av isbryteren CCGS «Sir Wilfrid Laurier». Søket ble også antatt å være et ledd for å styrke Canadas posisjon i suverenitet over store delere av Arktis.[3]

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]