Huset Windsor
Huset Windsor har vært navnet på to ulike kongefamilier i Storbritannia, som begge er grener av to mer omfattende europeiske fyrsteslekter, henholdsvis Sachsen-Coburg-Gotha og Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, som begge har regjert i en rekke europeiske land.
Navnet Mountbatten-Windsor brukes ofte om etterkommerne av Elisabeth II og prins Philip av Hellas og Danmark, som agnatisk sett tilhører huset Glücksburg. Det offisielle navnet brukt i Storbritannia om kongehuset er likevel Windsor.[1]
Linje av huset Sachsen-Coburg-Gotha
[rediger | rediger kilde]I 1917 tok Georg V av Storbritannia navnet Windsor for seg selv og sine etterkommere i mannslinje. Georg V tilhørte huset Sachsen-Coburg-Gotha. Under første verdenskrig ble den britiske kongefamilien upopulære på grunn av sin tyske opprinnelse, sine tyske navn og sine mange tyske titler. På grunn av en nasjonalistisk stemning i Storbritannia, og i lys av begivenhetene i bl.a. Russland (se den russiske revolusjon), bestemte Georg V i en kunngjøring at hans etterkommere i mannslinjen, bortsett fra kvinner som var gift eller giftet seg, skulle ha navnet Windsor, og den britiske kongefamilien og deres slektninger gav avkall på en rekke tyske titler. Windsor ble dermed navnet som den britiske grenen av huset Sachsen-Coburg-Gotha brukte. Avgjørelsen var populær i Storbritannia under første verdenskrig, men møtte liten forståelse hos slektningene. Georg Vs fetter, Vilhelm II av Tyskland, bemerket spøkefullt at han planla å se skuespillet De lystige koner i Sachsen-Coburg-Gotha av Shakespeare.[2]
Linje av huset Glücksburg
[rediger | rediger kilde]I 1947 ble prinsesse Elisabeth (den senere Elisabeth II av Storbritannia) gift med prins Filip av Hellas og Danmark, et medlem av huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg (som ofte bare kalles huset Glücksburg).[3] Filip tok rett før ekteskapet det personlige etternavnet Mountbatten, fra sin mors familie (selv om hans mor, Alice av Battenberg, aldri hadde brukt navnet i den ordrett oversatte formen Mountbatten, som først ble tatt i bruk i 1917). Etterkommerne av Filip og Elisabeth tilhører dermed samme fyrstefamilie som det danske og norske kongehuset, som er en linje av huset Oldenburg. Det var først uklart hvilket navn det britiske kongehuset ville bruke hvis Elisabeth ble dronning, og både prins Philip og hans onkel, Lord Mountbatten, forventet at kongehusets navn ville bli huset Mountbatten.[4] Lord Mountbatten skrev i sine memoarer at huset Mountbatten regjerte i to måneder i 1952[5], frem til Elisabeth gjennom en kunngjøring av 9. april 1952 bestemte at hun samt hennes og Filips etterkommere i mannslinjen også ville bruke navnet Windsor. Dette skjedde etter press fra hennes farmor, Mary av Teck[6], og Filip skal ha vært lite fornøyd med dette og uttalt at han er «den eneste mannen i landet som ikke får gi sine barn sitt eget navn».[7] I 1960 bestemte Elisabeth II i en ny kunngjøring at en del medlemmer av familien ville ha navnet Mountbatten-Windsor.[8] I praksis har alle hennes barn og etterkommere i mannslinjen brukt Mountbatten-Windsor, f.eks. i sine vigselsattester.[9] Lord Mountbatten «kjempet hver tomme av veien for å få Mountbatten-Windsor på vigselsattesten» da prinsesse Anne giftet seg i 1973[10], og skrev i et brev til grandnevøen Charles, fyrste av Wales at «når Anne gifter seg i november vil vigelsesattesten være hennes første mulighet til å slå navnet Mountbatten-Windsor fast for godt»; Charles sa seg enig med grandonkelen.[11] Siden fulgte også søsknene hennes eksempel. Ofte blir derfor hele denne familiegrenen kalt Mountbatten-Windsor.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Denne situasjonen er sammenlignbar med huset Romanov-Holstein-Gottorp, som offisielt ble kalt bare Romanov i Keiserriket Russland, men som av historikere gjerne kalles Romanov-Holstein-Gottorp
- ^ Andrew Roberts, Antonia Fraser (2000). The house of Windsor (s. 14). University of California Press
- ^ Michel Huberty (1994). L' Allemagne dynastique (vol. 7). A. Giraud. ISBN 2901138071, ISBN 9782901138075
- ^ Lynne Bell, Arthur Bousfield, Garry Toffoli (2007). Queen and consort: Elizabeth and Philip : 60 years of marriage (s. 85). Dundurn Press
- ^ Richard Alexander Hough (1981). Mountbatten. Random House
- ^ Ziegler s. 682
- ^ Brandreth, Gyles (2004). Philip and Elizabeth: Portrait of a Marriage (s. 253–254). London: Century. ISBN 0-7126-6103-4
- ^ The London Gazette, nr. 41948, 5. februar 1960, med en kongelig kunngjøring datert 8. februar 1960.
- ^ Philip Ziegler (1985). Mountbatten. Knopf
- ^ Unity Hall (1987). Philip, the man behind the monarchy. Doubleday Canada. ISBN 0385251602, ISBN 9780385251600
- ^ Antony Lambton (1989). The Mountbattens: the Battenbergs and young Mountbatten (s. 239). Constable