I.M. Pei
| I.M. Pei | |||
|---|---|---|---|
| Født | 貝聿銘 26. apr. 1917[1][2][3][4] Guangzhou (Republikken Kina) | ||
| Død | 16. mai 2019[5][1][3][4] Manhattan (New York, USA)[6] | ||
| Beskjeftigelse | Arkitekt | ||
| Utdannet ved | Harvard Graduate School of Design (akademisk grad: Master of Architecture) MIT School of Architecture and Planning (akademisk grad: Bachelor of Architecture) University of Pennsylvania (avslutningsårsak: college transfer) | ||
| Ektefelle | Eileen Loo | ||
| Far | Tsuyee Pei | ||
| Nasjonalitet | USA Taiwan | ||
| Medlem av | 6 oppføringer
American Academy of Arts and Letters
Kinas akademi for ingeniørvitenskap Royal Academy (æresmedlem) American Academy of Arts and Sciences Académie d'architecture[7] Committee of 100 | ||
| Utmerkelser | 15 oppføringer
Pritzker Architecture Prize (1983) (statsborgerskap: USA)
National Medal of Arts (1988) Royal Gold Medal (2010)[8] Presidentens frihetsmedalje (1993) Praemium Imperiale (1989)[9] Architecture Firm Award (1968) Library of Congress Living Legend (2000–)[10][11] Offiser av Æreslegionen Medal of Liberty (1986) Æresdoktor ved Hong Kong-universitetet Honorary doctor of the Tongji University (1994)[12] Æresdoktor ved det kinesiske universitetet i Hong Kong Eugene McDermott Award in the Arts at MIT (1984)[13] Berliner Bär (1999) Great Immigrants Award (2006)[14] | ||
Ieoh Ming «I.M.» Pei (tradisjonell kinesisk: 貝聿銘; pinyin: Bèi Yùmíng; Wade–Giles: Pei Yü-Ming; født 26. april 1917 i Guangzhou i provinsen Guangdong i Kina, død 16. mai 2019 på Manhattan i New York[15]) var en Pritzker-prisbelønnet kinesiskfødt amerikansk arkitekt.[16]
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Pei ble født i Kanton i en familie fra Suzhou. Hans far var bankmann og ble senere direktør for Bank of China og guvernør i Kinas sentralbank. Hans familie flyttet senere til Hongkong, der de bodde i Peis grunnskoletid og flyttet deretter til Shanghai da hans far ble sjef for Bank of China.
Pei utdannet seg ved St. Paul's College i Hongkong og på universitet i Shanghai, før han i 1935 flyttet til USA. Da han var 18 år begynte han på studier i arkitektur ved University of Pennsylvania. I 1940 tok han også en eksamen ved Massachusetts Institute of Technology. Han studerte senere ved Harvard. Kort etter studiene ble han medlem av National Defense Research Committee i Princeton.
I 1944 vendte Pei tilbake til Harvard og studerte under den tyske arkitekten Walter Gropius, som tidligere hadde vært assosiert med Bauhaus. I 1946 tok Pei magistereksamen i arkitektur. Han fikk utmerkelsen Wheelwright Traveling Fellowship i 1951. I 1954 ble han amerikansk statsborger.
Karriere
[rediger | rediger kilde]I 1948 traff Pei entreprenøren William Zeckendorf, noe som resulterte i samarbeid i flere storskalaprosjekter i USA. I 1955 startet Pei arkitektkontor i eget navn og hadde siden det prosjekter verden over.
Hans arkitektur kan beskrives som sterkt forankret modernisme, oppblandet med oppløste strukturer, asymmetri og lekenhet.[trenger referanse] Flertallet av bygningene Pei har tegnet er offentlige bygninger oppført i stål, betong og glass.[trenger referanse]
Pei er mannen bak den omfattende restaurering og utbygging av Louvre i Paris med hovedinngangen Den store pyramide i den sentrale slottsgården og underetasje med lobby, metrostasjon, butikker og multietnisk restaurant.
Han tegnet Swissôtel The Stamford, som er 226 meter høyt.
Priser og utmerkelser (utvalg)
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Ieoh Ming Pei, Munzinger IBA 00000016453, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ MAK, oppført som Ieoh Ming Pei, PLWABN-ID 9811262744205606[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 47311, oppført som Ieoh Ming Pei[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Ieoh-Ming Pei, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0049728[Hentet fra Wikidata]
- ^ Who's Who in France, Who's Who in France biografi-ID 21458[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ academie-architecture.fr, besøkt 27. april 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ riba-prd-assets.azureedge.net, besøkt 6. september 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.praemiumimperiale.org, besøkt 19. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ Library of Congress, «I M Pei - Living Legends»[Hentet fra Wikidata]
- ^ Library of Congress to Honor "Living Legends"[Hentet fra Wikidata]
- ^ Folkerepublikken Kinas utdannelsesministerium, verkets språk kinesisk, www.moe.gov.cn, besøkt 11. april 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ arts.mit.edu[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.carnegie.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ Goldberger, Paul (16. mai 2019). «I.M. Pei, World-Renowned Architect, Is Dead at 102». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331.
- ^ «I.M. Pei, preeminent architect of civic centers and cultural institutions, dies at 102». Washington Post (på engelsk). Besøkt 17. mai 2019.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Arnt Cobbers: Ieoh Ming Pei. Jaron Verlag, Berlin 2004. ISBN 3-89773-408-7.
- Gero von Boehm: Light is the key. Conversation with I. M. Pei. Prestel Verlag, München 2000. ISBN 3-7913-2176-5.
- Gero von Boehm: I. M. Pei. 11. September 2002. Intervju i: Begegnungen. Menschenbilder aus drei Jahrzehnten. Collection Rolf Heyne, München 2012, ISBN 978-3-89910-443-1. S.359-372
- Lenci Ruggero: I.M. Pei - Teoremi spaziali, Universale di Architettura, Testo & Immagine, Torino 2004. ISBN 88-8382-143-2