Hopp til innhold

Herren og hans tjenere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Herren og hans tjenere
Generell informasjon
SjangerDrama
Utgivelsesår1959
Prod.landNorsk
Lengde1 t. 23 min.
SpråkNorsk
Aldersgrense12 (Norge)
Bak kamera
RegiArne Skouen
ProdusentArild Brinchmann
ManusforfatterAxel Kielland (skuespill)
Arne Skouen
MusikkGunnar Sønstevold
SjeffotografFinn Bergan
KlippBjørn Breigutu
Foran kamera
Hovedrolle(r)Claes Gill
Wenche Foss
Georg Løkkeberg
Annen informasjon
FilmformatAgascope
Svart-hvitt
Prod.selskapNorsk Film AS
Premiere19. februar 1959 (Norge)
Eksterne lenker
IMDb · Norsk Filmografi

Herren og hans tjenere er en norsk dramafilm fra 1959, basert på Axel Kiellands skuespill fra 1955, som igjen bygger på «Helander-saken» i Sverige. Kielland spiller dommeren i filmen som ble regissert av Arne Skouen. Hovedrollene spilles av Claes Gill, Wenche Foss og Georg Løkkeberg.[1] Filmen er i sort-hvitt.

Handling

[rediger | rediger kilde]

Like etter at Sigurd Helmer er ordinert til biskop, leverer hans erkerival Tornkvist et brev til politiet som hevder at Helmer har ervervet embetet på uærlig vis. Dermed starter en maktkamp mellom de to åndshøvdingene, som får store konsekvenser for Helmers liv. Brevet beviser at Helmer har tusket til seg embetet ved hjelp av anonyme brev som bakvasker Tornkvist. Senere, på festmiddagen på bispegården, lar han anklagene falle som en bombe blant gjestene. Samtidig offentliggjør han sin forlovelse med biskop Helmers datter Agnes som tar parti mot sin far og forlater sitt barndomshjem med Tornkvist. Festbordet oppløses i full forvirring, og tilbake står en fortvilet Helmer og hans kone som slites mellom kjærligheten til mannen og den kristne tro. Hun vil han skal ta på seg skylden som en riktig kristen. Etter hvert blir det klart at det er Helmers sekretær som har skrevet brevene. Hun forsøker å ta sitt eget liv etter å ha skrevet en tilståelse.

Portrett av biskop Dick Helander.

Bakgrunn for filmen og skuespillet

[rediger | rediger kilde]

Virkelighetens biskop het Dick Helander, og i 1954 ble hans anke avvist, og hans utnevnelse til biskop i Strängnäs stift i 1953 tilsidesatt. Før bispevalget hadde prestene i stiftet mottatt anonyme brev som roste kandidaten fra Uppsala, Dick Helander, og svertet de andre. Kort tid etter at han var innsatt som biskop, ble han mistenkt for å ha skrevet brevene. Flere indisier pekte i Helanders retning, som at han hadde kjøpt en skrivemaskin i falskt navn. Han ble dømt for ærekrenkelse. I 1964 ble avsettelsen opphevet i Svea hovrätt, men han ble fortsatt funnet skyldig.[2] Avsettelsesdommen ble imidlertid erstattet med en liten bot, og regjeringen tilkjente Helander etterbetaling av lønn fra avsettelsen i 1953 til pensjonsalder i 1963, og full pensjon fra dette tidspunktet. Våren 2002 avslørte DNA-analyser av brevene at Helander ikke var den som hadde slikket igjen konvoluttene som inneholdt de over 30 anonyme brevene dommen var basert på. Brevene var skrevet av - iallfall gjenklistret av - en og samme person som ikke var Helander.[3] Det ble reist spørsmål om Helanders kone eller sekretær kunne ha gjort dette, men en kjønnsbestemmelse ble foretatt og påviste at spyttet skrev seg fra en mann. Helanders fingeravtrykk ble funnet på to av i alt 235 brev, og brevene var skrevet på en skrivemaskin han disponerte. Helander forsikret så lenge han levde at han var uskyldig i saken, blant annet i bøkene I domkyrkans skugga og Oskyldigt dömd. Han hevdet selv å vite hvem den skyldige var, men at hans taushetsplikt som prest hindret ham i å røpe vedkommende. Hadde DNA-analyse vært tilgjengelig på 1950-tallet, ville retten ha frikjent ham.[4]

Han ble dømt for ærekrenkelser i en av de mest omtalte rettssakene i Sverige på 1900-tallet. Også i Norge fulgte man med på saken. Et par år etter dommen skrev forfatter og Dagbladet-journalist Axel Kielland skuespillet Herren og hans tjener. Det ble stor suksess på Nationaltheatret og andre teatre, også i Sverige og Finland. Deretter ble stykket satt opp som hørespill, før det endelig ble filmatisert i 1959.[1]

Om filmen

[rediger | rediger kilde]

Filmen fikk til dels god kritikk av Arbeiderbladets Knut W. Nordal da den kom. Han roste særlig skuespillerprestasjonene, men skrev også: «Mer betenkelig er det at den kampglade, politiserende kirkehøvding, som er dramaets hovedperson, har mistet en god del av sin skarpeste kanter under bearbeidelsen.» Dagbladets anmelder Arne Hestenes var enda mer begeistret og skrev blant annet: «...Aldri før har en norsk film hatt en nerve som denne.» Men han skriver også at «Claes Gill er for edel, han virker for sanddru og prektig, og ikke et øyeblikk tror man han har skrevet de famøse brevene.»[5] Kielland lar dramaets bakgrunn være en uforsonlig strid mellom to retninger innenfor den svenske kirken: en åpen og liberal kristendomsforståelse, representert ved biskop Helmer, og en ortodoks, streng og fordømmende retning, representert ved hans rival til stillingen og kommende svigersønn, dr. Tornquist.

Priser

[rediger | rediger kilde]

Filmen ble i 1959 nominert til Gullbjørnen ved Filmfestivalen i Berlin. Wenche Foss ble samme år tildelt Filmkritikerprisen for sin innsats i filmen.

I rollene

[rediger | rediger kilde]

Radiohørespillversjonen

[rediger | rediger kilde]
Kolbjørn Buøen som forsvareren og August Oddvar som biskop Sigurd Helmer i Axel Kiellands sceneoppsetningen av Herren og hans tjenere som hadde premiere på Nationaltheatret 28. september 1955.[6] Samme skuespillere framførte en hørespillversjon i Radioteatret 1957.
Foto: Ragge Strand, Billedbladet NÅ/Arkivverket

I 1957 kom en norsk radiohørespillserie basert på boka. Rolleliste

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b NRK. «"Herren og hans tjenere"». NRK (på norsk). Besøkt 16. juni 2017. 
  2. ^ Kristianstadsbladet
  3. ^ Store norske leksikon (2005-07): «Helander-saken» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 10. april 2024 fra [1]
  4. ^ Anders Frigell og Maria Allen: DNA kunde ha friat dömd biskop
  5. ^ Braaten, Lars Thomas (1995). «Norske kinofilmer». Filmen i Norge. Ad Notam Gyldendal. s. 223. ISBN 82-417-0195-0. 
  6. ^ Nationalteatret om Herren og hans tjenere

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Herren_og_hans_tjenere&oldid=24390805»