Hopp til innhold

Heinrich Müller

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Heinrich Müller
Født28. apr. 1900[1]Rediger på Wikidata
München[2]
DødAntagelig 1. mai 1945[1]Rediger på Wikidata (45 år)
Berlin[3]
BeskjeftigelsePolitibetjent, politiker, flyger, Medarbeider i gestapo Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[4]
NasjonalitetTyskland
Medlem avSchutzstaffel (1934–)[4]
UtmerkelserKrigsfortjenestekorsets ridderkors med sverd
Jernkorset av første klasse
Partiets gullnål
Sudetenlandmedaljen
Anschlussmedaljen
Æreskorset
KallenavnGestapo-Müller
TroskapKeiserriket Tysklands flagg Tyske keiserriket til 1918
Tysklands flagg Weimarrepublikken til 1933
Tysklands flagg Tyskland til 1945
VåpenartLuftstreitkräfte, Reichssicherheitshauptamt
Tjenestetid1918–1945
Militær gradGeneral
EnhetMünchen-politiet (1919-1933)
Gestapo (1933-1945)
KommandoerGestapo
Deltok iFørste verdenskrig
Andre verdenskrig
Heinrich Müller på Commons

Heinrich Müller (født 28. april 1900 i München, erklært død 1. mai 1945[5]), også kjent som «Gestapo-Müller», var leder av Gestapo[6], det politiske politiet i det nasjonalsosialistiske Tyskland og spilte en ledende rolle i planleggingen og iverksettelsen av holocaust. Han ble sist sett da han forlot Førerbunkeren i Berlin 1. mai 1945 og er en av de svært få ledende figurer i det nasjonalsosialistiske regimet som aldri ble arrestert eller fikk sin død bekreftet.

Müller var i utgangspunktet en politisk lite orientert politimann som ble endret til en ideologisk styrt massemorder.[7]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Müller ble født i Kongeriket Bayerns hovedstad München i en arbeiderklassefamilie. I det siste året av første verdenskrig var han gammel nok til å bli innkalt til tjeneste, og tjenestegjorde på Vestfronten som pilot for en artillerienhet. Han ble her dekorert flere ganger for tapperhet, blant annet tildelt Jernkorset av første klasse, Den bayerske krigsfortjenestemedaljen av andre klasse med sverd og Det bayerske pilotmerket.

Han gikk inn i det bayerske politiet i 1919, og deltok i å slå ned de kommunistiske opprørene i årene etter krigen. Etter å ha sett at de kommunistiske opprørerne henrettet gisler under Den bayerske rådsrepublikken, ble han en kompromissløs kommunisthater.[8] I 1923 ble han forfremmet til Polizeiassistent og fullførte samme år gymnas (som beste elev på sin skole det året).[9]

Under Weimarrepublikken ledet han den politiske avdeling i politiet i München, og han ble i denne tiden kjent med sentrale medlemmer i NSDAP, som Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich. Selv var han tilknyttet Bayerische Volkspartei som i disse årene var Bayerns største parti og hadde regjeringsmakten. Da nasjonalsosialistene ville ta makten i Bayern og avsette den valgte ministerpresidenten Heinrich Held 9. mars 1933, anbefalte Müller at dette ble forsøkt stanset ved hjelp av maktmidler mot nasjonalsosialistene.[10]

Fra venstre: Franz Josef Huber, Arthur Nebe, Heinrich Himmler, Reinhard Heydrich og Heinrich Müller ytterst til høyre på et møte i 1939.

Dette medførte at han i utgangspunktet ble møtt med skepsis blant nasjonalsosialistene, men han sto under beskyttelse av Heydrich som satte pris på Müllers profesjonalitet og dyktighet som politimann.[10][11]

Karriere

[rediger | rediger kilde]
«Gestapo-Müller» (til venstre foran) ved siden av Reinhard Heydrich (i midten foran) og Heinrich Fehlis (til høyre foran) på Ekeberg «æreskirkegård» for tyske soldater i Oslo 8. september 1941. Müller var øverste sjef for Gestapo, Heydrich for hele Reichsicherheitshauptamt (RSHA) og Fehlis for Sicherheitspolizei (Sipo) og Sicherheitsdienst (SD) i Norge.
Foto: NTB/Riksarkivet

Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933, rekrutterte Heydrich, som leder av Sicherheitsdienst, Müller inn i sin organisasjon. Müller gikk inn i SS i 1934. I 1936 var Heydrich sjef for Gestapo med Müller som operasjonssjef. Müller avanserte raskt i gradene og ble i 1939 gruppenführer. Samme år ble han medlem av NSDAP etter at Himmler hadde gjort det klart at det var nødvendig for videre avansement. I september samme år ble Reichssicherheitshauptamt (RSHA) opprettet, og Müller ble sjef for Amt IV (det vil si Gestapo). Det var på denne tiden han fikk kallenavnet «Gestapo-Müller», blant annet for å skille ham fra en annen SS-general med samme navn.[9]

Både som operasjonssjef, og senere som sjef for Gestapo, var Müller sentral i den politiske undertrykkingen i Tyskland. Under hans ledelse lyktes Gestapo å infiltrere og for en stor del ødelegge undergrunnsnettverk knyttet til Det tyske kommunistpartiet og sosialdemokratene innen utgangen av 1935.

Selv om regimets politikk overfor jødene ble utformet av Himmler og propagandaminister Joseph Goebbels, lå det utøvende arbeidet hos Müllers underordnede Adolf Eichmann, som leder av avdelingen Referat IV B4. Reinhard Heydrich var Müllers direkte overordnede fram til han ble drept i 1942, og Ernst Kaltenbrunner var deretter Müllers overordnede for resten av krigen.

Under andre verdenskrig var Müller særlig engasjert i spionasje og kontraspionasje, særlig etter at regimet fikk stadig større mistillit til den militære etterretningen i Abwehr som under admiral Wilhelm Canaris var et sentralt motstandssted mot regimet. I 1942 lyktes Müller å infiltrere nettverket Rote Kapelle og brukte dette til å gi falske etterretninger til sovjetisk etterretning.

Forsvinning

[rediger | rediger kilde]

Müller ble siste gang bekreftet sett i Førerbunkeren om kvelden 1. mai 1945, dagen etter Hitlers selvmord.[12] Hitlers pilot Hans Baur har senere gjengitt at Müller uttalte: «Vi kjenner nøyaktig russernes metoder. Jeg har ikke den minste intensjon om å la meg ta til fange av russerne». Etter dette har det ikke vært mulig å finne noen spor etter ham og han er den høyest rangerte fra det nasjonalsosialistiske regimet som har en ukjent skjebne. Mulige forklaringer som er lansert på hva som senere hendte med ham, er blant de følgende:

  • At han ble drept, eller begikk selvmord, under kaoset ved Berlins fall, og at liket aldri ble funnet.
  • At han greide å flykte fra Berlin til et trygt gjemmested, i så fall sannsynligvis i Sør-Amerika, hvor han levde resten av livet skjult for alle og at hans identitet heller ikke ble avslørt da ha døde.
  • At han ble rekruttert og gitt en ny identitet av enten USA eller Sovjetunionen og arbeidet for dem under den kalde krigen, og at dette aldri senere har blitt avslørt.

CIAs arkivmappe på Müller ble frigitt i 2001 som følge av den amerikanske loven Freedom of Information Act, og mappen dokumenterer flere mislykkede forsøk fra amerikansk side på å finne Müller. Det amerikanske nasjonalarkivet konkluderer med at «selv om materialet ikke avklarer Müllers endelige skjebne, er det klart på et punkt: CIA og dets forløpere visste ikke på noe tidspunkt etter krigen hvor Müller oppholdt seg. Med andre ord, CIA var aldri i kontakt med Müller».[12]

CIA-mappen viser at det ble gjort omfattende undersøkelser for å finne Muller, sammen med andre høytstående nasjonalsosialistiske ledere i månedene etter den tyske kapitulasjonen. Dette var imidlertid komplisert, da «Heinrich Müller» er et svært vanlig tysk navn. Den amerikanske nasjonalarkivet kommenterte: «Ved utgangen av 1945 hadde de amerikanske og britiske okkupasjonsmyndighetene samlet informasjoner om en rekke 'Henrich Müller'e, alle med forskjellig fødselsdato, fysiske kjennetegn og arbeidserfaring ... En del av problemet kommer fra det faktum at noen av disse Müller'ne, inkludert Gestapo-Müller ikke hadde noen mellomnavn. I tillegg bidro det til uklarheten at det også eksisterte ikke mindre enn to ulike SS-generaler som het Heinrich Müller».[12]

USA søkte fortsatt etter Müller i 1947, da agenter gjennomsøkte hjemmet til Müllers elskerinne fra krigen, Anna Schmid, men fant ikke noe der som tydet på at Müller var i live. Da den kalde krigen tok til, ble prioriteringene endret for å møte utfordringene fra Sovjetunionen, og interessene for å finne de tidligere krigsforbryterne ble mindre. På denne tiden helte en også mer i retning av at Müller sannsynligvis var død. Men også det britiske Royal Air Force hadde en spesiell interesse i Müller med tanke på mordene på fangene i Stalag Luft III, som det ble antatt at han var ansvarlig for, på bakgrunn av hans stilling i Gestapo.

Da Adolf Eichmann ble funnet og ført til Israel i 1960, utløste dette ny interesse for Müllers skjebne. Selv om Eichmann ikke kunne si noe konkret om Müller, hevdet han i avhør at han trodde at Müller var i live. Dette utløste ny etterforskning fra vesttyske myndigheter, som undersøkte mulighetene for at Müller hadde arbeidet for Sovjetunionen, men fant ingen informasjoner om dette.

De vesttyske myndighetene satte Müllers familie og tidligere elskerinne under overvåkning, men kunne ikke konstatere at det var noe kontakt med ham. I tillegg undersøkte de en rekke rapporter på hvor Müller angivelig skulle ha blitt drept og begravet under Berlins fall, uten resultat. Selv om flere av disse kildene var usikre, var den mest interessante fra Walter Lüders, et tidligere medlem av Volkssturm, som hevdet at han hadde vært med i en enhet som hadde funnet liket av en SS-general i Rikskanselliets hage, med Heinrich Müllers identitetspapirer på seg. Liket hadde de begravet, hevdet Lüders, i en massegrav på det tidligere jødiske gravstedet Jüdischer Friedhof Berlin-Mitte i Großer Hamburger Straße i bydelen Mitte og som da lå i den sovjetiske sektoren. Siden dette var i Øst-Berlin i 1961, kunne ikke dette gravstedet bli undersøkt, og det har heller ikke vært gjort noen forsøk på dette etter Tysklands gjenforening i 1990.

CIA avsluttet også i 1960 en undersøkelse om Müllers forsvinning, som følge av at den polske nestkommanderende for militær kontraspionasje, oberstløytnant Michael Goleniewski hoppet av til Vesten. Han hadde i årene 1948 til 1952 arbeidet som avhører av tilfangetatte tyske tjenestemenn. Han hevdet ikke å ha møtt Müller, men å ha hørt fra sine sovjetiske overordnede at en gang mellom 1950 og 1952 skal de sovjetiske myndighetene ha funnet Müller og tatt ham med til Moskva. CIA forsøkte å finne de sovjeterne Goleniewski oppga som skulle ha arbeidet med Müller i Moskva, men kunne ikke bekrefte historien som ikke var noe mer enn et rykte. Også Israel forsøkte å finne Müller, i 1967 ble to israelske agenter arrestert av vesttysk politi under et forsøk på å bryte seg inn i leiligheten til Müllers enke i München.

Men da Sovjetunionen brøt sammen i 1991 og de sovjetiske arkivene ble åpnet, var det ingen ting som tydet på at de hadde hatt et samarbeid med Müller etter krigen. På dette tidspunktet var det heller ikke sannsynlig at Müller skulle ha vært i live, da han ville ha vært over 90 år.

De amerikanske myndighetene konkluderte derfor med at Müller mest sannsynlig døde i Berlin tidlig i mai 1945.[12]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b The Factual.List of Nazis Protected By Spain[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Joachimsthaler, Anton: The Last Days of Hitler: The Legends, the Evidence, the Truth, s. 285
  6. ^ Lumsden, Robin: A Collector's Guide To: The Allgemeine – SS, s. 83
  7. ^ Hans-Christian Jasch og Christoph Kreutzmüller (2017). «Introduction. The Participants. The Men of the Wannsee Conference». I Kreutzmüller-Hughes, Charlotte og Jane Paulick. The Participants: The Men of the Wannsee Conference. Berghahn Books. s. 1–20. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.6. 
  8. ^ Evans, Richard: The Third Reich in Power, Allen Lane, 2005, s. 97
  9. ^ a b Tuchel, Johannes (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Heinrich Müller. Reich Main Security Office. The Archetypal Desktop Perpetrator». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 111–132. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.12. 
  10. ^ a b Noakes, Jeremy & Pridham, Geoffrey (red): Nazism 1919–1945 Volume 2: State, Economy and Society 1933–'39, A Documentary Reader, Exeter: University of Exeter, 1983 sidene 500–501
  11. ^ Robert Gerwarth (2014). «Heydrich blir til». Hitlers bøddel - Historien om Reinhard Heydrich. Oslo: Historie & Kultur. s. 112. ISBN 978-82-92870-95-2. 
  12. ^ a b c d «Analysis of the Name File of Heinrich Mueller», Timothy Naftali m. fl, besøkt 23. mai 2012

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Heinrich_Müller&oldid=24695547»